Overblikk over ”det norske Australia”

Ifølge den siste australske folketellingen (2011), regner ca. 23 000 personer seg som etterkommere etter nordmenn. Samme folketelling viste at det bodde omkring 3700 norskfødte i Australia. Den norske bosetningen i Australia har aldri vært særlig stor. Basert på tall fra folketellingene fra 1881 til 2011, ser vi at den norskfødte befolkningen har svingt mellom ca. 2000 og ca. 4000 personer. Det har vært tre tydelige topper: Den første var rundt forrige århundreskifte, som følge av både organisert migrasjon fra Norge og fordi mange sjømenn gikk i land.

Deretter kom det en liten topp i etterkrigstiden, da Australia igjen rekrutterte innvandrere i Norge. Den siste toppen ser vi rundt 2000, og skyldes at Australia er blitt et svært populært studieland for norske ungdommer. Jeg har løst anslått at til sammen ca. 15 000 nordmenn har kommet til Australia – og blitt boende der – fra midten av 1800-tallet og frem til i dag. Trolig har like mange vært der på midlertidige opphold som sjømenn, arbeidere og studenter. Innvandringen var med andre ord tilstrekkelig til at mang en ”sterk norsk sjømands røde blod” ble spredt over kontinentet, som den australske dikteren Henry Lawson skrev med henvisning til sin far, Niels Hertzberg Larsen fra Tromøya.

Ulike faser i utvandringen

Det kan være nyttig å dele den norske migrasjonen til Australia inn i ulike faser. Denne inndelingen kan være grei å ha i bakhodet når en skal orientere seg i det norsk-australske landskapet:

1. De aller første (før 1850)

Her snakker vi om en svært liten gruppe personer, noen få sjømenn, hvalfangere, straffanger og oppdagere. Øverlie nevner Knut Geelmuyden Bull som ble dømt til 14 års forvisning på grunn av falskmynteri. Jeg kan føye til de norsk-skotske Archer-brødrene (båtbyggeren Colin Archer var en av dem) som dro fra Larvik til Australia i 1830-40-årene og tok opp land flere steder. Blant annet grunnla de gården Eidsvold som eksisterer fremdeles.

2. Gullgravere (1850-60-årene)

Det enorme gullrushet i kolonien Victoria fra 1851 og årene fremover, lokket nordmenn til Australia. Noen av dem hadde allerede vært i Amerika mens andre kom direkte fra Norge. Basert på folketellingen myndighetene i Victoria foretok i 1861, er det grunnlag for løst å anslå at omkring 700 norskfødte oppholdt seg i kolonien dette året. Gullgraverlivet er dokumentert blant annet gjennom Carl A. Olsens bok En Guldgravers Historie (1882). Der nevnes også en rekke andre nordmenn som oppholdt seg på gullfeltene, mange av dem sørlendinger.

3. Tidlig maritim innvandring (ca. 1860-ca. 1920)

På andre halvdel av 1800-tallet fant stadig flere norske seilskuter veien til Australia. En rekke sjømenn mønstret av og ble værende på det røde kontinentet, noen for godt. I tillegg var det mange som stakk av: Bare i Melbourne rømte omkring 2000 norske sjøfolk fra skipene de hadde hyre på i en periode på ca. 35 år fra rundt 1880. Det foregikk også betydelig rømning i andre havner, som Newcastle, Sydney og Adelaide – og fra 1890-årene også Fremantle. Det er vanskelig å tallfeste denne maritime innvandringen, fordi mye foregikk i det skjulte, under myndighetenes radar. Men det er ingen tvil som at sjøfolk historisk sett har utgjort en vesentlig del av den norske immigrasjonen ”Down Under”.

4. Organisert innvandring til Queensland (1871-ca. 1900)

I min masteroppgave i historie, A Norwegian Waltz: Norwegian Immigration and Settlement in Queensland 1870-1914 (Universitetet i Oslo, 2012), beskriver jeg systemet med organisert migrasjon fra Norge og resten av Skandinavia til kolonien Queensland på Australias østkyst. Dette enorme, men tynt befolkede landområdet, ønsket seg flere innbyggere, og de ville svært gjerne ha hvite nord-europeere. Derfor satte kolonimyndighetene i gang med rekruttering av innvandrere, blant annet i Norge.

Queensland trengte unge folk som kunne bli gode settlere og bønder, og de ville ha ugifte tjenestepiker for å dekke opp for et underskudd av kvinner. Lokkemidlet var til dels sterkt rabatterte billetter, som gjorde Queensland til et alternativ for dem som ikke hadde råd til å dra til Amerika. Ferden gikk først med dampskip fra Kristiania til Hamburg, senere London, og deretter videre til Australia.

