Slumaktige forhold

Henrik Wergeland var sterkt opptatt av samfunnsproblemene i sin samtid. I 1836 skrev han diktet «Forstædernes Klagesang over Christiania»:

At være et Stedbarn kan faae Stene til at græde. Men Stedbarn er Vaterland og Fjerdingens arme Stræde. I Kristiania dog ei græde de Stene derved. De reise sig op i Palladser, og kun knuge os dybere ned. Kristiania, det Lykkensbarn, vil boe i Højenloftsale, Men trælle i Armodens Skarn maa hendes Smaasødskende alle. Hun Brødet dem knapt har maalt, som Gud dem ligelig gav. Men Elven, som Vinterens Iis har taalt, til Vaaren vil sprænge den af.

Wergeland kjente godt til Fjerdingen og de slumaktige forholdene der. Han ble nærmest direkte berørt av kolerasykdommen. Hans tante Ingeborg, bosatt i Fjerdingen, døde i november 1833 i den omfattende koleraepidemien i Kristiania. Hun var gift med Henriks farbror Lars Johan Wergeland som døde i Arbeidsanstalten Christian Augusts Minde, ikke langt fra Fjerdingen.

Var forberedt på at landet kunne bli rammet

Det første verifiserte tilfellet av kolerasyke i september 1832 rammet en los som bodde på Tangen i Drammen. Han døde et døgn etter at han ble syk. Mange ble syke og døde i Drammen, og Kristiania ble også rammet. Her var det særlig mange dødsfall i 1833 og 1834, og det finnes dramatiske historier om epidemien. Autoritetene trodde alkoholmisbruk var en viktig faktor i sykdomsutviklingen, og det var strid om epidemien skyldtes miasme eller smitte.

Miasme var noe uklart som kunne formidles gjennom luft og vann og mellom mennesker, mens smitte var noe som kunne spres gjennom «sykdomsfrø». Kolera skyldes bakterien vibrio cholerae og medfører alvorlig væsketap. Sykdommen behandles i startfasen vellykket med tilførsel av en saltvannsblanding, enten som drikke eller intravenøst. Faktisk hadde man i England et behandlingstilbud med saltoppløsning på den tiden kolera kom til Norge, men våre autoriteter trodde i likhet med mange andre at dette ikke virket. Smitte skjer hovedsakelig gjennom drikkevann, og dårlig vannhygiene hadde nok oftest skylden i Kristiania. I Fjerdingen hentet man sitt drikkevann fra Akerselva, og kloakk rant også ut i elva. Det var engelskmannen John Snow (1813–1858) som sporet koleraepidemien i London til en vannpumpe i Soho, London.

Koleraepidemien som startet i Drammen høsten 1832, belyser flere forhold som er viktige for slektsforskere. For det første er registreringen av de mange syke, både i 1830-årene og ved den enda alvorligere epidemien omkring 1850, usedvanlig grundig. For det annet viser kildene hvor stor rolle dårlige boforhold og sosiale problemer spilte for utbredelsen av epidemien. Det er også viktig å vite at samfunnet var forberedt på at Norge kunne bli rammet av kolera. Man sendte unge leger ut for å lære om kolera, karantenevesenet ble utbygget og kanonbåter ble sendt til Finnmark for å styrke vaktholdet mot den kolera som man trodde ville spre seg fra Russland.

Kilder til kolera

Siden epidemiene i 1830- og 1850-årene rammet så mange tusen personer, vil det utførlige kildematerialet i Riksarkivet, Oslo byarkiv eller andre arkiver være viktige kilder for slektsforskere. For slektsforskeres forståelse av den medisinske utvikling illustrerer koleraepidemiene den systematiske utbyggingen av norsk helsevesen. Vi får sunnhetskommisjoner og en rask økning av antall leger, og kunnskapen om sosiale problemer øker. Disse forhold har satt sine spor i arkivene.

I Riksarkivet finnes opplysninger om den første epidemien i arkivet etter Justisdepartementet, Medisinalkontoret M, – Serie F, Medisinalinnberetninger ordnet amtsvis, (pakke nr. 229–234, 1831–1834). Materialet omfatter korrespondanse om foranstaltninger mot kolera. Videre finnes det innberetninger om koleratilfeller i form av faste skjemaer som inneholder løpenummer, pasientens navn, alder, oppholdssted og borgerlige stilling, når sykdommen begynte, når vedkommende ble helbredet og når vedkommende døde. Borgerlig stilling forteller oss hvilket samfunnslag en pasient tilhørte.

På Nasjonalbibliotekets nettside finner du aviser, som inneholder daglige oversikter over de som ble syke, med fullt navn og bosted oppgis, gjerne også med opplysning om de var fattige eller drikkfeldige, og de syke ble nummerert. Koleraepidemien i Kristiania er ellers utførlig behandlet av Lizzie Irene Knarberg Hansen i en doktoravhandling fra 1886 (denne finnes hos Nasjonalbiblioteket). Her finnes en utførlig kildeliste som kan være nyttig å ta en kikk på.