Dro til sjøs fra midten av 1800-tallet
«Det var huspost jeg hadde, til jeg fikk min store sjangse, jeg fikk post som strykerske på M/Y Stella Polaris, «Havenes Droning», blev hun kaldt, 6000 tonn. Januar 1928 reiste vi fra Puddefjorden til England og videre til Middelhavet, så Nord- kappsturer, Svalbard, Hovedstadsturen, i 1929 til Kina, også 1931 på vår første jordomseiling, var med på 8 jord-omseilinger i tillegg til de andre turene vært år».
Slik beskriver Margrethe Nilsen sine ti år på sjøen. Å dra til sjøs var en mulighet for unge norske kvinner til å reise ut i verden. Også for dem med begrensede ressurser. Margrete Nilsen kom fra en fattig familie, hadde kun sju års skolegang og begynte å jobbe som niåring.
– Kvinner begynte å dra til sjøs da dampskipene kom for fullt fra 1860/1870-årene. Da tok de jobber i dampskipstrafikken som gikk langs norskekysten, som kokker, lugarpiker, messepiker. Noen store båter med basseng hadde også badepiker. Det var veldig mange typer jobber kvinner kunne ha ombord, sier Elisabeth Lønnå. Hun er historiker og gav i 2010 ut boken Sjøens kvinner. Ute og hjemme, som historien om Margrethe Nilsen er hentet fra.
Mange kvinner om bord
Fra 1950-tallet og utover har flere tusen kvinner hatt arbeidsplassen sin på sjøen. I 1952 var tallet på kvinnelige ansatte på skip i handelsflåten oppe i 1820. Deretter steg tallet jevnt, til 4362 i toppårene 1966 og 1967. Hvis du legger sammen tallene for hvert år, kommer du opp i over 100 000 sjøkvinner, de aller fleste i utenriksfart. Før krigen var flertallet i innenriksfart, og tallene var mye lavere.
Skipslister ble ført samtidig som folketellingen i 1900
Men mange kvinner var også om bord selv om tallene var lavere. Skipslistene fra 1900, er en svært god kilde for å finne sjøfolk som jobbet på sjøen rundt denne peri- oden. Her er 849 kvinner om bord på 323 skip.
Skipslistene ble ført samtidig som folketellingen i 1900, og skulle kartlegge alle skip i norsk havner, eller på vei til norske havner. Samt alle norske skip i utenlandske havner eller skip som var på vei til en slik 3. desember. Skipslisten fra 1900 er den eneste tilgjengelige listen vi har. Listen fra 1910 ble ført, men står i dag oppført på Arkivverkets mangelliste fra 1910-tellingen.
Kvinner på 12 prosent av skipene i 1900
I skipslistene ligger data om skipets navn, skipstype, tonnasje, hvem som førte skipet, hvor det hørte hjemme, hvor det lå i havn eller hvor det var på vei.
For hvert enkelt skip får vi også en oversikt over alle om bord, med opplysninger om yrke, fødselsår, sivil status, nasjonalitet, fødested og bosted.
I Sjøens kvinner. Ute og hjemme kan vi lese at det i alt var 25 865 norske sjøfolk fordelt på 2628 skip da tellingen ble utført. Det betyr at det var kvinner om bord på 12 prosent av skipene. 473 av dem var i lønnet arbeid. 291 av disse var piker eller tjenere, 85 var restauratriser, 80 var kokker, fire var «stewardesser» i oversjøisk fart. De andre kvinnene som ikke var kvinner i lønnet arbeid kunne for eksempel være kapteinsfruer.
Selvstendig næringsdrivende
Disse 85 restauratrisene som var om bord i en båt da skipslistene ble laget for 117 år siden var selvstendig nærings-drivende. De hadde kontrakt med rederiene om å drive servering om bord på båtene, men stod også fritt til å ansette hvem de ville. Det er imidlertid greit å merke seg at disse kvinnene ikke finnes i mannskapslister og lignende, da de ikke ble regnet som ordinært mann- skap. Man kan derimot finne den igjen i arkivene etter kemnerkontorene. Disse finnes i statsarkivene.
Man ser at fire kvinner var på oversjøisk fart i 1900.
I kvinnenes skipsfartshistorie var majoriteten ansatt i innenriksfart i starten, men dette snudde etter hvert totalt. I begynnelsene seilte kvinnene over Nordsjøen og i innenriksfart, men da amerikalinjene kom fra 1913 var de inkludert i arbeidsstokken fra første stund og kunne virkelig legge verden for sine føtter.
Etterhvert får kvinner også innpass i vanlige fraktebåter i takt med at standarden om bord øker, og de fyller på mange båter den rollen unge messegutter har hatt. Man får også flere yrker å velge mellom. Sykepleier er ett, telegrafist et annet.
24 prosent av telegrafistene i 1967 var kvinner
Telegrafist var et yrke mange kvinner hadde hatt siden midten av 1800-tallet, men den første kvinnelige skipstelegrafisten ble utdannet så sent som i 1940. Kvinnene inntok etter hvert sjømannskolen. I Elisabeth Lønnås bok kan vi lese at ni av de 27 elevene ved Kristiansands sjømannskole var kvinner i 1946. Det var dette året man offisielt begynte å ta inn kvinnelige elever på sjømanns- skolene for første gang.
Mannskap på den første turen med Hurtigruten, D/S Vesteraalen. Noen av dem var kvinner.
