For hundre år siden, i august 1924, utga Centralstyret for vanføre et småskrift med tittelen Vanføre i dagliglivet og historien: viljer og skjebner. Heftet inneholdt en bolk om «historisk kjente vanføre», som pekte på usedvanlige personer som hadde trosset ugunstige fysiske forutsetninger og seiret gjennom kamp. Dette var en tidstypisk og populær måte å tematisere vanførhet på. Det var noe som kunne overvinnes, men bare ved en sterk og ubendig vilje. Undertittelen antydet likevel en tvetydighet, og anga en fare for at vanførheten kunne forbli skjebne.

I mellomkrigstida skjedde det store endringer med hensyn til synet på, rettighetene til og forståelsen av personer med kroppslige funksjonsnedsettelser i det norske samfunnet. I 1920 ble opplysninger om fysisk funksjonshemmede for første gang registrert i en nasjonal folketelling. Arbeidet med en egen lov om ivaretakelsen av «vanføre» pågikk over flere år, og trådte i kraft i 1936. Samme år kom en tilleggslov som i praksis var først ute med å lovfeste uføretrygd.

I 1927 åpnet Centralanstalt for vanføre ved Carl Berners plass i Oslo. Her var fire deler av det som nå ble kalt «vanføreforsorgen» samlet under ett tak: arbeidsskole, poliklinikk, sykehus og ortopediske verksteder. Bak sto den private stiftelsen Sophies Minde, som fra 1908 var offentlig finansiert og underlagt statlig tilsyn.

Noe annet som oppsto i 1920-årene, var vanførelagbevegelsen. Mens foreninger til støtte for saken tidligere hadde blitt drevet av folk som ville de «vanføre» vel, tok de nå saken i egne hender. Over hele landet ble det dannet lokale vanførelag som igjen ble innordnet i regionale kretslag. I 1931 gikk kretsene sammen om dannelsen av Norges Vanførelag, som ble en viktig pådriver for sosialpolitiske tiltak i tida framover.

Hvem sin historie?

I 1981 markerte FN det internasjonale året for funksjonshemmede under mottoet likestilling og full samfunnsdeltakelse. Dette markerte et oppgjør med en historisk arv preget av marginalisering, diskriminering og institusjonalisering. Mer enn førti år senere er de samme målene og temaene fortsatt aktuelle, også i Norge, noe som viser seg i pågående diskusjoner om brukerstyrt personlig assistanse og hvorvidt FNs konvensjon om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne bør innlemmes i norsk lov.

Tematisk er det en utfordring å presisere hvem eller hva man tenker at denne historien faktisk handler om. Handler det om samfunnets håndtering av fenomenet kroppslige variasjoner? Handler det om de som har blitt definert som annerledes eller handler det om de prosessene som har gjort at noen har blitt sjaltet ut og definert på bestemte måter, med de konsekvenser det har fått for levd liv og menneskers mulighet for utdanning, arbeid, familieliv og deltakelse i samfunnet? Alt ut fra hva man tenker om disse tingene, vil historien om noe så tilforlatelig som «de bevegelseshemmede» kunne se helt forskjellig ut.

Flytende begreper

Dette skyldes ikke minst at begrepene som har beskrevet dette komplekse fenomenet historisk, ikke er parallelle, men har dekket ulike sider ved ganske ulike ting. Hvis man spør hvem de «vanføre» var på 1800-tallet, er svaret noe helt annet enn 1950-tallets «handikappede» eller «bevegelseshemmede» siden 1960-tallet.

På slutten av 1800-tallet refererte begrepet «abnorm» til tre grupper som hadde rett til undervisning i spesialskoler: døve, blinde og «åndssvake». Ennå fantes ikke noe fast begrep om personer som hadde fysiske funksjonsnedsettelser. Flere ble brukt om hverandre, ett av dem var «krøpling».

Ordet «vanfør» har en lang historie og har hatt ulikt innhold. En innsnevring skjedde i tida rundt første verdenskrig. I flere land ble det et stort antall krigsskadde som trengte behandling og pleie. Mange fryktet at det samme kunne skje i Norge. Fra denne tida ble «vanfør» gjerne brukt om personer med fysiske funksjonsnedsettelser.

