En historie fra Trysil

Min tippoldemor Olea Mortensdatter ble født i Skjærberget i Trysil i 1836. Foreldrene var ikke gift, men Olea var deres tredje felles barn, og det kom ett til noen år senere. Mora, Kari, har en åpenbar slektstilhørighet til gården Larses i Skjærberget i Trysil, hvor Olea og søsknene vokste opp. Faren, Morten Eriksen, var derimot et mysterium. Foreldrenes samboerskap vakte åpenbart oppsikt i samtida. Gammelordfører Hans Nysæter skrev en liten bok om Trysil-slekter i 1908, bare basert på eget minne. Hos Nysæter får vi høre om Stor-Kari, som levde i konkubinat med Morten Blix. De hadde barna a) Mikkel-Marthe, b) Janser-Olia, c) Ener, døvstum og d) Kristoffer Mortensen, utvandret. Disse fire barnedåpene var lette å finne i kirkebøkene. Ved tre av de fire barnedåpene hadde foreldrene samme bosted, Skjærberget, mens faren ved barnedåp nummer to, Kristoffers, ble ført som hjemmehørende i Tørberget. Forklaringen på tilnavnene, som Nysæter bruker, var også lett å finne. Mikkel-Marthe ble gift med Mikkel Johannesen og Olea/Olia ble gift med svenske Erik Jansa – småbruket deres på Grøndalen ble også kalt for «Janserhemmet». Ener var den yngste av barna. Men sjøl som døvstum var han integrert arbeidskraft – ved folketellinga i 1875 var han bosatt i Trollsberget som skogsarbeider. Senere kom han tilbake til Larses i Skjærberget. Han ble kalt «Kimmen», og værelset hans ble kalt Kimsakammerset. Han levde til 1930.

Barna har vi altså god oversikt over, men for begge foreldrene støtte jeg raskt på både kildemessige og metodiske utfordringer. Ved et giftermål ville jeg funnet brudefolkenes foreldre og dermed fått et slektskapsmessig bevis, men uten giftermål ble det straks verre å plassere dem slektsmessig. Nysæter visste ikke, men antok at Stor-Kari skulle være søster av brukeren i Larses, Lars Larsen. Så enkelt var det ikke. Stor-Karis farsnavn var ikke Lars, men Mattis. Stor-Kari er ikke med i folketellinga i 1865, men på Larses bodde da både Morten Eriksen og Ener Mortensen som tjenestekarer og med dem også føderådskona Oleana Larsdatter på 83 år. Oleana var født og oppvokst på Larses, men hadde vært gift med Mattis Mattisen – og disse fikk i 1804 dattera Kari. Her var det altså et tett sammenvevd slektskap som klart indikerte hvor Stor-Kari kom fra.

Sjelden navnekombinasjon

Verre var det med Morten Blix, eller Eriksen som han konsekvent kalles ved barnedåpene og i folketellinga. Navnekombinasjonen Morten Eriksen er sjelden i Trysil. Jeg fant bare en ved det navnet i kirkeboka, konfirmert i 1815. Det stemmer tålelig bra med alderen hans ved folketellinga i 1865 – 64 år – og med at det første barnet deres kom i 1826. Og han var fra Tørberget, det som var oppgitt som hans bosted da barn nummer to ble døpt. Han hadde dessuten enda ett utenomekteskapelig barn ved siden av de fire med Stor-Kari. Han finnes altså dokumentert i kirkeboka ved konfirmasjon og som far ved fem barnefødsler, dessuten også ved folketellinga i 1865. Jeg fant ham derimot ikke i dåpslistene i kirkeboka, ei heller i folketellinga i 1875. Og som konfirmert i 1815, burde han også vært med i folketellinga i 1801, men nei da, ikke der heller. Jeg lette etter begravelse både mellom 1865 og 1875, og gjennom hele 1870- og 80-tallet, men nei. Altså en forfar som tilsynelatende hverken var døpt, gift eller begravet.

Muntlige overleveringer

Jeg la Morten Eriksen til side, men noen år senere var jeg med faren min på besøk hos en skogeier i Varåholla, Karl i Petters. Han kunne fortelle faren min at de to var i slekt - gjennom denne Morten Eriksen. Hans egen mor var kommet fra Bogsvea til Varåholla, og morfaren der, Jens Eriksen, skulle være samfedre halvbror til Morten Eriksen. Bonden regnet opp ledd for ledd på begge sider, så dette hørtes troverdig ut. Jeg fikk dermed blod på tann og prøvde å grave meg dypere ned i historien.