I 1952 var elleve prosent av de 689 telegrafistene til sjøs kvinner. I 1967 var tallet 1254, og kvinnene utgjorde 24 prosent. Det var lik lønn for mannlige og kvinnelige radiotelegrafister. De var offiserer, og fikk god lønn. Men mennene hadde oftere opprykkstilling som 1.telegrafist, og fikk da høyere lønn. Det krevde noe mer utdanning og praksis. Det var derimot forskjellige regler for kvinner og menn for når man kunne dra ut til sjøs. Disse reglene gjaldt også kvinner med andre yrker om bord. Du finner en sammenligning i faktaboksen på siden.
Smilende på utsiden, sure på innsiden
Aldersgrense og lønn var ikke de eneste områdene hvor kvinner om bord ble diskriminert. Selv om mange så på det å jobbe i skipsfart som noe glamorøst og spennende, var yrket tøft. Mange sjøfolk var glade for å ha kvinner om bord, men det var også mange tilfeller av seksuell trakassering. Kvinner ble også sett på som underordnet arbeidskraft, og hadde lange arbeidsdager og hardt arbeid. Bare se hva Kristine Reiersen Høiland sier om livet ombord på båten Gudvangen som gikk mellom Sogn og Fjordane og Bergen i boken til Lønnå:
«Når vi kom til Bergen, så var det å få båten klargjort til neste tur. Køyene skulle skiftes på, lugarene, salonger, ganger, trapper m.m. vaskes, det skulle være rent alle steder, nu var vi ekte vaskekjerringer, må ikke glemme teppebankingen, og alle disse kokusløperne støvet og skitne, når båten var rengjort var vi møkkete, bad fantes ikke om bord, men møkka skulle av. Vi skulle jo være i beste puss når passasjerene kom om bord. Da var vi stilige serveringsdamer, smilende og blid, selv om vi innerst var sure og trette, det var hardt mange ganger».
Passet på lommeboka på bordell
Mange sjøfolk var kjent for å ha en tidvis utsvevende livsstil med både fyll og kvinner.
– Kvinnene var ikke så mye med på dette, selv om noen kvinner har fortalt at de var med mennene på bordell for å passe på lommeboka deres. Selvsagt var ikke alle kvinner avholdne med alkohol og menn, men de fleste hadde som regel at de ikke skulle holde seg til flere enn en mann pr. tur. Ellers kunne man få store problemer. Det lønte seg også å være forlovet eller gift når man dro ut, så mange kvinner ble det. Som regel med en mann fra mannskapet, sier Elisabeth Lønnå.
Du hadde ikke lov til å være gift med kapteinen om du ville fortsette å jobbe, da var det rett i land. Men mange kvinner som var gift med sjøfolk av lavere rang valgte likevel å gå i land etter hvert.
– Dette opplevde de forskjellig. For noen var det vanskelig å slå seg til ro. Andre mente familien kom foran og betydde mer enn det å være ute. Noen ble husmødre, mens andre tok mer utdannelse og fortsatte yrkeslivet på land. Det varierte litt etter hvilken tid man snakker om. Andre kvinner igjen ofret familie for å være til sjøs hele livet. Det var ikke uvanlig at folk var ute i 40 år. Jeg vet blant annet om kvinner som gjorde det på passasjerbåtene mellom Norge og England. De fikk etter hvert sjansen til å stige i gradene og få bedre jobber gjennom karrieren, sier Lønnå.
Hun legger til at noen av kvinnene gjerne var med mennene ut på kortere turer etter å ha gått i land. Dette gjaldt også kvinnene som ikke hadde vært på sjøen som yrkesaktive, og barna deres. I folketellingen fra 1900 ble 14 678 kvinner forsørget av en sjømann, og disse hadde til sammen 36 258 barn. I starten var det bare kvinner gift med kapteinen som fikk være med på båtene på slike turer, men dette ble endrer på 1960-tallet. Da fikk konene til alle typer sjøfolk være med ut.
Minneoppgaver, havfruer og skoleprotokoller
Som nevnt er skipslistene en god kilde til å finne kvinnene om bord. Man kan også finne dem i folketellingene, men husk at de ikke nødvendigvis står oppført som mannskap. En annen kilde er elevprotokoller og karakterkort fra de ulike sjømannsskolene. For å finne ut hvor de ulike arkivene ligger kan det være lurt å bruke Arkivportalen og søke seg frem. Det også var en del sykepleiere i skipsfarten. Disse kan du finne i arkivene etter sykepleierskolene.
På nettsiden til Norsk sjømannsforbund ligger det en del klipp fra medlemsbladet til Norsk Sjømannsforbund og forløperne Norsk Stuert- og Kok-forening, Norsk Restaurasjonsforbund, Norsk Stuert- og Kokkforbund og Norsk Matros- og Fyrbøter-Union. Kanskje din kvinnelige slektning er nevnt der?
Om vedkommende engasjerte seg i fagbevegelsen, ligger arkivet etter Norsk Sjømannsforbund hos Arbeiderbevegelsens bibliotek og arkiv. Konene til sjømenn hadde også et eget forbund, Norges Havfrueforbund. De hadde eget medlemsblad, Havfruenytt. Arkivet etter foreningen og medlemsbladet finnes hos Norsk Maritimt Museum.
Om man ønsker en slags større forståelse for hvordan livet om bord var, er minneoppgaver fra Norsk Folkeminnesamling en nyttig kilde. Disse ligger på Uni- versitetet i Oslo sine nettsider. Dette er tekster som folk har skrevet om livet sitt, og noen av forfatterne har jobbet til sjøs. Teksten fra Kristine Reiersen Høiland og Margrethe Nilsen er slike minneoppgaver.