Denne subsidierte utvandringen foregikk i bølger. Rundt 750 nordmenn reiste i begynnelsen av 1870-årene, og nye 238 dro i 1899-1900. Innvandrerne kunne raskt oppnå britisk statsborgerskap (australsk statsborgerskap eksisterte ikke den gangen), og dermed kvalifisere for ”familiegjenforening”. Det vil si at slektninger og venner i Norge kunne hentes til Australia til en rimelig penge. Dette systemet ga også en liten strøm av norske reisende sørover til ”solskinnsstaten”. Alt i alt har jeg beregnet at nærmere 2000 nordmenn kom til Queensland i årene 1870 til 1914.

Den organiserte utfarten til Queensland kan for øvrig avleses i emigrantprotokollene fra Statsarkivet i Oslo.

5. Depresjonsutvandrere (1920-30-årene)

Dette utgjorde ingen stor gruppe, men det finnes en god del eksempler på nordmenn som brøt opp fra Norge i de vanskelige 20- og 30-årene for å starte et nytt liv nedenunder.

6. Krigsseilere og ny maritim innvandring (1940-70-årene)

I forbindelse med andre verdenskrig ble en del norske sjøfolk værende i Australia. De var mange nok til at de en generasjon etter krigens slutt stiftet en krigsveteranklubb i Sydney. The Norwegian War Veteran’s Association sto åpen for alle som tjenestegjorde på norske skip under andre verdenskrig. Klubben hadde 120 medlemmer i 1995. Samtidig fortsatte noen å mønstre av eller rømme i land også etter krigen. Et registrer over ankomne nordmenn ført av generalkonsulatet i Sydney, indikerer at anslagsvis 1000 norske sjømenn rømte til Australia fra 1940 til midt på 1970-tallet.

7. Ny organisert immigrasjon (ca. 1950-1975)

Med unntak av et ørlite fremstøt fra Tasmania, var det kun Queensland av de australske koloniene (senere delstatene) som aktivt gikk ut for å rekruttere nordmenn i tiden før 1900. Etter andre verdenskrig, rettet Australia som helhet igjen øynene mot nord. Det ble på nytt mulig å utvandre ”Down Under” med statlig reisebidrag, og i 1954 inngikk Australia en migrasjonsavtale med Norge. Ca. 2700 nordmenn reiste til Australia som assisterte emigranter frem til den økonomiske støtten ble faset ut rundt 1975. Vidar Øverlie nevner også de over 400 norske Selmerarbeiderne som bygde et kraftanlegg i det australske høyfjellet i første halvdel av 50-årene. Noen av dem bosatte seg nedenunder for godt etter at jobben i fjellet var fullført.

8. Norske studenter inntar Australia (1995-i dag)

Den foreløpig siste fasen, er det studentene som står for. Siden studieåret 1994–95 har mer enn 20 000 nordmenn tatt høyere utdanning i Australia med støtte fra Statens lånekasse for utdanning. De aller fleste reiser hjem etter endt studium, men en del har funnet seg partnere, blitt boende og har stiftet familie der nede. De utgjør dermed den hittil yngste generasjonen norske Australia-utvandrere.

Hvor bodde de norske?

Australia er på størrelse med USA minus Alaska. Men kontinentet har alltid vært tynt befolket. Den europeiske koloniseringen startet naturlig nok langs kysten. Byene på øst- og vestkysten har fortsatt å være inngangsportene til Australia til dags dato.

I seilskutetiden var Melbourne, Sydney, Adelaide og Newcastle (New South Wales) viktige anløpssteder for norske skip. Jeg har allerede nevnt de mange rømningene. Blant de assisterte innvandrerne til Queensland, gikk mange i land i Brisbane, men også mindre kystbyer som Mackay og Townsville tok i mot flere grupper.

Min analyse av den norske bosetningen i Queensland, viser også at det eksisterte enkelte norsk/skandinaviske mikrobosetninger – eller ”bygder” om vi skal trekke det langt. Her bodde flere familier i nærheten av hverandre og drev gårdsbruk, til dels i kombinasjon med annen næringsvirksomhet. Eksempler på slike bosetninger er Yangan-området utenfor Warwick i Darling Downs, Halifax ved Herbert River i Nord-Queensland, og i Bloomfield helt oppe i regnskogen nord for Cairns. En viss grad av ekteskap mellom skandinaver fant sted, i alle fall i første- og andre generasjon, og bidro til å opprettholde miljøet. Et annet slikt eksempel var den danskdominerte jordbruksbygda Poowong East i Victoria.

En kan finne spor etter norske sjømenn i havnekvarterene i de nevnte kystbyene, samt også i Fremantle i Western Australia. Stedet utviklet seg til en viktig havn etter åpningen av Suezkanalen, og særlig etter gullfunnene i vest i 1890-årene. Mange av de norske ”gikk opp i landet”, som de sa; de trakk innover fra kysten på jakt etter arbeid på kvegfarmer, jernbaneanlegg og andre steder. Gullrushet rundt Kalgoorlie i Western Australia lokket også en del norske fra tampen av 1800-tallet til andre verdenskrig.

