– Omtaler av psykisk sykdom finner vi helt tilbake til de eldste skriftlige kildene. Gjennom tidene er det særlig to grupper mennesker som er omtalt: De som ikke kunne ta vare på seg selv, og da særlig de som samfunnet måtte beskyttes mot. Og de som hadde begått lovbrudd, der det var tvil om tilregneligheten til vedkommende.  

– Men forståelsen av psykisk sykdom ble mye sterkere fra 1800-tallet. Da fikk man et medisinsk behandlingsapparat til å ta seg av pasientene, og psykiatriske institusjoner ble bygget fra midten av 1800-tallet, sier Svein-Atle Skålevåg, professor i vitenskapshistorie ved Universitetet i Bergen. Han har gjennom mange år forsket på den psykiske helsens historie i Norge. 

Før institusjonene kom, ble håndteringen av alvorlig psykisk syke personer primært ordnet lokalt. 

– Blant annet var det mange som ble sperret inne i en låve eller et fjøs, gjerne lenket fast til veggen. Det drev man på med til langt utover 1800-tallet, uten at jeg kan fastslå et konkret tidspunkt for når man sluttet med dette. Ofte var det familier som hadde dette som en næringsvei, der de fikk betalt fra det offentlige for å ta hånd om de syke, sier Skålevåg. 

Gaustad først ut 

Den første psykiatriske institusjonen i Norge var Gaustad i Oslo, som åpnet i 1855. Den offisielle betegnelsen på denne type institusjon var «sindssykeasyl».  

Før Gaustad ble bygget, fantes det «dollhus» i flere norske byer. Dette var fra gammelt av steder der sinnslidende ble innesperret. Ved inngangen til 1800-tallet utviklet disse seg i en mer medisinsk retning. Da Gaustad åpnet, betjente sykehuset pasienter fra hele landet, noe som betydde at mange av dem som kom dit, levde isolerte liv uten besøk. I de påfølgende årene ble det også bygget psykiatriske sykehus utenfor flere andre norske byer, som Trondheim, Kristiansand og Bergen. 

Hva skulle til for å bli lagt inn på disse psykiatriske sykehusene? 

– I 1848 ble «Sindsygeloven» vedtatt, og den regulerte dette. Reglene var relativt strenge. For å bli lagt inn måtte en lege i lokalmiljøet til pasienten skrive en legeattest der det stod at vedkommende hadde behov for behandling. Deretter måtte direktøren ved institusjonen som skulle ta imot pasienten, ta egne vurderinger og eventuelt godkjenne at det var tilfelle, samt ta stilling til om de hadde plass. Det var gjerne familien til de syke som fikk ordnet innleggelsen. I de tilfellene der den syke ikke hadde nære pårørende, gikk politiet inn i familiens sted og begjærte innleggelse, sier Skålevåg.  

Han legger til at praksisen med at innleggelser var en medisinsk beslutning og ikke noe domstolen tok stilling til, skilte Norge fra en del andre land. Men ikke alle støttet lovverket. Noen mente at loven gjorde det mulig for folk å kvitte seg med familiemedlemmer de ikke ville ta seg av. I andre tilfeller gikk pasienter selv ut og hevdet at de hadde blitt urettmessig og grunnløst innlagt. 

Måtte være veldig syk for å bli innlagt 

På de nybygde psykiatriske institusjonene oppstod det fort plassproblemer. Det førte til at det ble gjort harde prioriteringer for hvem som fikk plass og ikke. 

– Dette førte til at mesteparten av pasientene var svært syke. Dette var både personer som var utagerende og personer som var svært introverte og kommuniserte lite. Mange av disse pasientene endte opp med å aldri bli skrevet ut igjen, sier han.  

Psykiatri kommer først inn som et obligatorisk emne i medisinutdannelsen i Norge på 1900-tallet. På 1800-tallet ble du spesialisert innen feltet ved å jobbe på institusjon. Pleierne på sykehusene, eller vokterne som de lenge ble kalt, hadde også lite spesialkompetanse på psykisk helse.  

Frem til 1950-tallet var det i tillegg totalt fravær av medikamentbehandling i norsk psykiatri. Innføringen av psykofarmaka gjorde at mye ble forandret på de psykiatriske avdelingene rundt om i landet. En del pasienter som før var svært utagerende, ble roligere, og de som hadde vært passive ble mer aktive. 

Lange bad, tvangstrøye og fysisk aktivitet 

Før medisinen kom på banen, støttet legene seg på andre behandlingsmetoder som de trodde kunne hjelpe pasientene. 

– Da de psykiatriske sykehusene ble bygget, rådet en behandlingsteori som gikk ut på at psykisk syke mennesker trengte ordnede liv og frisk luft, og gjerne fysisk arbeid. Men dette ble ikke den suksessen man hadde tenkt seg, selv om det er vanskelig å si i dag hvilken virkning denne behandlingen faktisk hadde på pasientene.  