Fra privat initiativ til statlig ansvar

Det første tiltaket rettet inn mot denne gruppen, var opprettelsen av en arbeidsskole i Kristiania i 1892. Elevene var en blanding av barn i folkeskolealder og eldre elever. Dersom de eldre elevene hadde hatt mangelfull skolegang, fikk de tilbud om noe teoretisk undervisning i «boklige» fag ved siden av yrkesopplæringen. Elever av begge kjønn ble opptatt som elever, og de kom fra hele landet. Målet var at de skulle lære seg et håndverk som de så skulle kunne leve av.

Ti år senere flyttet skolen inn i et helt nytt skolebygg i Skådalen. Institusjonen fikk navnet Sophies Minde, oppkalt etter den siste unionsdronningen, som i likhet med sin mann, Oscar 2., hadde vist særlig interesse for saken gjennom å skjenke en større pengegave til formålet. Skolens elever ble framstilt for en egen poliklinikk som vurderte deres behov for medisinsk behandling. Kirurgiske inngrep ble fra 1913 utført ved Klinikk for vanføre. Et verksted tilknyttet klinikken framstilte ortopediske sko, bandasjer og proteser.

De tre største pasientgruppene før andre verdenskrig var poliopasienter, personer skadd i arbeidsulykker og «spastikere», en tidligere benevnelse på sykdommer og tilstander forbundet med ufrivillige muskelspenninger.

Fra 1932 ga Sophies Minde også tilbud om skolehjemsplass for barn. Skolehjemmet het Sorgenfri og ble drevet fram til 1964. Yrkesskolen holdt det gående til 1970. Fra den tida ble sentralisering som bærende idé i helse- og utdanningsvesenet fortrengt av ideen om integrering.

Ortopedien som medisinsk tiltak

I mellomkrigstida oppsto den kirurgiske ortopedien som en spesialisering i Norge. Dette førte til at kroppslig annerledeshet primært ble forstått som et medisinsk problem – som kunne kureres. Etter andre verdenskrig ble pasientgrunnlaget kraftig utvidet ved sentralinstitusjonen. De to klart største gruppene var personer med ulike former for ryggskjevhet (skoliose) og hoftelidelser.

Ortopediske tiltak var knyttet til gjenoppretting av normal funksjon i kroppens bevegelses- og støtteapparat. Veldig mange tilstander ble behandlet, og gjorde at ortopedien rettet seg mot hele befolkningen, ikke en nærmere avgrenset gruppe med bestemte kjennetegn. Fra mellomkrigstida var gips- og korsettbehandling den vanligste «konservative» medisinske behandlingen av ortopediske sykdommer og tilstander. Andelen kirurgiske inngrep økte fram mot 1990-årene. Dette førte til kortere liggetid på sykehus og dermed endrede rammer for helseinstitusjonene.

Utviklingen fra 1970-årene har gått i retning av at større sykehus over hele landet har fått ortopediske avdelinger og ortopedikirurgisk kompetanse. Helsereformene i 1990-årene innebar at landet ikke skulle ha ett statlig ortopedisk sykehus. Sykehusdriften ved Sophies Minde ble overtatt av Rikshospitalet. Ortopeditekniske tjenester leveres i dag av en rekke private bedrifter.

Mot en frigjørende funksjonshemningspolitikk

En kort periode etter 1945 var «handicap» det vanligste samlebegrepet inntil midten av 1960-årene. Da ble et nytt overordnet begrep innført som offisiell betegnelse i Norge: «funksjonshemmede» – med tilhørende avledninger som «bevegelseshemmet» og «utviklingshemmet».

I de nordiske landene kom funksjonshemning til å bli forstått som en konflikt mellom det individuelle, biologiske nivået, definert ved en diagnose, og omgivelsenes krav til funksjon. På 2000-tallet har denne tenkemåten blitt utfordret av en kulturell forståelsesmodell, som har vært den dominerende i USA. Innenfor denne tradisjonen har man vært mest opptatt av at funksjonshemning er en kulturell konstruksjon, og ikke noe biologisk gitt. Til grunn for dette ligger det synet at språket former verden, og at endring derfor også er mulig gjennom språket.

