Tilbake til 1700-tallet
På mange måter går lover og arkiv hånd i hånd, og så langt tilbake som på 1700-tallet ble det helsevesenet vi kjenner i dag satt i et system. Lover fordret handling, som vi større eller mindre grad kan finne spor av i det kommunale arkivmaterialet i dag, og i fremtiden. Dette er arkivmateriale som på den ene siden forteller viktige historier om utviklingen av samfunnet vårt, og på den andre siden er det kilder til opplysninger om enkeltmennesker og deres liv. Arkivkildene som inneholder helseopplysninger og som finnes i de kommunale arkivinstitusjonene, strekker seg tilbake til slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.
Den spede start – smittekontroll og forebygging
En av de viktigste årsakene til at helsevesenet i Norge utviklet seg var at myndighetene måtte finne en måte å få kontroll på smittsomme og epidemiske sykdommer. Ikke bare i Norge, men også ellers i Europa og verden. Folk bodde tett og dårlig, og flyttet tidvis mye på seg. Industrialisering og urbanisering bidro også til økt smittefare og det er ikke tvil om at de økonomiske og sosiale forholdene folk bodde under bidro til at smittefaren økte, og at tiltak måtte iverksettes. Spor etter denne etter hvert så omfattende oppgaven finnes i dag i arkivene etter sunnhetskommisjoner, karantenekommisjoner og helseråd. Mye av dette materiale er administrativ og forvaltningsmessig dokumentasjon. I mange kommuner er det også bevart forholdsvis omfattende serier med tuberkuloseprotokoller og vaksinasjonsprotokoller som inneholder systematiske data om enkeltmennesker. Disse protokollene er også gode kilder for de som er interessert i å studere omfanget av denne sykdommen som rammet så mange menneskers liv frem til mellomkrigstiden.
Men arkivmateriale etter smittekontroll og forebygging er bare en av mange ulike arkivkilder hvor du i dag kan finne opplysninger om deg selv og andre slektninger. En stor del av de kommunale helsearkivene består også av arkivmateriale etter helseinstitusjoner som vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet. Dette kan være fødejournaler, jordmorprotokoller, helsekort, morsmapper og andre typer pasientjournaler knyttet til et helsevesen som stadig ble mer profesjonalisert.
Fremveksten av sykehus
I tiårene frem mot 1900 var det de epidemiske sykdommene som representerte det største helseproblemet i Norge. Da man bikket over til 1900-tallet skiftet fokuset over mot andre typer helseplager, for eksempel kreft. Mye av arbeidet i helsevesenet rettet nå fokus mot behandling av sykdom. Det hadde lenge eksistert institusjoner for syke og døende, oftest fattige. Der fikk de stell og omsorg. Da det etter hvert vokste frem stadig flere sykehus rundt om i landet, ble dette også et tilbud til folk flest, hvor de fikk diagnoser og behandling for alle mulige sykdommer. Mange av sykehusene var kommunale helt frem til slutten av 1960-tallet. Da ble denne oppgaven overført til fylkeskommunen. Selv om sykehusene i Norge i dag fortsatt hører til et annet forvaltningsnivå enn det kommunale, finnes det store mengder pasientjournaler i kommunale arkivinstitusjoner som kan gi informasjon om innleggelse, diagnose, behandling og utskrivning av pasienter.
Fra hjelpekoner til jordmødre
Det var ikke bare sykdom som bidro til at helsevesenet utviklet seg, og det var ikke lenger bare leger som hadde en sentral rolle i helsevesenet. Før 1900 ble alle barn født hjemme. Dette medførte stor risiko både for mor og barn, og barnedødeligheten var høy. Da Jordmorreglementet kom i 1810 ble det bestemt at landet skulle deles opp i jordmordistrikter. Men jordmødrene måtte lenge konkurrere med hjelpekoner som var brukt i årevis. Fra 1818 kunne en ta jordmorutdannelse i Kristiania, og etter hvert ble det flere jordmødre også i distriktene. Etter andre verdenskrig ble det vanlig at fødsler skjedde på egne fødeinstitusjoner eller sykehus.
Selv om jordmødrene skulle føre jordmorprotokoller allerede på begynnelsen av 1800-tallet, som følge av jordmorreglementet, var det likevel ikke noen plikt til å bevare disse. Vi ser derfor at det er svært store lokale forskjeller for hvor godt bevart dette materialet er. Ofte er disse protokollene knyttet til jordmødrene privat, men mange jordmorprotokoller finnes også i arkivene etter sunnhetskommisjoner eller helseråd. Fra 1901 er protokollen ført etter et lovbestemt skjema og de inneholder opplysninger om fødselsdato, den fødendes alder, sivile stand og helse. Antall tidligere fødsler, barnets helsetilstand og fødestilling, fødselens forløp og eventuelle hjelpetiltak ble også registrert. Det opplyses om barnet er fullbåret eller dødfødt. Videre opplyses det om den fødendes helsetilstand etter fødselen.
Etter hvert som fødsler på sykehus ble mer og mer vanlig ble det også ført mer systematiserte fødejournaler som nå er tilgjengelige for innsyn. De fleste av disse arkivseriene er fra etter 1970 og i disse journalene finnes mange av de samme opplysningene som du finner i jordmorprotokollene. Men du finner også opplysninger om barnets mål, vekt og generelle helsemessige forhold i den første tiden etter fødselen. Ernæringsmessige forhold for barnet og vekstkurve for dagene på sykehuset er også viktige opplysninger. Dette kan vise seg å være viktige medisinske opplysninger i forbindelse med utvikling av sykdom senere i livet. Vi som jobber i arkivinstitusjoner får fra tid til annen henvendelser fra mennesker som ønsker å vite fødselstidspunktet sitt, men av alle de detaljerte opplysningene som finnes om fødsler, er dette merkelig nok en opplysning du bare finner unntaksvis. Om du er født fra og med 1967 kan du finne fødselstidspunktet ditt ved å logge inn på helsenorge.no.