– I tillegg til frisk luft og fysisk arbeid, hadde legene virkemiddel som tvangstrøyen. Da den kom på begynnelsen av 1800-tallet, ble den markedsført som et humant alternativ til å lenke folk fast til veggen. Spesielt utagerende pasienter fikk i tillegg opiumsdråper som beroligende middel, sier Skålevåg. 

En annen behandlingsmetode var dusj, gjerne iskald for sjokkeffekt, og lange bad. Lange bad betydde bad som varte flere dager i strekk, i et kar med lokk, for at pasienten ikke skulle slippe ut. Dette kunne være svært traumatiserende. 

– Utover 1900-tallet begynte norske leger også å prøve ut nye virkemidler som det var knyttet store forventninger til. Dette var elektrosjokk fra rundt 1910-tallet og lobotomi fra 1940-tallet, sier han.  

Egas Moniz, som fant opp lobotomi som behandlingsmetode, fikk Nobelprisen i medisin i 1949. Noen år tidligere, i 1927, fikk Julius Wagner Jauregg samme pris for utviklingen av malariaterapi. Dette var en mye brukt behandling for psykisk syke og gikk ut på at malariainfisert blod ble sprøytet inn i kroppen til en pasient. Man trodde at den høye feberen pasienten fikk som følge av dette, kunne drive bort andre sykdommer. 

Institusjoner for nervøse lidelser 

I tillegg til de psykiatriske institusjonene vokste det også frem andre behandlingssteder for pasienter med mildere psykiske problemer fra 1900-tallet og utover. Disse pasientene var ikke syke nok for å bli omfattet av Sinnssykeloven, og fikk dermed ikke plass på institusjonene for de sykeste pasientene.  

– Disse mildere lidelsene ble gjerne kalt nervøse lidelser. En av disse var hysteri. Dette var et veldig vidt sykdomsbegrep, og ville i dag vært omtalt som flere ulike diagnoser. De nervøse lidelsene ble oppfattet som overklassesykdommer. Pasientene ble ofte behandlet av lege hjemme eller sendt til utlandet eller til behandlingssteder ved kysten eller fjellet (kyst- eller høyfjellssantorier). Dette var behandling som pasientene selv måtte betale for. Ullevål sykehus fikk også en egen avdeling for nervesykdommer i 1914, sier Skålevåg. 

Kilder til de som ble rammet av psykisk sykdom 

Arkiver etter behandlingsinstitusjoner 

Dette er kanskje den fremste kilden til informasjon om psykisk syke personer. I disse arkivene vil du stort sett finne en pasientjournal. Hva som står i denne kan variere mye, alt etter hvor begivenhetsrikt oppholdet på institusjonen var. En del sykehusarkiv kan også inneholde brev fra pårørende. Man kan få tilgang til pasientjournaler hvis en har vektige grunner for innsyn, eller har nødvendig status som forsker.

Norsk helsearkiv oppbevarer pasientjournaler fra sykehus. I deres bestandsoversikt finner du en oversikt over hvilke arkivserier som er tilgjengelige i Helsearkivregisteret. For materiale fra andre helsetjenester, som kommunale og fylkeskommunale tjenester, kan du søke opp disse på Arkivportalen.no. Disse arkivene er ikke overført til Norsk helsearkiv. 

Her finner du en liste over noen av de psykiatriske sykehusene som ble bygget på 1800-tallet og frem til 1920-tallet (Det har blitt bygget flere enn disse i etterkant.): 

• Blakstad sykehus (Blakstad i Asker, åpnet i 1904). 
• Dale sykehus (Dale i Sandnes, åpnet i 1913). 
• Dikemark sykehus (Oslo, åpnet i 1905). 
• Eg sykehus (Kristiansand, åpnet i 1881). 
• Gaustad sykehus (Oslo, åpnet i 1855). 
• Lier sykehus, tidligere Lier Psykiatriske Sykehus (Lier, åpnet i 1926). 
• Mentalsykehuset i Bergen (åpnet i 1833). 
• Nordlandssykehuset Rønvik, tidligere Nordland Psykiatriske sykehus (Bodø, åpnet i 1902). 
• Reitgjerdet sykehus. Dette var et psykatrisk sykehus for kriminelle som var psykisk syke. (Trondheim, åpnet i 1923. Da sykehuset ble åpnet, ble det samtidig slått sammen med Kriminalasylet i byen, som hadde samme pasientgruppe). 
• Rosenbergs asyl (Bergen, åpnet i 1860). 
• Sandviken sykehus (Bergen, åpnet i 1891). 
• Sykehuset Innlandet avdeling Reinsvoll, tidligere Prestsæter sykehus (Reinsvoll i Vestre Toten, åpnet i 1913). 
• Sykehuset Innlandet avdeling Sanderud (Ottestad nær Hamar, åpnet i 1908). 
• Valen sjukehus (Valen i Kvinnherad, åpnet i 1910). 

Når det gjelder «dollhusene», er det ikke, eller i veldig liten grad, bevart arkivmateriale. Blant annet fordi de ikke var pålagt å føre protokoller over de innlagte, slik de senere asylene var. 

