En god fortelling skal ta leseren med inn i et historisk miljø og levende beskrive personer og hendelser i dette miljøet. Man kan bruke fantasien for å gjøre dette på forskjellige måter, ved å skrive i «jeg»-form eller beskrive et besøk på en gård, en bygd eller en virksomhet. En fortelling kan med fordel ta med informasjon om samfunnet på denne tiden; sosiale forhold, arbeidsoppgaver, klær, mat og teknologi. Slik fletter man personene godt inn i tiden de levde i. Fortellingen kan med fordel pirre leserens fem sanser; syn, hørsel, lukt, smak og følelse.

Heidi sammenlignet slektshistorien med et isfjell, all slektsgransking, bakgrunnsarbeid, research og andre undersøkelser ligger under vannflaten, mens historiefortellingen er det som synes over vannet.

Man kan gjerne bruke kunstig intelligens (KI) som en del av bakgrunnsarbeidet, men historiefortellingen må være din egen. Og det er viktig å unngå anakronismer – feil i den historiske rekkefølgen – som f.eks. omtale av utstyr, klær og teknologi som ikke var vanlig på den tiden.

Heidi oppfordret tilhørerne til å lese historiske bøker, besøke museer og reise til steder man skal beskrive for å få best mulig forståelse for miljøet man skal fortelle om. Og ta alltid notater, mye går fort i glemmeboken om man ikke har det skrevet ned!

Når man har skrevet en god historie er det viktig å gjøre leseren oppmerksom på at noe er fortelling, for eksempel gjennom et etterord eller et fortellernotat som avklarer hva som er fiksjon.

Det var nesten 70 tilhørere tilstede på møtet og fikk gode tips om hvordan vi kan gi liv til våre forfedres historier.

Etter foredraget var det som vanlig kaffe og kaker i kantina.