Ideologisk kamp

Grovt sett kan man dele den norske motstandskampen inn i to deler: den uorganiserte motstanden og den organiserte motstandsbevegelsen. Vi begynner med den uorganiserte, som også oppstod først.

– Da motstandskampen oppstod i Norge, var det ikke først og fremst en motstand mot den tyske militære delen av okkupasjonsmakten. Det var heller en ideologisk kamp mot Quisling og Nasjonal Samling, som fra september 1940 hadde fått fullmakt fra Tyskland til å nazifisere det norske samfunnet. Nye lover og forordninger som tilsidesatte borgerrettigheter og tradisjonelle rettsoppfatninger, samt innføring av lovhjemlet fortrinnsrett for NS-medlemmer til offentlige stillinger, skapte protester og raseri. Da NS ville nazifisere skoleverket gjennom å etablere obligatoriske organisasjoner for elever og lærere, la de seg ut mot den norske kirken. Denne holdningskampen fikk stor oppslutning i alle lag av befolkningen, sier Frode Færøy, som er førsteamanuensis og arkivleder ved Norges Hjemmefrontmuseum.

Han har tidligere skrevet doktoravhandling om motstandsbevegelsen og i 2017 gav han ut boka Fiende eller forbundsfelle? om hjemmefrontledelsen og London-regjeringens forhold til den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Ingen konkrete tall

Han forteller at tusenvis av foreldre protesterte mot de nye forordningene ved å sende brev til Kirke- og undervisningsdepartementet og fortelle hva de mente om at barna deres skulle nazifiseres gjennom skolen. Denne motstanden kan vi blant annet finne dokumentasjon på i arkivet Kirke og undervisningsdepartementet 4. Skolekontor M/Dc/10 hos Riksarkivet.

Etter at rundt 93 prosent av alle prester gikk fra embetene sine i protest mot okkupasjonsmyndighetene våren 1942, ble det samlet inn penger slik at prestene i de enkelte menighetene skulle få lønn. Denne kampen finner vi dokumentasjon på i privatarkivet etter Sam Knutzen som ligger i Riksarkivet. Noe konkret tall på hvor stor del av befolkningen som viste sin avsky mot okkupasjonsmyndighetene på ulike måter, og på denne måten var med i den uorganiserte motstandskampen, foreligger ikke.

– Noen som tidligere har forsøkt å anslå dette, har delt den norske befolkningen i tre og uttalt at omkring ti prosent var nazister, ti prosent var organiserte motstandere, mens de resterende 80 prosent var mer eller mindre nøytrale. Men dette mener jeg gir et feil bilde av situasjonen. På den ene siden skulle folk overleve og måtte til en viss grad forholde seg til okkupasjonsmyndighetene, men samtidig tror jeg vi likevel kan si at 2/3 av befolkningen støttet motstandskampen. Særlig mot slutten da folk så hvor krigen bar og hvilket utfall den ville få, sier Færøy.

Milorg, Kretsen og Koordinasjonskomiteen

Innenfor den uorganiserte motstanden grodde det også frem mer organiserte sivile og militære motstandsorganisasjoner. La oss først ta for oss Milorg, den militære organisasjonen. – Organisasjonen var delt opp i 22 ulike distrikter. Det nordligste var i Troms. Men Milorg hadde også kontakter i Finnmark som drev motstandsarbeid. Milorgs overordnede mål var å bygge en hemmelig hjemmehær som skulle ha kapasitet til å støtte allierte invasjonsstyrker, sier Færøy.

Den organiserte sivile motstanden ble ledet av de to ledergruppene Koordinasjonskomiteen og Kretsen.

– Koordinasjonskomiteen var en sammenslutning av illegale ledelser for yrkesgrupper, og særlige akademiske yrkesgrupper. Etter hvert kom også fagbevegelsen med LO i front inn i dette arbeidet. Kretsen var ledet av en gruppe med samfunnstopper fra offentlig forvaltning og næringsliv, og de klarte etter hvert å få kontakt med regjeringen i London via Sverige, noe som åpnet for et nærmere samarbeid om planleggingen av det sivile overgangsstyret ved frigjøringen. Begge nettverkene skaffet informasjon om okkupasjonsmyndighetene og holdt regjeringen i London informert om alt fra nye veiprosjekter til hva som foregikk i de ulike nazifiserte departementene. Det var Milorg, Koordinasjonskomiteen og Kretsen som sammen med den hemmelige politiledelsen utgjorde det forente fellesskapet Hjemmefrontens ledelse (HL).