Tellinger av psykisk syke 

For å skaffe en oversikt over de psykisk syke i Norge opprettet Kirken i 1824 en Kongelig Kommisjon som fikk ansvar for å telle opp disse. Tellingen ble utført i 1826 av landets prester og ble samlet i en rapport av Frederik Holst i 1828. Denne rapporten finnes på Nasjonalbiblioteket.  

Tellingen kartla fire kategorier av psykisk sykdom: mani, melankoli, demens og idioti. Mani ble brukt om personer som var voldsomme og utagerende. Melankoli ble brukt om de som var stille, tilbaketrukne og kommuniserte lite med omverdenen. De man ga demensstemplet, var både gamle, men også unge pasienter, som i dag for eksempel ville fått en schizofrenidiagnose. Den siste diagnosen, idioti, ble brukt om de som ikke var psykisk syke, men hadde en medfødt psykisk utviklingshemming. I dag ville disse fire diagnosene blitt omtalt som en rekke ulike diagnoser.  

Det skal nevnes at tellingen ble kritisert fordi den ble gjennomført av mennesker med manglende medisinsk kompetanse. Riksarkivet har funnet følgende arkivmateriale knyttet til denne undersøkelsen i arkivmaterialet de oppbevarer: 

• Riksarkivet RA/S-1044, Justisdepartementet, Medisinalkontoret. Serie E, Diverse protokoller. 
• Stykke nr. 14, Indstilling m.m. fra Commissionen til Dollhusenes Undersøgelse m.m., 1827. 
• Stykke nr. 15, Forhandlingsprotokoll for den til at undersøge Dollhusenes Tilstand nedsatte Commission, 1825. 
• Stykke nr. 16, Korrespondanseprotocol for den til at undersøge Dollhusenes Tilstand nedsatte Commission, 1825–1826. 
• Stykke nr. 17, Fortegnelse over sinnssyke innsendt av geistligheten i Kristiania og Tromsø stift, 1825–1826. 

Folketellinger 

Senere ble tellingene av psykisk syke gjort i forbindelse med folketellingen. Her kunne man bli registrert som «sinnssyk», og i folketellingen fra 1920 var også betegnelsen «åndssvak» et alternativ. Det er verdt å merke seg at slike «merknader» ikke alltid er tatt med i transkriberingen, men kan finnes i de originale dokumentene på Digitalarkivet. Derfor er det viktig å sjekke originalkilden dersom du mistenker at slik informasjon kan være utelatt. 

Et annet tips er å bruke søkeordet «til forsørgelse» i feltet for «familiestilling» når du søker i folketellingene. Dette, og andre lignende søkeord, kan gi treff på personer som hadde psykiske utfordringer, avhengig av hvordan informasjonen er registrert. 

Arkivet etter Fattigvesenet 

Her kan man finne dokumenter som omhandler vedtak om barn, ungdom og voksne som ble satt bort, samt betaling for personer plassert i andre kommuner, asyl eller lignende. Fattigkassen dekket som regel utgiftene for asylbehandling, men mange asyl var delt inn i to klasser. Personer på første klasse, som fikk bedre mat og andre fordeler, måtte dekke utgiftene selv. Et kjent eksempel er Amalie Skram, som fikk behandling på første klasse ved Gaustad sykehus. 

Fattigvesenet fikk også beskjed om en person døde på institusjon, og i noen tilfeller informasjon om hvor mye begravelsen til vedkommende hadde kostet. Dette fordi de som døde på institusjon, ofte ble begravet i dette området. Det betyr derfor at de også finnes i kirkebøkene som hører til området. Arkivet etter Fattigvesenet ligger i kommunale arkiver. Stadig mer blir også lagt ut på Digitalarkivet.  

I de kommunale arkivene kan du også finne originale brev som gir innblikk i livene til disse personene og de beslutningene som ble tatt på deres vegne. 

Rettsprotokoller og tingbøker 

I arkivmaterialet etter rettsvesenet vil du finne informasjon om kriminelle som ble sett på som utilregnelige og derfor havnet på psykiatrisk institusjon og ikke i fengsel. Noen rettsprotokoller og tingbøker vil du finne på Digitalarkivet, resten ligger i statsarkivene. 

Amtmannsarkivene 

I disse arkivene vil du kunne finne informasjon om de familiene som fikk betalt for å ta seg av psykisk syke før det kom et formalisert behandlingstilbud. Amtmannsarkivene vil du finne i statsarkivene. 

Hør med andre 

Tidligere var det vanlig at personer med psykiske lidelser ble plassert på gårder rundt om i fylket. Et tips er å ta kontakt med dagens eiere av gården for å høre om de har informasjon om hvordan vedkommende sitt opphold var der. 

---

Kilder 

• Braut, G.S. & Malt, U. «Psykiatrisk sykehus». SNL. 2019. 
• Dalgard, O.S. Psykiatrisk epidemiologi i Norge – et historisk tilbakeblikk. Norsk Epidemiologi. 2002; 12 (3): 163–172. 
• Jonny Lyngstad 
• Svein-Atle Skålevåg 

---

Toppbilde:

• Foto: Severin Worm-Petersen / Norsk Teknisk Museum