En kjærlighetshistorie kom frem

Dette skriver mormor Sofie Amalie til sin elskede Hans Peter. Han hadde fridd, og sammen vevde de drømmer av kjærlighet. Setningen er hentet fra ett av de mange brevene de skrev til hverandre mellom 1919 og 1921 – en skatt som har gitt etterkommerne mye glede og et innblikk i livet til våre to nyforelskede besteforeldre. Brevene dukket opp da min tante Helene døde i 2003. Jeg gikk lenge og grublet på hvordan jeg skulle gripe dem an. Alle brevene lå hulter til bulter og ga ikke så mye mening hver for seg. Løsningen ble at jeg satte meg ned og skrev dem av. Så sorterte jeg avskriftene etter dato, og da steg historien opp av de gulnede sidene. Brev fra andre slektninger og venner var med på å supplere fortellingene, slik at jeg kunne skrive kjærlighetshistorien om Sofie og Hans.

Lengtet bort

Sofie Amalie Clausen var ekte byjente, født og oppvokst i hovedstaden. Hun var født i Rosenkrantz’ gate, like ved det nåværende rådhuset. Familien var knyttet til Christiania Spigerverk. Hennes far Hagbart Severin og andre mannlige slektninger var «mechnicus». I dag ville vi kalt dette enten mekaniker eller ingeniør. De flyttet til Nydalen da moren overtok kolonialen der etter Hagbarts mor.

Sofie hadde rukket å fylle 30 år, arbeidet som sekretær i Odin, et forsikringsselskap i sentrum, – og lengtet bort! Å bo hjemme hos mor og far var til tider en stor prøvelse, kan jeg lese mellom linjene. Men for en ugift dame den gang kom det ikke på tale å flytte for seg selv så lenge hun hadde arbeidet sitt i byen. Hun var engasjert i kristenlivet, og hadde en lys og lett tro, i tråd med sitt eget sinnelag. Hun ble ofte bedt om å spille piano på møter, ellers var broderi hennes store lidenskap. Noen bevarte hilsener og kort vitner om at det vanket friere. Men hun ønsket seg en stødig og kristen mann.

Møttes på misjonsstevne

På et misjonsstevne på Lillehammer i august 1919 møtte hun Hans Peter Moe fra Trøndelag. Han var seks år eldre og hadde lærerpost i Nordre Jevnaker. Selv om moren hans døde da han var tre år, fikk han en god oppvekst med en stor og god familie rundt seg. Likevel kunne det vært tungt å bo alene på landsbygda langt hjemmefra. Også han var på jakt etter en å dele livet med. Han hadde etter hvert blitt dypt religiøs, og hadde, i motsetning til Sofie, en tendens til å gruble på at han ikke var en god nok kristen. Sofie på sin side kunne si: «Jeg ba til Gud om det jeg, så da ordner det seg sikkert!» Ikke lenge etter stevnet dukket Hans Peter opp i butikken i Nydalen. Sofies lillesøster gjorde store øyne, fortalte han etterpå. Så startet en flittig brevveksling mellom Jevnaker og Nydalen, og tonen ble raskt «dus». Hadde de funnet hva de lette etter? Det gikk ikke lenger enn fram mot nyttår før Hans stilte spørsmålet per brev:

«Jeg har kommet til å holde så av dig du. Hvordan, kunde du holdt litt av mig igjen du Sofie? Jeg tror jeg våger mig like løs på saken med en gang: Vil du bli min hustru?».

Han skrev også til foreldrene hennes i samme ærend, som det sømmet seg en riktig frier.

