Den harde krigen

«Krigen var hard, men den hardeste krigen kjemper vi i dag. Mot myndighetene og byråkratiet». Ordene tilhører krigsseiler Trygve Lund fra Mandal og blir uttalt i en episode av debattprogrammet Åpen Post på midten av 60-tallet.

Lund forteller at han var i konvoifart mellom 1939 og 1945, på et skip som blant annet fraktet nitroglyserin. «Dette var en nervepåkjenning jeg enda ikke har kommet over».

Hva er de store linjene?

At krigsseilerne gikk en vanskelig tid i møte etter krigen er velkjent. Men hva er de store linjene i denne historien. Hadde alle det vanskelig? Hva ble de rammet av? Hvordan var veien frem til de fikk erstatning i 1971? Og hvilket kildemateriale kan vi bruke for å finne ut mer?

– Etter krigen var det like viktig å få fraktet materiell som under krigen, og mange krigsseilere fortsatte å seile selv om krigen var slutt. Noen kom først hjem et par år senere. Når de kom tilbake etter å ha vært borte i så mange år var det mange som hadde utfordringer med å tilpasse seg et sivilt liv etter å ha levd i en skipsrytme i mange år. Venner var kanskje borte, familien mulig oppløst og det var mye som hadde skjedd. Det kunne også være vanskelig å få jobb, og de jobbene som var ble ofte gitt til de som hadde vært i Sverige eller i fangenskap, sier Simen Zernichow, historiker og koordinator i Krigsseilerregisteret.

Hvor mange klarte seg?

Et spørsmål mange stilte hverandre etter krigen var “hva gjorde du?”. Krigsseilerne møtte som velkjent lite forståelse og annerkjennelse for det de hadde vært med på, og kombinert med vanskeligheter med å få jobb endte mange opp med å reise til sjøs igjen.

– For de andre varierte det veldig hvor godt de klarte seg. De som klarte seg best var gjerne de som kom inn i et system, hadde familie og en jobb og gå til. Og de som klarte å legge fra seg alt de hadde vært med på og gå videre i livet. Det finnes ingen statistikk på hvor mange som klarte seg og hvor mange som ikke gjorde det, men jeg ville tippe at rundt 80 prosent klarte seg greit. Blant de som ikke klarte seg var det ofte problemer med fyll, få faste rammer og mange endte som uteliggere. Vi vet også at en del døde på grunn av denne harde livsstilen de første årene etter krigen, sier Zernichow.

Krigsseilersyndromet

Det skulle gå mange år før krigsseilerne begynte å få en forståelse av hva de hadde vært gjennom og hvilken traumer hendelsene hadde påført dem.

– Det ble gjort noen studier som påviste et krigsseilersyndrom, hvor angst, depresjon, nervøsitet, søvnproblemer og mareritt ble gjentagende. Disse studiene førte til en større forståelse for hvorfor det gikk som det gikk med mange. Dette var noe legestanden, Rikstrygdeverket og samfunnet i stor grad ikke skjønte før utover 60-tallet, sier Zernichow.

Tre viktige begreper for å forstå historien

Parallelt med kampen for å bli trodd, kjempet også mange krigsseilere for det de mente de hadde krav på fra staten. Her er det relevant å trekke frem tre begreper: Krigspensjon, Ex.gratia og Nortraships sjømannsfond, også kalt Nortraships hemmelige fond. Vi starter med det første.

I 1939 inngikk Norges Rederforbund og den britiske regjeringen en avtale med britene om frakt. I avtalen stod det en generell bestemmelse om at britene påtok seg å betale krigsrisikotillegg til mannskapene. Nordmenn seilte på britiske skip og briter seilte på norske, men der norske sjøfolk fikk 300 prosent i tillegg for risikoen de ble utsatt for, fikk de britiske sjøfolkene bare fem pund. I Storbritannia var det lønnsstopp, og britiske myndigheter fryktet at deres sjøfolk skulle komme med et lønnskrav som igjen kunne påvirke lønnsnivået i andre yrker. Og som en konsekvens av dette påvirke den nevnte lønnsstoppen. De kom derfor sommeren 1940 med en sterk henstilling til norske myndigheter om å redusere risikotillegget for norske sjøfolk. Det hele gikk gjennom, og en ny avtale ble signert. Der gikk de med på å betale en kompensasjon til Nortraship som skulle settes inn på et fond «til beste for sjøfolk etter krigen». Totalt ble det innbetalt nesten 140 millioner kroner til fondet i krigsårene, men 90 millioner av disse ble brukt til å betale krigsrisikotillegg som etterhvert ble forhandlet frem under krigens løp av sjømannsorganisasjonene. Etter krigen var fondet på rundt 43 millioner kroner.

– Etter krigen var krigsseilerne misfornøyde. De mente at de skulle få pengene direkte og ikke måtte sende inn en søknad for å få midler fra fondet. Fondet eksisterte helt frem til 1998 og både krigsseilere og enker etter krigsseilere kunne få utbetalte støtte fra dette, sier Zernichow.

26 000 søknader

Saken rundt sjømannsfondet skapte en stor og årelang debatt, og saken ble også tatt til retten hvor krigsseilerne til sist tapte i Høyesterett. Noen år senere snudde derimot saken og Stortinget bevilget i 1969 155 millioner kroner til krigsseilerne og deres etterlatte fordelt over tre statsbudsjett. Det er det som senere har blitt omtalt som ex-gratia-erstatningen. Året før, i 1968, ble dessuten en ny tilleggslov vedtatt, som gjorde det enklere for krigsseilerne å få krigspensjon.

