Den kvinnelige fagbevegelsen startet i 1889

«Arbeidet var ikke tungt, men det var slitsomt å stå rett opp og ned i nærmere tolv timer hver dag. I tillegg inneholdt fyrstikkene fosfor, og mange arbeidere ble angrepet av fosfornekrose og ødelagt for livet. Giften fra fosforet år seg inn i tenner og kjevebein. Uten behandling ville hele kjevebeinet smuldre bort».

Slik beskriver Anna Fredriksen arbeidet på Grønvold fyrstikkfabrikk da hun ble intervjuet av Arbeiderbladet 12. januar 1954, det året hun fylte 90 år.

Anna Fredriksen var en av de 266 fyrstikkpakkerskene som gikk til streik den 24. oktober 1889. Dette skulle bli starten på en kvinnelig fagbevegelse som skulle vokse seg gradvis større etter hvert som årene gikk.

– De eldste fagforeningene startet på 1870-tallet, med mannlige typografer først ute. Etter hvert grodde det opp tekstilfabrikker langs Akerselva, som skulle bli store kvinnearbeidsplasser. I tillegg til fyrstikkindustrien, var tobakksindustrien også en industri som tiltrakk seg mange kvinner. Da streiken på fyrstikkfabrikken startet, var det ikke de forferdelige miljøskadene man primært kjempet mot, det var for bedre lønn, sier Vivi Aaslund som jobber på Arbeiderbevegelsens bibliotek og arkiv i Oslo (Arbark).

Bjørnstjerne Bjørnson viste støtte til streikende kvinner

Hun forteller at en slik streik var avhengig av flere ting, primært støtte utenfra og fra de høyere klassene. Man skulle tro at det på en tid med store klasseforskjeller skulle være vanskelig å mobilisere slik støtte, men det var ikke tilfelle.

–  De fikk blant annet støtte fra redaktør Carl Jeppesen, en av stifterne av Arbeiderpartiet, journalisten Fernanda Nissen og Bjørnstjerne Bjørnson. De så hvilke forhold kvinnene måtte jobbe under og brukte pennen som verktøy for å støtte dem. De kunne dermed organisere seg på en ordentlig måte og få vite hvordan de skulle forholde seg til en streik. Deretter fulgte flere lønnskamper for kvinner, blant annet i tekstilindustrien. Men de hadde nok ikke den samme støtte fra disse mektige personene, så flere av de nystiftede kvinneforeningene på fabrikkene langs Akerselva forsvant etter relativt kort tid.

Tolv timer i mørke og støy

Kvinnene i fabrikken kom ikke bare fra Oslo, mange kom også innover fra landsbygda for å skaffe seg arbeid. Ofte tok jenter utenfra huspost, men andre tok jobb i industrien.

–  Det som møtte dem på jobb, var mørke lokaler, mye støy av maskiner og mannlige ledere. Deretter ble de underlagt lange arbeidsdager på minst 12 timer, og likelønn var det ikke snakk om. Samtidig var samholdet sterkt. De fleste bodde i dårlige hus i nærheten av fabrikken, i rom de leide. Noen bodde også hjemme. Dette var virkelig østkanten under dårlige forhold, sier Aaslund.

Kvinnene måtte drive fagforeningene fremover

Selv om noen av fagforeningene døde ut etter kort tid, var det også noen som vokste seg sterkere. Mye kan nok skyldes lokale primus motorer blant de kvinnelige ansatte. En av disse var Anna Pleym.

–  Hun ble født på Sagene i 1869 og begynte på Nydalen fabrikker som 16-åring. Der jobbet hun i fire år, før hun giftet seg og fikk tre barn i løpet av de neste seks år. Rett etterpå ble hun enke og måtte på ny ut i arbeid. Da kom hun til Hjula Væverier og så med en gang hvor dårlige forhold kvinnene jobbet under. Dette fikk henne til å mobilisere til kamp. Mennene på fabrikken hadde allerede sin egen fagforening, og da det ble snakk om å stifte en egen kvinneforening, var Anna Pleym selvskreven leder. Det skjedde i 1906. Hun jobbet også med å få kvinner på andre arbeidsplasser til å organisere seg.

Kontor for og av kvinner

For Anna Pleym var lønn og arbeidsforhold de to viktigste kampsakene, og hun samarbeidet etter hvert med flere andre ressurssterke kvinner. Etter hvert fikk LO øynene opp for arbeidet de gjorde og besluttet å opprette Kvinnenes kontor i 1909.

–  Der ble kvinner ansatt for å vise andre kvinner hvordan de kunne organisere seg og drive forhandlinger. De hadde også ulike kurs, blant annet i lesing og skriving. Kvinnene som ble ansatt, hadde alle vært ledere av fagforeninger på sin arbeidsplass, og de reiste også rundt i landet for å fortelle om fagbevegelsen. Reisene kunne være strabasiøse og møtene mange. Hvor mye resultat de fikk var ofte avhengig av kvinnene på arbeidsplassen de besøkte, for de måtte stå opp for seg selv, sier Aaslund.