Bryllupsplanlegging og dilemmaer

Sofie takket jublende ja, og satte straks i gang med å sy og brodere utstyr til hjemmet. Hans på sin side snekret seng, og han bestilte strøm med «vippe» til huset. I bryllupsplanleggingen får vi et godt innblikk i forskjellene i moraloppfatning; Hans var svært imot vinservering, mens svigermor syntes det var skammelig å ikke gjøre det. Og han strakte seg langt for å blidgjøre henne. Men lykkelig var Hans! I et brev fortalte han om en skitur på Hadeland der han ble så overveldet av glede at han kledde av seg og rullet naken i snøen. Hans tok toget fra Grindvoll til Grefsen så ofte han kunne, og gledet seg til å se jenta si komme imot ham på perrongen. Noen ganger foreslo hun at han skulle gå av på Kjelsås, så de fikk en lengre spasertur før de kom hjem til mor og far. Det hendte også at de møttes i sentrum og gikk på Kafstova. En gang ble gamlemor fornærmet for at de ikke kom rett hjem til middagen. Ja, det var på tide å få sitt eget hjem.

Folketellingens ring sluttet

Det var så utrolig romantisk å tenke tilbake på siste møte: «Jeg legger brevene dine under puten» skrev Sofie. Hans skrev:

«Jeg husker jeg syntes du var så «baus» å se på, når du gikk i mellem spisestuen og pianoet, og så satt jeg og så på ditt vakre, lyse hår, mens du spilte for mig. Jeg hørte vist i grunnen ikke så meget av præstationen. Jeg kunde jo så ugenert «se» på dig, når du vente nakken til skjønner du, og din mor var ute i kjøkkenet.».

Samtidig ble romantiske strofer ispedd dagliglivets praktiske ting. Hans skafet griseslakt til jul og sendte frukt og grønnsaker med toget om høsten. Lærerlønnen besto delvis av en åkerlapp og litt dyr. Sofie var sterkt bekymret for at hun måtte melke ei ku, men Hans går på bygda og tinger fjøshjelp. Det er også morsomt å lese hvordan Hans beskriver oppgaven med å føre folketellingen på Jevnaker i 1920. Den samme folketellingen som jeg i høst har vært med på å transkribere på pc-en fordi den skal ofentliggjøres etter 100 år.

Mellom linjene

Man merker at brevene er delvis tilbakeholdne. Det var alltid en sjanse for at de havnet i uvedkommende hender, og man kan lese mye mellom linjene. Noe er det ikke mulig å gjette seg fram til. Blant annet fortalte Hans om et «problem» han slet med, der Sofie forsøkte å trøste og oppmuntre. I ett av brevene sine ser jeg at han kom nærmere inn på saken, men da mangler plutselig resten av sidene. En stund etter bryllupet (med vin) fikk Hans stilling som lærer og kirkesanger i Randsfjord, sentralt i Jevnaker, og Sofie ble lærerfrue på Hadeland. Da stopper naturlig nok brevvekslingen, men jeg har brukt andre kilder til å finne ut mer om hvordan livet deres ble etter bryllupet. Dette bygger jeg delvis på brev fra andre slektninger. I ett av dem, et brev fra en slektning i Trøndelag, står det blant annet nevnt at det første barnet deres døde. Det må ha vært svært dramatisk for dem, men jeg har ikke vært i stand til å spore opp mer informasjon om denne hendelsen. Jeg har heller ikke klart å finne noe om det i kirkebøkene.

En dame med stor d

Men livet fortsatte sin gang på Hadeland, og ekteskapet resulterte i fem barn, ti barnebarn og så langt 31 oldebarn. Jeg rakk selv aldri å møte mine to besteforeldre. Hans døde i 1943, etter å ha sittet i fengsel på Bredtvet hvor han ble alvorlig syk. Sofie ble boende i lærerboligen ved Randsfjorden til hun døde i 1956, ett år før jeg ble født. Men jeg har kommet nærmere dem begge to gjennom brevene, ulike kilder og minnene om dem, som fremdeles lever på Jevnaker blant mennesker som kjente dem. Den fineste skildringen av Sofie lød slik: «Sofie syntes når hun kom gående. Det var Dame med stor D!».