For noen år tilbake skrev ukebladet «Vi Menn» i sin krimserie om et mord på en landhandler i Ådal i Ringerike kommune. Siden samboeren min (som også er min tremenning), vår familie og våre forfedre er fra bygda, kjente vi til navn og steder de skrev om.

Vi prøvde å finne informasjon, men det var ikke lett da den eldre garde som kunne vite noe, enten var gått bort eller var lite villige til å fortelle om dette.

Flere avisartikler

Et søk på Nasjonalbibliotekets nettsider ga oss utallige avisartikler om saken, hvor både landhandleren, morderen og datteren hans, samt resten av familien var navngitt og beskrevet i detalj. I kirkebøkene fant jeg informasjon som bekreftet dette, der var landhandlerens tittel og dødsårsak beskrevet.

Vær Varsom-plakaten var tydeligvis ikke kommet enda – i avisene var det mye rett fra levra. Urovekkende, spennende og litt skummelt å lese!

Drap og fengsling

Dette kunne vi lese om saken fra avisene: Det begås et grufullt drap en høstdag ved Sperillen i Ådal i 1928. En far ved navn Ole Olsen Grøterud knivstakk og ranet landhandler Flekkerud, mens den eldste datteren Ingrid Marie på 18 år sto vakt. Ole gravde ned mesteparten av ranspengene, ga noe til kona si og tok med seg noe da han og datteren rømte.

Familien var fattig, og de skulle snart ha konfirmasjon. Far og datter kjøpte derfor diverse konfirmasjonsutstyr som de sendte hjem, før de selv levde livets glade dager i Oslo. De ble etter hvert mistenkt og etterlyst, og mediedekningen var stor. Mesteparten av landets aviser skrev om den grufulle hendelsen i Ådal, og snart var de etterlyst over hele landet. Rømningsplanene om å komme seg bort og glemme alt, slo feil. Etter en uke på rømmen ble begge tatt. Han i Larvik, hun i Oslo.

Faren ble dømt til livsvarig fengsel, mens datteren fikk åtte måneder. Motivet for drapet var økonomiske dårlige forhold, da han var «lei av å gå sulten støtt». Ole var skogsarbeider, men hadde ikke fast arbeid. Morderen ble omtalt som farlig og kranglete – han hadde visstnok arvet morens sinne, som var tater, mens faren hans måtte gi fra seg odelen på gården fordi han hadde blitt forelsket i ei taterjente.

Ole og Ingrid Marie ble fengslet i januar 1929. Han omtales ikke i avisene etter fengslingen, men datteren fortsatte sin kriminelle karriere etter soning og ble mye omtalt frem til 1937. Etter dette er hun nevnt i en avis i 1946 i forbindelse med en landssvikersak i bygda.

I slekt med morderen

Jeg har alltid vært opptatt av familie og slekt, og elsket å høre de eldre fortelle om gamle dager, familie og slektsforhold. En fetter av meg ga meg inspirasjon til å starte med slektsforskning. Det var da jeg oppdaget at vi var i familie med morderen – han var faktisk broren til vår tippoldemor! Jeg ble nysgjerrig. Hvem var de, hva skjedde med dem og var virkelig morderens mor tater?

En dyktig slektsforsker fra samme bygd, Nils Elsrud, var også interessert i saken. Han holdt foredrag om mordet i regi av Ringerike Slektshistorielag og Ringerike historielag i januar 2020. Interessen var stor, og mange møtte opp for å høre om tragedien. Nils var også interessert i hva som skjedde med dem etter at de forsvant fra media, men vi hadde lett i timevis, hvis ikke årevis, så hvor skulle vi lete?

Omfattende morderleting

Jeg startet letingen, som etter hvert ble veldig omfattende. Først fant jeg informasjon om familien i kirkebøker, Digitalarkivet, Nasjonalbiblioteket (aviser og dødsannonser) og Slekt og Datas Gravminnebase. Kona til en kamerat (kameraten er for øvrig en fjern slektning av morderen) kontaktet slektninger for å få informasjon, men det var lite å hente, da de sa de ikke visste noe.