I 2001 ble begrepene «funksjonsnedsettelse» og «redusert funksjonsevne» introdusert i et offentlig dokument som fikk stor politisk betydning i Norge. Inspirert av Verdens helseorganisasjon ble det lagt vekt på «funksjonshemmende forhold». I 2023 ble flere nye begreper lansert i en ny offentlig utredning. Disse har imidlertid blitt kritisert for å skru tida tilbake ved atter å koble funksjonshemning til sykdom («funksjonsfrisk»), for å anlegge et abstrakt perspektiv som vanskeliggjør hverdagskommunikasjon («funksjonsvariasjon») eller for å bringe lite nytt («funksjonshindret»).

Kilder til levd liv og funksjonshemmende prosesser

Å undersøke hvordan personer i Norge med fysiske funksjonsnedsettelser har levd sine liv opp gjennom historien, er et ganske uutforsket tema. Heldigvis fins det et rikt og omfangsrikt materiale, for den som vil lete. Hvilke kildetyper som er mest relevante, vil naturligvis avhenge av de spørsmålene som ønskes belyst.

Arkiver etter offentlige virksomheter og institusjoner

Arkivene etter sentrale offentlige virksomheter og private institusjoner som har blitt drevet av offentlige midler, inneholder mye informasjon om politikkutforming. Arkivet etter Sophies Minde inneholder alt fra elevfortegnelser til sykehusstatistikk. Arkivet omfatter også informasjon om bevegelseshemmede som har fått kjøreopplæring.

Offentlig statistikk og folketellinger

Offentlig statistikk er en kilde til hvordan kroppslig (og andre former for) annerledeshet har blitt begrepsfestet. Folketellingen fra 1920 var den første folketellingen som registrerte «vanføre», og er tilgjengelig på Digitalarkivet.

Organisasjonsarkiver og lokalhistorie

Privatarkiver etter funksjonshemmede organisasjoner inneholder mye informasjon om myndighetspåvirkning, strategiarbeid og sentrale aktører. Regionkretser og lokallag som har vært tilknyttet Norges Vanførelag/Norges Handikapforbund, har skapt arkiver som er deponert ved statsarkivene. Dette er et enestående materiale som gir mye kunnskap om hvordan det har vært å bo i ulike deler av landet til ulike tider med en fysisk funksjonsnedsettelse.

Arkivene vil typisk inneholde mye informasjon om medlemmene og lokale ildsjeler, samt søknadsmateriale som beretter om hva slags hjelpemidler som fantes og hvordan dette ble anskaffet og formidlet til brukere – i tida før hjelpemiddelsentralene overtok fra slutten av 1970-årene.

Det er viktig at arkiver også etter mindre brukerforeninger blir tatt vare på, siden de vil kunne inneholde materiale som ellers går tapt, som kampanjemateriell og informasjon om medlemsaktivitet og spørsmål omkring brukermedvirkning.

Aviser

Aviser er naturligvis en kilde til opplysninger om personer, aktivitet og deltakelse, foreningers virksomhet og diskusjon om viktige politiske saker. Søk i digitaliserte aviser på nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket gir mulighet for avansert kartlegging og analyse av språkbruk.

Visuelle medier: foto og film

Visuell representasjon av funksjonshemning er en viktig kilde til både til levd liv og samfunnets skiftende forestillinger om normalitet og avvik. Fotografier og film er to aktuelle medietyper.

Per i dag gir emneordet «vanfør» mer enn ett tusen treff i fotografier på DigitaltMuseum. Nasjonalbiblioteket har noe eldre dokumentarfilm fra mellomkrigstida. Privatarkivet etter Sophies Minde inneholder en del filmopptak fra behandlingssituasjoner og vanførehjem. Opptak fra slike institusjoner er en unik kilde, men er i liten grad tilrettelagt for bruk. Filmavisen er derimot lett tilgjengelig i NRK TV, riktignok med få søkemuligheter.