– Vi regner med at rundt 60–70 000 mennesker var tilknyttet den organiserte motstandsbevegelsen i Norge, av smått og stort. En stor del av motstandsbevegelsen bestod av yngre menn, blant annet fra idrettsbevegelsen, som tidlig var ute og tok avstand fra de tyske okkupasjonsmaktene. Men det var også eldre menn og kvinner med. I veldig mange tilfeller ble folk rekruttert gjennom venner og kjente, sier Færøy.

Kilder til motstandsbevegelsen

Soldatregisteret

Soldater.no er et nytt register som gir informasjon om de 60 000 nordmennene, både militære og sivile, som deltok i felttoget i Norge i 1940. Blir lansert 9. desember 2022.

Arkiver hos Norges Hjemmefrontmuseum

Arkivet etter Hjemmefrontens historieinstitutt

Instituttet eksisterte i perioden 1945–1948, og formålet deres var å samle inn mest mulig historiske kilder om organisasjonene i motstandsbevegelsen og de som tilhørte denne. I dette arkivet finner du blant annet spørreskjemaer som ble sendt ut til de ulike Milorg-distriktene, der motstandsfolk ble bedt om å svare på flere titalls spørsmål om motstandsarbeid, personlige opplysninger og politisk tilhørighet før krigen. Akkurat spørsmålet om partitilhørighet skapte mye harme, og mange valgte å boikotte undersøkelsen. Likevel kom det inn rundt 3000 besvarelser.

Det finnes også rapporter fra lokale avdelinger av hjemmefronten, der man kan se hvordan motstandskampen artet seg i en by eller bygd.

Arkivet etter Hjemmestyrkenes distriktsorganisasjoner

Her finnes det kartotek over Milorg-medlemmer.

Arkivet etter Ragnar Ulstein

Ragnar Ulstein var SOE-agent og medlem av Kompani Linge. Han har utgitt en rekke flere bøker om motstandsbevegelsen etter krigen. I forbindelse med dette arbeidet intervjuet han rundt 1500 kvinner og menn om deres innsats under krigen. Denne intervjusamlingen er en verdifull kilde til informasjon om enkeltpersoner innenfor etterretningstjenesten og flyktningorganisasjonene.

Privatarkiver

Norges Hjemmefrontmuseum har en rekke privatarkiver etter personer fra motstandsbevegelsen. En fullstendig oversikt over dem finnes på museets egne nettsider.

Arkiver hos Riksarkivet

Arkivet etter Statspolitiet

Statspolitiet, også kalt Stapo, var det norske motstykke til det tyske Gestapo. Ofte kom de først inn i saker der personer fra motstandsbevegelsen ble tatt, før Gestapo tok over. Dette arkivet ligger på Riksarkivet og kan bestilles fra Arkivportalen.

Landssvikarkivet 

Mange motstandsfolk som ble arrestert og forhørt under okkupasjonsårene avga forklaringer etter frigjøringen, i forbindelse med rettsoppgjøret mot medlemmer av det tyske Gestapo og det norske Stapo samt deres angivere. For å bruke denne kilden må du vite hvem som forhørte den motstandsmannen/-kvinnen du forsker på. Deretter kan du søke innsyn i landssviksaken mot vedkommende via denne siden. Om du ikke vet navnet på den dømte kan du forsøke å søke etter navnet på den du forsker på på Nasjonalbibliotekets nettsider og se om vedkommende er nevnt som vitne i en rettssak eller lignende.

Litteratur

Rapporter fra den tyske sikkerhetshetstjenesten og det tyske sikkerhetspolitiet om blant annet motstandsbevegelsen er gjengitt i den tyske kildeskriftsamlingen Meldungen aus Norwegen (München 2008).  Det er også skrevet utallige bøker og artikler om motstandsbevegelsen. Mange av dem finner du på Nasjonalbiblioteket nettsider.

KILDE: Frode Færøy