– Her kunne krigsseilerne søke om 180 kroner per fartsmåned. Totalt kunne de få utbetalt 10 800 kroner. I 1976 var det kommet inn 26 000 søknader, sier Zernichow.

Mye av informasjonen i Krigsseilerregisteret er hentet fra nettopp Ex-gratia-arkivet. Dette er skannet, og kan søkes innsyn i via Riksarkivet. Her finner vi personalia som navn, adresse og om vedkommende mottar noen andre statlige ytelser i form av krigspensjon eller sjømannspensjon.

Det står også mange opplysninger om tiden til sjøs. For eksempel hvilke skip vedkommende var på og i hvilken periode, samt årsak til avmønstring.

I tillegg finner vi svarbrevet fra staten, med en beregning av hvor mye krigsseileren eventuelt fikk utbetalt i kompensasjon.

Noen eksempler på saker

Vi har kikket på noen av sakene som ligger der.

En av krigsseilerne vi har undersøkt saken til var sjøs på samme skip fra 12.oktober 1937 til 11. mars 1941. Årsaken til at han avmønstret skipet var at dette forliste på grunn av en mine.

I svarbrevet fra Direktoratet for sjømenn, som behandlet saken, kan vi lese at søknaden er godkjent og at kompensasjonen er beregnet til 1600 kroner.

I saksmappen ligger det også flere andre dokumenter knyttet til mannens fartstid. Blant annet registreringskortet hans fra London-registeret. Der oppgir han moren som nærmeste pårørende. Han oppgir også at utdannelsen hans er «Master ticket» og at han snakker engelsk. Et av de andre dokumentene i saksmappen er et styrmannssertifikat. Videre kan vi lese at han tjenestegjorde i marinen mellom 1931 og 1932 og hvilken adresse han har i London.

Nederst i London-kortet kan vi lese at han har sluttet i Nortraship 20. februar 1943 for å begynne et tre måneder langt kurs i marinen. Hva han gjorde i Nortraship mellom forliset i 1941 og 1943 finner vi svaret på i et annet dokument. Der står det at han har vært regnskapsekseminator i Nortraships regnskapsavdeling. Der startet han litt over en måned etter forliset og får gode skussmål.

Pårørende kunne søke

Om krigsseileren selv var gått bort, enten under krigen eller i etterkant, kunne pårørende søke.

En av dem som søkte var kona til en mann som omkom da skipet han var ombord på ble torpedert i det karibiske hav i juli 1942. To og et halvt år tidligere har deres felles sønn også dødd til sjøs, da skipet hans forsvinner. Da søknaden om økonomisk kompensasjon blir skrevet er kona 76 år gammel og nesten blind. Det skriver hun selv. Skjemaet blir deretter videresendt fra direktoratet til det lokale sjømannskontoret. Det mangler nemlig en underskrift fra en offentlig tjenesteperson. Det måtte alle søknadene ha og direktoratet ber sjømannskontoret om å bistå kvinnen slik at underskriften kommer på plass.

Det formelle er til slutt på plass og hun får til slutt innvilget søknaden. Kompensasjonen for tapet av mannen blir beregnet til 3420 kroner, i underkant av 26 000 kroner i dagens pengeverdi.

En tredje mann vi har kikket på mappen til er en mann som gikk bort i 1952. Det er derfor enken hans som skriver søknaden til direktoratet.

I saksmappen kan vi blant annet lese at mannen hennes var i italiensk fangenskap i Libya fra 1941 til 1943. I april 1943 blir han sendt til Storbritannia i forbindelse med en fangeutveksling. Han tjenestegjør deretter i den britiske marinen, før han igjen drar til sjøs på to motortorpedobåter. Der er han helt frem til frigjøringen.

Til tross for flere runder til sjøs og flere år i fangenskap, er det bare noen måneder av fartstiden som godkjennes som «kompensasjonsverdig» og utbetalingen til enken blir til slutt på 720 kroner.

Slektsforskning på krigsseilere

Det enkleste er å gå inn på Krigsseilerregisteret og søke etter vedkommende der. Om vedkommende døde under krigen kan du også søke i Våre falne-databasen til VG. Denne basen er basert på Våre falne-bøkene som staten lagde etter krigen. Arkivmaterialet etter denne redaksjonen ligger i Riksarkivet og vi har selv kikket på dette, og du kan lese en egen artikkel om det på nettsiden vår. I arkivet ligger det skjemaer som hver familie har sendt inn om sine kjære, og det kan her finnes noen opplysninger som ikke er tatt med i bøkene. I Våre falne-bøkene er det bilde av de fleste som er nevnt, men vi har ikke sett noen bilder i materialet vi har undersøkt. Der står det at bildene er returnert til de pårørende.

Krigsseilerregisteret er i stor grad basert på informasjon fra Ex-gratia-arkivet. Men det kan være opplysninger som ikke står på nettet. Selve bakgrunnsmaterialet er skannet, men det ligger ikke på nettet. Du kan derimot søke innsyn hos Arkivverket. Der kan du også søke innsyn i dokumentasjon knyttet til tildeling av medaljer eller utmerkelser.

Når det gjelder Nortraships sjømannsfond har verken vi eller Simen Zernichow undersøkt arkivmaterialet etter dette, men arkivet ligger i Riksarkivet, så det er mulig å ta kontakt med Arkivverket om du ønsker innsyn.