Helsestasjoner for alle
De som er født etter 1960-tallet har på et eller annet tidspunkt i oppveksten vært hos helsesøstre. Helt siden starten har helsesøstrene hatt et bredt arbeidsfelt. De første helsesøstrene derimot, menighetssøstrene, var praktisk talt som hjemmesykepleiere å regne - i tillegg til at de hadde mange andre oppgaver som tuberkulosearbeid, måling og veiing av barn, spedbarnskontroll og hygienesjekk av bygninger. I 1914 startet Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) «kontrollstasjon for mor og barn», som ble forløperen til helsestasjonene. Helsestasjonen var i NKS' drift til kommunen tok over i 1974.
Da helsevesenet startet med systematiske spedbarnskontroller ble det også opprettet helsekort på alle barn i Norge. Disse helsekortene har gjennom årene hatt samme form og er svært innholdsrike kilder om enkeltbarns helse. De er også en av de kildene det er mest innsynsforespørsler på. I et helsekort kan du finne vekt og mål, vaksinasjonsopplysninger og dokumentasjon på andre helserelaterte forhold gjennom barnehage – og skoletid.
Lov om helsetjenesten i kommunen – utviklingen av kommunal eldreomsorg
Når livet går mot slutten er det mange av oss som tilbringer våre siste dager på en offentlig institusjon, eller som mottakere av kommunale omsorgstjenester. De tidligste eldreomsorgstilbudene begynte å komme på begynnelsen av 1900-tallet. Dette var det vi på godt norsk kaller gamlehjem og aldershjem, og de var ofte tilbud via private organisasjoner som Frelsesarmeen og Sjømannsforeninger. Etter hvert ble dette en kommunal oppgave og flere og flere sykehjem kom som følge av Lov om sykehus i 1969. Sykehjemmene var frem til 1988 fylkeskommunale, men ble da tilbakeført til kommunene. Utover 1980-tallet ble eldreomsorgen en del av det helhetlige helse- og sosialtilbudet som kommunene fikk ansvar for. Fortsatt formelt sett som medisinske institusjoner, men i realiteten forvaltet som en mellomting mellom en medisinsk og sosial tjeneste. Sykehjemmene tok etter hvert over, og aldershjemmene ble gradvis nedbygd. I dag er de så og si borte, og er erstattet av ulike typer kommunale boliger til pleie- og omsorgsformål.
At eldreomsorgen er den delen av det norske helsevesenet som sist ble lovregulert og satt i system, påvirker arkivomfanget. Det er dessverre ikke så mye arkivmateriale som kan gi oss svar på spørsmål knyttet til enkeltmennesker alderdom før de siste 30 årene.
Hull i arkivene
De kommunale helsearkivene er innholdsrike, men det finnes enkelte begrensninger. Selv om gjeldende arkivlov gir kommunene plikt til å bevare sine historiske arkiver, har det ikke alltid vært slik. I tillegg har det vært bestemmelser i lovverket som har pålagt kommunene å kassere deler av sine arkiver, og dette har ikke minst gått utover de kommunale helsearkivene. Inntil de nye forskriftene til arkivloven forelå i 2018, var det utstrakte kassasjonsbestemmelser for blant annet helsekort og ulike pasientjournaler. Helsekortene skulle eksempelvis kun bevares så lenge personen levde, og deretter skulle en bevare et lite utvalg basert på fødselsdato. Kun helsekort på personer født 1., 11., og 21. i hver måned skulle bevares. Dette regelverket har dermed ført til store hull i mange av de kommunale helsearkivene. Imidlertid har ikke alle kommunene vært like flinke til å følge kassasjonsreglementet. Derfor vil en i de kommunale arkivene finne store forskjeller på hvilke helsearkiver som er bevart. Hvorvidt arkiver er kassert eller ikke vil naturligvis ha betydning for om du finner de opplysningene du er ut etter, men det finnes også andre begrensninger en bør være oppmerksom på.
Arkiver med begrenset innsyn
De kommunale helsearkivene inneholder mange taushetsbelagte opplysninger. Taushetsbelagte opplysninger har i henhold til Forvaltningsloven en generell sperrefrist på 60 år, men for helseopplysninger er sperrefristen utvidet til 80 år. Det innebærer at kommunale helsearkiver som inneholder opplysninger som er yngre enn 80 år vil være unntatt fra offentligheten. På nyåret i 2019 betyr det at kommunale helsearkiver skapt etter 1939 i utgangspunktet er unntatt fra offentligheten, mens arkiver skapt tidligere enn 1939 er tilgjengelige for innsyn. Enkelte forhold kan imidlertid gjøre at tilgangen til arkivene er ytterligere begrenset. For eksempel kan enkelte helsearkiver også inneholde opplysninger knyttet til barnevern og adopsjon, og da er sperrefristen 100 år. På den andre siden betyr ikke en sperrefrist nødvendigvis at en ikke kan få tak i enkeltopplysninger før sperrefristen er opphevet. Forespørsler om innsyn skal behandles på grunnlag av hvilke opplysninger en søker innsyn i. Det innebærer at en eksempelvis kan få tilgang til opplysninger som ikke lenger er taushetsbelagt selv om de skulle befinne seg i dokumentasjon som er sperret for innsyn. Det er derfor viktig at du har en god dialog med arkivinstitusjonene og gjerne presiserer hvilke opplysninger du er ute etter.