Dette mønsteret illustrerer et annet viktig trekk ved den norske befolkningen: Den har vært svært mannsdominert. Kvinnene utgjorde bare omkring 10 prosent av de norskfødte i Australia i 1901. Senere er balansen rettet opp.

Folketellingsdata viser dessuten at nesten halvparten av mennene forble ugifte – og mange døde i ensomhet og fattigdom. De som giftet seg fant seg gjerne australske eller britiske ektefeller, og ble således raskt assimilert inn i sitt nye hjemland.

I de store byene – og da spesielt Sydney, Melbourne og Brisbane – fantes det mer etablerte norske miljøer. Ja, vi kan nesten kalle det et norsk borgerskap. Dette var forretningsmenn, skipskapteiner og andre middelklassefolk som kom til Australia med ressurser i bagasjen. De holdt i større grad sammen i klubber og menigheter enn den jevne single arbeidskar eller dekksgutt.

De mest tallrike norske bosetningene har alltid vært i de største byene, og slik er det fremdeles. Eksempelvis bor det nå vel 800 norskfødte i Sydney og omkring 600 i Melbourne. Begge er byer med rundt fire millioner innbyggere.

Mer om kilder

Frem til 1901 besto det australske kontinentet av seks separate britiske kolonier: New South Wales, Tasmania, Victoria, South Australia, Queensland og Western Australia. Det året ble den australske føderasjonen etablert, og kontinentet ble ett land, for å si det enkelt, med de tidligere koloniene som delstater. Arkivmateriale fra før føderasjonen, oppbevares av det enkelte delstatsarkiv. Det omfatter blant annet mange passasjerlister for ankomne skip – gjerne indekserte og publisert på nett. Ikke minst har arkivene naturaliseringspapirer – det vil si dokumenter som ble utarbeidet når noen søkte om britisk statsborgerskap. Dette kunne en få etter nokså kort tid i Australia. Naturaliseringene inneholder en del personlige opplysninger til nytte for slektsforskere.

Naturaliseringer fra og med 1904 oppbevares av National Archives of Australia (www.naa.gov.au). Arkivet digitaliserer dokumenter på forespørsel og mot betaling.

For den som vil dykke dypere, har delstatsarkivene også dokumenter knyttet til tildeling av landeiendommer, protokoller over rømte sjømenn, fangeprotokoller, rettsmateriale med mer. Nasjonalarkivet, på sin side, har blant annet digitalisert militære ruller fra første verdenskrig, der nærmere 300 norskfødte deltok i australsk uniform. Registre over fødte, viede og døde administreres av den respektive stats justisdepartement eller tilsvarende, og kalles ”registry of births, deaths and marriages”. Som nevnt av Øverlie, finnes det søkbare indekser og mulighet til å bestille digitale kopier mot betaling. Igjen: Disse kildene kan gi mange nyttige opplysninger om person- og familieforhold. De er på mange måter en parallell til de norske kirkebøkene.

Australia har ikke hatt folketellinger på enkeltpersonnivå, slik vi kjenner det fra Norge med for eksempel 1910-tellingen. En god kilde for å finne ut hvor noen har bodd, er valgmanntallene som fremdeles føres jevnlig. Enkelt sagt er dette adresselister over samtlige voksne innbyggere. Delstatsarkivene og/eller -bibliotekene har disse, og lokale slektsforskerforeninger selger CD-er med digitaliserte ”electoral rolls”. Dere som betaler for tilgang til australske kilder på Ancestry.com, vil også kunne finne dem der.

Lokalt er mye materiale indeksert og digitalisert av private, så det kan alltid være lurt å finne frem til nettsidene til aktuelle slektsforskerforeninger. Jeg har selv hatt glede av adressebøker, almanakker, biografiske leksika og polititidende for å nevne noe; kilder som har gitt meg opplysninger om nordmenn av interesse.

Sist, men ikke minst: Jeg gjentar gjerne anbefaling av nett-tjenesten Trove, der så å si alle australske aviser er digitalisert i fulltekst fra 1803 og fremover. Materialet er gratis søkbart på trove.nla.gov. au – virkelig en skattkiste!

I denne artikkelen har jeg forsøkt å gi et visst systematisk overblikk over norsk innvandring og bosetning i Australia. I boken Nedenunder og hjem prøver jeg å fortelle noen av historiene som ligger bak disse litt tørre tall og fakta. Vi får møte eventyrere og oppdagere, sjømenn og slusker, kriminelle og prostituerte, sykepleiere og soldater – og mange andre. Samtidig er boken en reise gjennom ”det norske Australia”, med besøk på steder med navn som Eidsvold, Norway, Norseman og Telemark.

(Skrevet av Fredrik Larsen Lund, historiker og forfatter. Trykket i Slekt og Data nr 3/2014)