Jeg sendte forespørsler til både Arkivverket og tingretten for å få informasjon om dødsfall og skifte, snakket med noen som kjente til familien og fant informasjon på fanger.no og findagrave.com. Mye jobb, mange timers leting, innhentet mye informasjon om de andre i familien – men overhodet ingen ledetråder til hvor far og datter ble av.

Jeg konfererte jevnlig med den nevnte slektsforskeren Nils Elsrud. Han skulle arrangere et nytt foredrag om mordet i august 2020, denne gang i bygda der drapet skjedde. Han jobbet også med saken, men fant lite informasjon.

Avgjørende detalj i etterlysningen

Etter timevis med leting kom jeg plutselig på at jeg hadde sett en etterlysning av morderen i en avis med bilde og fødselsdato, som var fra da vi var på foredraget med Nils i januar 2020. Jeg begynte å finkjemme aviser på nb.no, spurte Nils og fant til slutt det aktuelle bildet i Aftenposten. Fødselsdato her var en annen enn oppgitt ved dåp – en detalj som skulle vise seg å bli veldig viktig, faktisk viktigere enn først antatt.

I Gravminnebasen fant jeg fire kandidater som kunne være morderen. Den ene ga en god magefølelse da jeg så gravsteinen, og med kjent dødsdato kunne jeg nå sende forespørsel til Arkivverket for å få opplysninger om dødsfall og skifte. Skifteattesten bekreftet fødested, dødssted og arvinger. Navn på barna stemte med tidligere funn, men eldstedatter og yngstesønn var ikke nevnt.

Brikkene faller på plass

Jeg sjekket kirkebøkene, men ingen med samme navn var født på den datoen som var oppgitt på etterlysningsbildet. Fant deretter dødsannonsen og nekrologen på nb.no (Nasjonalbiblioteket) – ingen navn på familie ble nevnt, men det ble derimot motstandsbevegelsen.

Det ble søkt videre på nb.no og han sto nevnt i en avis etter en arrestasjon under krigen. Fanger.no samsvarte med informasjon fra avisartikkelen. Navn på fengsel var ikke oppgitt, men mest sannsynlig var det Akershus. Jeg tok derfor en råsjanse og sendte en forespørsel til Arkivverket om innsyn i fangeprotokoll, og fikk denne tilsendt. Fant da ut at faren og yngstesønnen satt på Grini fangeleir samtidig. Det var uvisst om de kjente hverandre siden sønnen bare var to år da faren ble fengslet, og siden kom i fosterhjem som sjuåring da moren døde. Ettersom yngstesønnen døde i 1943 var han ikke nevnt i skifte – men det ble jo heller ikke eldstedatteren. Hvorfor?

Via Gravminnebasen fant jeg som nevnt informasjon om Oles gravsted, og deretter kontaktet jeg det lokale gravplasskontoret. De bekreftet hans fødested, og hans mellomnavn stemte overens med farens patronymikon. Men likevel; ingen informasjon om hverken pårørende eller fester av hans grav.

Min samboer og jeg dro til kirkegården og fant graven på Åmot i Modum kommune. En liten anonym naturstein, med kun for- og etternavn og fødsels- og dødsår. Ingen datoer. Etter avtale med gravplasskontoret ble jeg oppnevnt som fester. Jeg fryktet at graven skulle bli fjernet før ringen var sluttet. Tilfeldigheter hadde gjort at graven ikke var slettet, selv uten at festeavgiften var betalt – helt utrolig!