Vanskelig for kvinner å få organisere seg

Det finnes ingen tall på hvor mange kvinner som engasjerte seg i fagbevegelsen, men det var mange. Samtidig var det også mange som ikke turte å organisere seg.

–  På små arbeidsplasser kunne det føre til at du ble oppsagt, for bedriftseieren hadde alt å si. Da tjenestejentene begynte å organisere seg var det blant annet med støtte fra kvinnelege Oscar Nissen. Disse jentene jobbet natt og dag omtrent bare for kost og losji i de borgerlige hjem. Da det ble kjent at han støtte dem, mistet han halvparten av pasientene sine, for pasientene hans var fra borgerskapet og ville ikke høre snakk om at tjenestejentene skulle engasjere seg i faglig arbeid, sier Vivi Aaslund.

Interessekonflikt mellom kvinner og menn

Mennene jublet heller ikke nødvendigvis for at kvinnene nå gjorde sitt inntog i forsamling og forhandling. For hva hadde de å si? Det oppstod også ofte interessekonflikter på mange arbeidsplasser på grunn av dette. Noe av grunnen til at både menn og kvinner kunne bli ansatt på en arbeidsplass, var at kvinner kunne betales mindre.

Mange fryktet derfor at bedriftene ikke hadde råd til å ha så mange ansatte som før om kvinner skulle få lik lønn som menn, og at kvinnene derfor i verste fall kunne ta arbeid fra mennene. På 1920-tallet med høy arbeidsledighet, ble det til og med foreslått at bare en av partene i et ekteskap skulle få lov til å arbeide. Det betydde i prinsippet yrkesforbud for kvinner.

Åttetimersdagen var en kampsak fra 1887 til 1919

Om vi går tilbake til Anna Pleym, reiste også hun land og strand rundt. Hun var så heldig å ha en søster som kunne ta seg av barna når hun var ute i kvinnekampens tjeneste. I 1908 ble hun valgt inn i Arbeidsmandsforbundets hovedstyre.

–  Du fant knapt et mer mannsdominert forbund enn Arbeidsmandsforbundet, med anleggsarbeidere, gruveindustriarbeidere og slikt, men hun kom inn der.

Ved siden av likelønn, var åttetimersdagen en av de viktigste kampsakene. Denne ble lovfestet i 1919, etter å ha stått på Arbeiderpartiets program siden stiftelsen i 1887.

Protokoller og fagforeningsblader er gode kilder

Så lurer du kanskje på hvilke spor vi kan finne av disse kvinnene i kildene?

Hos Arbark har de arkivene etter Oslo rengjøringskvinners forening (1901 – 1974), Bryn veveris kvinnelige fagforening (1908 – 1910), Aker kommunale rengjøringskvinners forening (1941 – 1948), Kristiania yngre vaske- og rengjøringskvinners forening (1913 – 1918), Oslo grafiske kvinneklubb (1918 – 1995) og Den kvindelige fyrstikkarbeiderforening. Årstallene i parentes er perioden arkivet har materiale fra.

For fagforeninger i resten av landet kan man oppsøke statsarkivene.

–  Vi har også protokoller og fagforeningsblader. Bladet Kvinden, utgitt av Arbeiderpartiets kvinneforbund fra 1909, er en god kilde til å forstå hvilke kamper og saker som opptok kvinnene på den tiden.

Finn formor og forfar i avisarkivene

Dette er mer historiske enn slektshistoriske kilder. Det finnes dessverre mest av det førstnevnte, men en del personmateriale finnes også.

–  For eksempel har noen bedrifter og foreninger oppbevart register over lønnsmottakere og medlemskartotek. Disse finner man i Riksarkivet og på Teknisk Museum. Noen bedrifter har kanskje også noe materiale, men det meste er nok avlevert. Dessuten må man tenke på at de store bedriftene fra denne tiden stort sett ikke eksisterer i dag.

Gå i folketellingene først

Skal du finne informasjon om en enkeltperson, råder Aaslund deg til å gå i folketellingene først. Der står det ofte hvor en person jobber. Står vedkommende oppført med fabrikkarbeid og arbeidssted, kan man undersøke om det finnes noe fagforeningsmateriale derfra i et av arkivene som oppbevarer slikt.

–  Hvis man skal ha noe håp om å finne en person i slikt kildemateriale, må nesten personen ha hatt et tillitsverv i et styre eller vært representant på møter, for vanlige fabrikkarbeidere ble sjelden nevnt. En annen inngang er å komme hit og se etter personen i vårt bildearkiv. Har du veldig flaks, kan du finne skriftlig materiale til bildet. Arbeiderbladet, som vi har alle utgaver av, var nemlig flinke til å intervjue gamle arbeidere på slutten av 1940-tallet og på 1950-tallet. De lagde miniportretter av folk som hadde hatt en lang arbeidsdag. I tillegg hadde fagblader ofte nekrologer over sine medlemmer, og det var ikke bare over tillitsvalgte, sier Aaslund.

(Kilde: Slekt og Data 4/2016)