Det viste seg nå at det faktisk finnes en dåpsinnførsel for Morten Eriksen i 1798, men den står ikke sammen med de andre dåpshandlingene i kirkeboka. Presten Smith var tidlig ute med sin egen kirkebokorganisering, kirkehandlingene var tematisk adskilt fra hverandre helt fra Trysil ble utskilt som eget prestegjeld i 1780. Døpte guttebarn er sirlig innført på sidene 22-55, døpte pikebarn er ført på sidene 64-97. Så kommer en kronologisk liste over kirkehandlinger – også, plutselig, kommer en helt separat liste over uektefødte barn.

Det var ingen opplagt sak at disse dåpsbarna skulle registreres annerledes i kirkeboka enn de øvrige, sjøl om de i for seg formaljuridisk hadde en annen status. Det står da også etter hver eneste registrering at de respektive handlingene straks er anmeldt. Uansett graden av straffeforfølgelse, her kom i hvert fall bekreftelsen både på at konfirmanten fra 1815 og dåpsbarnet var identiske og at bonden i Varåholla hadde rett hva opphavet angikk. For dåpsinnførselen sier jo at mor var Hellena Mortensdatter Tørberget og at hun utla som barnefar Erik Jonsen Boksvea. Fornyet søk i folketellingen i 1801, nå gjøres disse søkene enkelt i de digitaliserte listene, viste at hverken Morten eller faren står innført. Mora står derimot i folketellinga sammen med hele søskenflokken sin, et argument som sterkt underbygger bondens påstand om at Morten vokste opp hos faren i Bogsvea.

Morten ble en gammel mann

Hva så med dødsfallet? Det kom en videreføring av bygdeboka for Trysil i 1989. De hadde fortsatt ikke funnet opphavet til Morten Eriksen, men de hadde en opplysning om at han var kommet på legd i 1872. Han bodde altså ikke lengre i Larses i Skjærberget. Jeg kastet meg på ny over kirkeboka, lette mye lengre framover i tid - og fant ham. Ikke begravet på 1870-tallet, da han var kommet på legd, ei heller på 1880-tallet, som jeg hadde lett meg gjennom før. Men på 1890-tallet - nærmere bestemt i 1896. Morten Eriksen ble altså 98 år gammel - og lurte meg både ved dåp og ved død.

De digitaliserte folketellingene hjelper oss enda litt videre. I 1875 var Morten legdslem på gården Bakken, i samme grenda som Larses. I 1891 var han fattiglem på Gården Nybak, noen kilometer unna. Her får vi også høre at han var født i 1797 og døpt i Trysil. Nærme, om ikke helt riktig. Kildene hadde altså mer å fortelle om Morten Eriksen, men mye er ennå uavklart. Hvorfor er hverken han eller faren registrert i folketellinga i 1801? Hvor vanlig var det i denne tidsperioden at det var barnefaren som tok ansvaret for å fostre og oppdra det felles barnet? Hvorfor giftet han seg aldri med Stor-Kari når de faktisk bodde sammen store deler av livet hennes? Og hvorfor har Nysæter gitt ham familienavnet Blix når det aldri brukes i noen av de andre kildene vi har funnet på ham?

Skogfinne eller etnisk nordmann?

Det siste håpet jeg å kunne finne ut av ved å spore Mortens farsslekt. Bogsvea var ryddet fra gården Østenheden i Osen, som opprinnelig tilhørte Elverum prestegjeld. I Elverum hadde det ved midten av 1700-tallet vært en lærer som het Blix. Kanskje var det en forbindelse her? Erik Jonsens foreldre var Jon Gudmundsen, bureiseren i Bogsvea, og Gjertrud Eriksdatter. Hun var fra Østenheden, så rydningsplassen var nok hennes medgift. Men hun var av solid skogfinneslekt og uten mulig tilknytning til noen Blix. Jon Gudmundsen var ikke fra Østenheden, men hvor var han fra? Også her er navnekombinasjonen så spesiell at det var grunn til å tro at det var samme karen som både var dreng på Røbuknappen i 1762 og som nevnes i kirkeboka med gårdsnavnet Hvitsten ved barnedåp i 1774 og 1785, begge gårdsbruk i Osen. Men noen Gudmund som kunne ha vært faren, er ikke å oppdrive i kildene i Osen.

Gården Hvitsten ble ryddet på 1750-tallet. Oppsitteren der, Hans Olsen, kunne umulig være far til Jon Gudmundsen. Men Hans Olsen giftet seg i 1751, Jon var født noen år før, han var 61 ved folketellinga i 1801, så det kunne jo være en sønn kona Karen Jonsdatter hadde fra et tidligere ekteskap? Nå begynner ikke kirkebøkene for Elverum før 1750, så her var det ikke mye å hente. Men heller ikke i Elverum var Gudmund noe vanlig fornavn. Det snevret seg nokså raskt ned til to kandidater: Gudmund Larsen Lerbakk eller Gudmund Hansen Melhagen. Men hvem av dem? Det kunne like gjerne være den ene som den andre.