Dersom man vil undersøke hvordan bevegelseshemmede har vært framstilt i populærkulturen, er naturligvis alle typer medier potensielle kilder.

Gjenstander og hjelpemidler

Gjenstander er en aktuell kildetype for å belyse utviklingen av tekniske hjelpemidler som ortopedisk fottøy, korsetter, krykker, proteser og rullestoler; eller medisinske instrumenter brukt i operativ behandling. Materialet er fragmentert og i liten grad klargjort for bruk. Norsk Teknisk Museum har 660 gjenstander i sin samling som er knyttet til Sophies Minde som produsent eller tidligere eier.

Fysiske omgivelser som kilder

Å faktisk utnytte de fysiske omgivelsene i samfunnet som kildemateriale, kan være viktig. Denne typen informasjon vil gjøre det mulig å forstå de konkrete rammene personer med funksjonsnedsettelse kan ha møtt i sin levetid.

Så som boliger og offentlige bygninger, trapper, ramper og heiser, veioverganger, fortau, skilt og trafikklys, personbiler, drosjer, busser, trikker, tog, ferjer og fly, bussholdeplasser, togstasjoner og flyplasser, svømmehaller, sportsplasser og idrettsarenaer, kinoer og teatre, kultur- og forsamlingshus, parker, turstier og lysløyper, museer og arkiver, barnehager, skole og sykehus.

Helsearkiver og pasientjournaler

Helsearkiver inneholder sensitivt materiale som er underlagt særlige restriksjoner for bruk. Det kan likevel være verdt å minne om at historiske pasientarkiv fins. Mange tidligere pasienter har et behov for å lese egne journaler fra langtidsopphold på sykehus som barn, som grunnlag for å forstå hva de har vært med på.

Språket i pasientjournalene er rimeligvis også en kilde til fortidige måter å forstå funksjonshemning. Ett eksempel: på 1950-tallet ble «går som en sel på land» brukt som grunnlag for beslutning om operasjon, selv om pasienter subjektivt ikke opplevde dette som et problem.

Muntlige kilder

Muntlige kilder er en mulighet som alltid bør vurderes. Husk også at det kan være at muntlige minnefestinger har blitt gjort langt tilbake i tid, i ulike medietyper (radio, tv, lydbånd og private filmopptak).

For å sikre at historien om de eldste personer i Norge i dag som har levd et langt liv med fysiske funksjonsnedsettelser, blir bevart for ettertida, vil jeg uten å nøle oppfordre slektninger og bekjente til å gjøre en dokumentasjonsinnsats. Se Memoar.no for inspirasjon til hvordan et livsløpsintervju kan gjennomføres.

Thomas V.H. Hagen er ph.d. i historie og forsker ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand.

Artikkelforfatteren holder på med et forskningsprosjekt (2022–2025) om bevegelseshemmedes historie i Norge med utgangspunkt i Sophies Minde som utdannings- og helseinstitusjon i en hundreårsperiode fra 1890-årene. Har du opplysninger, spørsmål eller ønsker å dele en historie, hører forfatteren gjerne fra deg. E-post: [email protected].

Litteratur

• Hagen, T.V.H. (2023). «Vaki og viljesterk»: funksjonshemming som forestilling, identitet, politikkfelt og sosial arena, ca. 1925–1960 belyst gjennom Sørlandske krets av Norges Vanførelag, i Kristoffer Vadum, Kjetil Homane Grødum og Thomas Olsen (red.), Utenforskap, stigmatisering og fremmedfrykt på Agder: 1860 til i dag. Cappelen Damm Akademisk.
• NOU 2001:22 Fra bruker til borger.
• NOU 2023:13 På høy tid.
• Rummelhoff, I. (1924). Vanføre i dagliglivet og historien: viljer og skjebner. Smaaskrift nr. 6. Kristiania: Centralstyret for vanføre.

---

Toppbilde:

• Foto: Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum
• Foto: Anders Beer Wilse / Oslo Museum