Hvorfor forsvinner Øivind?
Slekta på farssida er gjennomgått og fulgt tilbake til et område like nord for Bäckefors i Dalsland i Sverige. Oldefars bror, Ludvig, er den eneste jeg hører om i min ungdomstid fra den grenen av familien. Han er vaktmester ved Historisk museum. Interessen for slekt og litt medfødt nysgjerrighet gir støtet til ytterligere undersøkelser. Jeg får svar på mange spørsmål, men ett stod lenge ubesvart: Hvorfor «forsvinner» bestefars fetter, Øivind Bjørkmann, ut av kildene midtveis i livet? Sjømannsrullene stopper i februar 1940.
Øivind Bjørkmann – en glad gutt fra Vika
Øivind ble født i Kristiania 15. mai 1887. Faren, Peder Ludvig Jakobsen Bjørkmann, trår sine barnesko i den vakre Maridalen og gifter seg med ei Kristiania-jente i 1882. Familien bor i Ruseløkveien i Vika med damptogene på Drammensbanen tett på. Faren jobber som smed hos Thunes mekaniske verksted og det gir sikkert sønnen interesse for mekanikk og maskiner. Samme år som Øivind konfirmeres, ansetter Stortinget faren som vaktmester på Etnografisk museum. En protokoll fra Stortingsforhandlingene for 1903 og 1904 viser at lønna er 1 200 kroner. Jobben fører også familien ut på flyttefot, til vaktmesterleilighet i Universitetsgt. 13b.
Stor søskenflokk
Søskenflokken teller tre gutter og fire jenter. Etter en tid som lærling, trekker utferdstrangen Øivind til sjøs og 9. mai 1906 mønstrer unggutten på Baldwin som dekksgutt. Året etter stiller han som fyrbøter på Brilliant og Dovre. Livet til sjøs gir mersmak og utdannelse til 1. maskinist er et faktum i mars 1920. Dermed er han ansvarlig overfor skipsfører og rederi for effektiv og sikker drift av maskinavdeling og alle mekaniske innretninger om bord. Våren samme år gifter han seg også med Ingeborg Kristine. Hun flytter inn hos sine foreldre i Pilestredet 45 da mannen drar til sjøs. I 1927 har de flyttet sammen, til Vinkelgaten 18 i Pipervika, ikke langt fra Christiania Tivoli. Pipervika saneres i forbindelse med byggingen av Oslo rådhus og i 1936 flytter ekteparet Bjørkmann tilbake til Pilestredet. Leiligheten ligger i annen etasje, har eget kjøkken med felles toalett i oppgangen. Husleie i 1920 er 29 kroner pr. måned. Samtidig viser rullene fra Oslo sjømannskontor at mange unge menn reiser ut i den store verden for 1. maskinist Bjørkmann.
Nord-Irland/Skottland 1940-1942
Den siste registreringen jeg finner om Øivinds liv her i Norge er fra februar 1940. Så finnes det ikke flere registreringer, og jeg var i mange år usikker på hvor han ble av. Helt til kilder knyttet til krigsseilere ble tilgjengelig på nett. De viser at Øivind opplever 9. april 1940 fra en britisk havn – og det er umulig å komme hjem. Hyre er derimot ikke vanskelig å få. Krigsseilerregisteret viser at han går om bord i D/S Svint og D/S Tommeliten før han mønstrer på D/S Ringhorn som kommer til Greenock 24. januar 1941. I desember ble båten angrepet av tyske ubåter og torpedert. Men skaden er ikke stor, båten «stikker av» og seiler inn til Belfast noen dager senere.
Tyskerne torpederer «etternølere»
DS Ringhorn kommer til Greenock i Skottland 24. januar 1941. Skipet lastes med 1 300 tonn kull som skal til St. Johns i New Brunswick. Med Øivind som 1. maskinist blir de med en konvoi 31. januar. Det skal bli skjebnesvangert.
Noen måneder senere forteller kokk Arne Fevang Pedersen dette om det som skal skje noen dager senere, den 4. februar 1941:
Vi tror alle båten skal gå i kystfart. Nei, vi skal over Atlanterhavet. Vi gruer oss til turen på den verste tiden av året. En sannhet vi ser i øynene: Sjansen til å overleve en fulltreffer er liten. Vi får dårlig vær mens flere tyske bombefly kommer inn over konvoien. Kapteinen tar sin beslutning; vi skal til Canada. Kursen legges om til stadighet, det er vel en slags taktikk. Ubåtene kan følge oss i undervannsstilling. Vi er prisgitt flaksen.
Men flaksen var ikke med mannskapet denne februardagen. I totalt mørke og opprørt hav torpederes Ringhorn. Torpedoen treffer styrbord side og styrbord livbåt blir delt i to. Skipet krenger over til babord til livbåten på den siden kommer i vannet. Mannskapet styrter alle opp i den, men innen de kommer klar av skroget, går skipet rundt. Synker med baugen først. Skorsteinen treffer livbåten og kantrer den. Fire mann kommer seg opp på en flåte. Det er belgmørkt og bitende kaldt, og Arne Pedersen forteller senere at han gladelig skulle betalt 50 pund for noe som kunne gi han litt ly for kulda. De overlevende søker forgjeves etter klær på flåten. De finner en lampe og olje, men ingen fyrstikker. Dermed får de ikke tent noe lys slik at de andre kan se flåten. Hjerteskjærende skrik om hjelp fra de andre sjøfolkene høres. Ropene døde etter hvert hen, inntil stillheten til slutt hersker.
Seks timer på flåte
I lysningen ser de en mann på hvelvet av en kantret livbåt, men de kan ikke strekke ut en hjelpende hånd. En kantret livbåt blir forsøkt satt på rett kjøl i håp om å finne klær, mat og seil, men flåten har bare en åre. Det er ikke nok og de må oppgi forsøket. De fem driver rundt i seks timer på flåten før de oppdages av den britiske korvetten HMS Harvester. De har allerede 113 overlevende fra HMS Crispin om bord så HMS Camellia blir tilkalt og tar opp de overlevende. Den ungarske byssegutten, Gyrorgi Varjas forteller at den eneste grunnen til at de overlevde, var at de ikke hadde støvler på, og at de derfor kunne flyte en stund i vannet. De andre druknet i løpet av minutter. Om bord i Camellia får de overlevende et varmt bad og senger. De blir behandlet med største vennlighet av alle om bord. Restene av Ringhorns mannskap blir satt i land i Greenock. 13 nordmenn og en brite omkommer – en av dem er Øivind. Tre nordmenn, en ungarer og en estlender overlever.
Kona Ingeborg sitter igjen alene hjemme i Oslo. Også foreldrene har gått bort noen år tidligere. Som enke finner hun aldri «den rette», og gifter seg aldri igjen. Hun blir boende i leiligheten i Pilestredet helt til hun dør, 66 år gammel. Da rykker nieser, nevøer og svigerinner inn en dødsannonse i Aftenposten 12. juni 1962.