Informasjonen om morderen fant jeg akkurat i tide til foredraget i august. Hurra – jeg hadde noe nytt å bidra med! Barnebarnet hans var blant publikum under foredraget, og jeg fikk snakket med ham. Vi var alle enige om at det var utrolig tøft av ham å møte opp. Han fortalte oss litt om bestefaren, men han ante ikke at kona til vår kamerat hadde forespurt informasjon hos andre etterkommere. Han trodde også at bestefarens grav var slettet for lengst, og ble veldig overrasket da han hørte at den fortsatt eksisterte. Han var takknemlig for at jeg hadde overtatt som fester.

Hva med Ingrid Marie?

Datteren Ingrid Marie var også et mysterium, det var ingen ledetråder noe sted. Jeg brukte ulike navnekombinasjoner og skrivemåter etter funn i avisene på nb.no og kirkebøkene, men ingen relevante treff. Arkivverket fant henne ikke i Landssvikerregisteret og skifteopplysninger kunne ikke oppgis ettersom jeg ikke hadde eksakt dødsdato.

Jeg hadde mer eller mindre gitt opp da jeg i mars i år tilfeldigvis fant en kandidat på Digitalarkivet, hvor dødsdato var oppgitt. Etter forespørsel til Arkivverket, fikk jeg nå tilsendt informasjon om dødsfall og skifte, og dette var riktig kvinne!

Hun døde ni år før faren, altså i 1965, noe som var grunnen til at hun ikke var nevnt i hans skifte. Hennes skifte viste at hun hadde en sønn som ble født året etter at hun giftet seg, men han var for øvrig ikke nevnt i skifte etter mannen som hun var gift med. Arkivverket sendte også informasjon fra folkeregisteret om hvor hun hadde bodd og jobbet, slik at jeg på den måten fikk et innblikk i hennes liv.

Jeg har vært i kontakt med ulike kirkekontorer for å finne ut hvor hun ble gravlagt, men uten hell. I Gravminnebasen fant jeg en med samme navn og fødselsdato som sønnen, og har prøvd å spore opp om det er rett mann. Har spurt kirkekontorer, Arkivverket og Byarkivet, men foreløpig uten resultater også her.

Det som gjenstår er altså å finne ut hvor hun ble gravlagt, om sønnen er han jeg fant i Gravminnebasen og om hun virkelig bar den fanen under jentehirdoppmarsjen.

Var moren tater?

Som nevnt tidligere skrev avisene om at det under rettssaken ble sagt at moren var tater, at morderen hadde arvet hennes sinne og at faren måtte si ifra seg odelen til gården. Men var hun egentlig tater?

I kirkebøkene fant jeg informasjon om moren og hennes foreldre, men det ble mye leting uten resultater. Derfor spurte jeg Gjøvik og Toten slektshistorielag om hjelp til å bekrefte eller avkrefte hennes påståtte opphav. Ingen funn bekrefter dette, men moren hennes døde tidlig, slik at hun og to søsken ble satt bort og vokste opp på andre gårder. Eldstebroren hennes ble boende sammen med faren, men sistnevnte flyttet etter hvert og giftet seg på nytt – etter det nye giftemålet fant jeg lite om ham.

Kan uttalelsen om at hun var tater komme av at hun ikke vokste opp hos sine biologiske foreldre? Dette vil vi mest sannsynlig aldri få svar på, men jeg tenker at en slik uttalelse i dette tilfellet fikk fatale konsekvenser. Livssituasjonen ville trolig vært en annen hvis Oles far ikke måtte si ifra seg odelen, og ikke minst hadde de sluppet å leve med taterstempelet.

Lang og spennende prosess

Som man forstår har det vært en lang prosess med mye jobb og leting. De ulike kildene har vært mange, men det er utrolig gøy når brikkene begynner å falle på plass.

At en liten detalj som en annen fødselsdato enn oppgitt ved dåp skulle løse dette mysteriet, hadde jeg i utgangspunktet aldri trodd! Selv om dette var en tragedie, var det utrolig spennende å få et innblikk i deres liv – både før og etter drapet.