Hvor langt var jeg så kommet? Jeg hadde identifisert barnefaren Morten Eriksen med drengen og det senere legdslemmet Morten Eriksen i Skjærberget, men var det den samme Morten Eriksen som konfirmanten og det uektefødte barnet i Bogsvea? Og, i så fall, kom farslekta fra Hvitsten i Osen? Og var den i så fall fra Melhagen eller fra Lerbakk, som i sin tur kom fra Berger, i Elverum? Disse spørsmålene var det umulig å svare sikkert på da jeg tumlet med disse spørsmålene på 1970-, 80- og 90-tallet. Men det skulle komme et svar når nye hjelpemidler i slektsforskningen ble stilt til rådighet.

DNA gir svaret

Morten og Stor-Karis eldste sønn, Kristoffer, hadde gått i skredderlære og var i 1865-tellinga ugift og losjerende i Plassen. Året etter emigrerte han til USA, hvor han først jobbet på sagbruk og for jernbanen i Twin Cities før han fikk seg et rydningsbruk i Ben Wade i Pope county, Minnesota. Han gjorde det etter måten bra der borte. Han var gift to ganger, fikk fire barn, og han hadde flere tillitsverv i kirke og kommune eller, som det heter om ham avslutningsvis i nekrologen fra 1912: «Mr. Mortenson og hans familie er eksemplariske medlemmer av Den Norske Lutherske Kirke, og i politiske spørsmål har han vært tilknyttet det republikanske partiet.» Kristoffers oldebarn, Dale Mortenson, engasjerte i 2014 profesjonell hjelp for å finne oldefarens opphav. De klarte heller ikke å trenge gjennom gåten Morten Eriksen, men jeg ble kontaktet som kjentmann på Trysil-slekter. Her hadde jeg nokså tilfeldigvis svaret klart allerede. Norskamerikaneren kom på Norges-besøk. Jeg tok ham med til forskjellige familiegårder både i Norge og Sverige, og ved besøk på Glomdalsmuseet klarte Trond Bækkevold fra Sør-Østerdal Slektshistorielag å overtale Dale til å ta en DNA-test. Slektshistorielaget hadde fra før to rene mannslinjer fra Berger testet, og da Dales testresultat kom, var det 100 % klaff. Dermed var også alle spørsmålstegnene rundt Morten Eriksens opphav borte og gåten med hvem som var Jon Gudmundsens far var også løst.

Løsningen på denne gåten har flere konstruktive element i seg:

• Dåpshandlingen var ikke lett å finne. Men plasseringen av den på egne sider, langt unna de andre dåpsbarna, viser at en ikke skal gi opp selv om informasjonen ikke er å finne der hvor en normalt skulle tenke seg at den burde være.
• Begravelseshandlingen var derimot der den burde være. Folk kunne bli svært gamle før også, sjøl om det å bli nesten 100 år var nokså uvanlig. Lærdommen her er at om en ikke finner dåps- eller begravelseshandlingene innenfor de tidsrommene det er mest naturlig å søke i, så utvid søket.
• Folketellinger er en velsignelse for slektsforskere. For familier som var bofaste, var de også tidligere overkommelige kilder å bruke. Digitaliseringen har gjort dette verktøyet langt mer anvendelig for oss, og det har særlig gjort det enklere å følge personer og familier som flyttet på seg. Lærdommen her er at sjøl om folketellingene er enkle å søke i, så er de ikke nødvendigvis fullstendige. Far og sønn er fortsatt ikke å finne i 1801-tellinga. Jeg har annetsteds beregnet underregistreringa i 1801-tellinga til ca. 2 %.
• Muntlige kilder kan være gull verdt. De er ikke alltid mulige å kontrollere, men her viste det seg jo at gubben i Petters hadde full kontroll over slekta. Hans slektsinteresserte mormor hadde sjølsagt kjent Morten Eriksen, han var jo svogeren hennes. Og noen annen bekreftelse på at Morten ikke vokste opp hos mora, men hos faren, ville det her vært umulig å framskaffe uten denne muntlige kilden.
• DNA-testing er enda et nytt verktøy som slektsforskere kan bruke til kontroll og verifikasjon. Jeg var rimelig sikker på at Morten Eriksen i Skjærberget og han i Bogsvea var en og samme mann, jeg holdt også en knapp på Gudmund Larsen Lerbakk som sannsynlig oldefar, men å bevise den rene mannslinja fra Morten til Berger i Elverum hadde ikke latt seg gjøre uten DNA-testene.

Mye av dette plunderet hadde vært unødvendig dersom Morten og Stor-Kari hadde giftet seg. Da ville foreldregåten vært løst med en gang. Men det må jo innrømmes at det er mye mer krydder over at de valgte å leve i konkubinat, hva nå enn bygdesladderen sa. Det er tross alt mer moro med gåter i slektsforskningen enn med enkle løsninger. I hvert fall når de lar seg løse.