Harde kroppsstraffer

– Det skjedde mange endringer i samfunnet og i norsk rettsvesen på 1700-tallet. Endringen i rettsvesenet begynte ikke med de franske filosofene som mange andre endringer på den tiden gjorde, men med religionen. Fra slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet ble det ortodokse tankesettet i religionen erstattet med et pietistisk tankesett. Da ble også gudsbildet helt annerledes. Det endret hele samfunnet. I ortodoksien var Gud streng og straffende og hele rettssystemet var bygget opp slik at det skulle hindre folk i å bli fristet av Satan. 1600-tallet var derfor hundreåret for strenge kroppsstraffer. Med halshugging, utskjæring av tunger, brennemerking og andre ufyselige straffer som skulle være til skrekk og advarsel for resten av befolkningen. Samtidig var det også en slags god tanke bak, sett med datidens øyne. Om man straffet dem som hadde gjort noe galt ville man blidgjøre Gud slik at ikke hele samfunnet ble straffet, sier Jørn Øyrehagen Sunde, professor ved Juridisk Fakultet hos Universitetet i Bergen.
Han har forsket mye på norsk rettshistorie og rettskultur.

Konfirmasjonen hadde stor betydning

Med pietismen endret hele rettssystemet seg. Det første som skjedde var at synet på hva som skapte kriminalitet ble endret. Synd skyldtes ikke lenger fristelser, det skyldtes mangel på kunnskap. Og noen som manglet kunnskap kunne ikke straffes. Parallelt med dette skjedde det flere typer kunnskapsløft i samfunnet som skulle få store ringvirkninger.
– Det viktigste var innføringen av konfirmasjonen i 1736, som vektla at den som skulle konfirmeres måtte lære å lese og lære seg en god moral. Det varierte selvsagt fra prest til prest hvor stort fokus han hadde på kunnskapsheving, men generelt førte konfirmasjonen til at vi fikk en opplyst bondebefolkning i Norge. Der alle, både fattig og rik, kvinner og menn, hadde fått en grunnleggende utdannelse. Noen vil nok si at dette primært var en religiøs indoktrinering, men den gjorde befolkningen mer rustet til å være deltagere i samfunnet. Også når det kom til rettsvesenet, sier Sunde.

Mer diskusjon i rettssalene og mildere straffer

At kunnskapsnivået ble hevet i befolkningen ser vi også i rettssakene. I alle alvorlige rettssaker skulle det være en sorenskriver og åtte meddommere. Når meddommerne fikk et godt kunnskapsnivå var de i større grad rustet til å diskutere med sorenskriveren og være uenig med han når det kom til straffeutmålingen. Om de hadde gode argumenter ble de også gjerne hørt. Resultatet av en større diskusjon i rettssalen var mildere og mildere straffer, og mye mindre bruk av kroppsstraff. Unntaket var de alvorligste sakene, som rovmord. De som stod bak slike ugjerninger ble fremdeles straffet hardt.

Forsvarere fra 1735

En annen viktig endring i rettssystemet på 1700-tallet var innføringen av forsvarere.
– Fra 1735 skulle alle ha en offentlig forsvarer i alvorlige straffesaker, og alle som var «mindre begavet» hadde krav på dette. Dette var for å hindre feil. For på 1600-tallet hadde det vært en veldig vilje til å straffe folk fordi alle var så livredde for synd og for Gud. Det ble etter hvert oppdaget at dette førte til at feil folk ble straffet og at forsvarere da var nødvendig. Resultatet ble mange flere benådninger og mildere straffer, siden forsvarernes argumenter gjerne var gode, sier Sunde.

Fra 1736 ble det også et krav om at alle som skulle drive som jurist skulle ha en juridisk utdannelse. Før 1735 kunne for eksempel lensmennene være forsvarere. Om de fikk forsvarerrollen ble kanskje ikke hjelpen så god for den siktede, da lensmannen gjerne var den som hadde arrestert vedkommende i utgangspunktet.
– Profesjonaliseringen av jussen skjedde gradvis gjennom flere tiår. Utdanningen ble gjort i København, men mange reiste til Norge etterpå fordi lønningene var høyere her. I tillegg til advokater ble også dommerne i større grad juridisk skolerte. Sorenskriveren hadde gjerne mange hundre bøker med juridisk litteratur, og når endringer i rettspraksis ble gjort i Europa kom også disse tankene raskt hit, sier Sunde.

Fra fellesskap til isolasjon til fellesskap

Der 1700-tallet var rettspraksisens hundreår, ble 1800-tallet mest kjent for de endringene som ble gjort i hvor folk ble straffet. Altså straffeanstalter.
– Da en gikk bort fra harde kroppsstraffer på 1700-tallet havnet folk i større grad i fengsel, på den tiden tukthus/arbeidsanstalter. I starten bodde de innsatte på rom med hverandre og jobbet sammen på arbeidssalene. Det en fant ut når var at unge ble opplært av mer erfarne kriminelle om de levde så tett på. Det førte til flere enkeltceller og mer isolasjon. Det hang sammen med en voksende tanke om at de kriminelle skulle sitte og reflektere over hva de hadde gjort. I forlengelse av dette ble Botsfengselet i Oslo bygget. Dette var et kjempeeksperiment og målet var å bygge fire lignende fengsler. Men det viste seg å bli kolossalt dyrt, så det ble med ett, sier Sunde. Å satse på mer isolasjon viste seg å bli en fiasko. Mange av fangene ble deprimerte og det skjedde til og med noen selvmord som følge av dette. Kursen ble igjen justert og soning i større fellesskap ble reinnført.

Lange tradisjoner for rehabilitering

I dagens norske fengselssystem er rehabilitering et hovedmål. De kriminelle skal bli rehabilitert så de ikke begår noen kriminelle handlinger igjen. Denne rehabiliteringstanken har preget Norge lenge.
– Den kom mye tidligere enn mange tror og var en del av den pietistiske bølgen. Vi ser det med arbeidsanstaltene for eksempel. Her skulle de innsatte lære seg et håndverk de kunne livnære seg med når de kom ut. Vi ser det også da det ble slutt på kroppsstraffer. Kroppslige straffer ble plutselig sett på som en stigmatisering som gjorde det vanskeligere for folk å endre kurs. Om du ble brennmerket i pannen som straff, ville du for eksempel i mindre grad kunne klare å komme deg ut av kriminalitet. Et annet interessant aspekt var at de som ikke var konfirmerte da de ble satt inn måtte konfirmeres før de slapp ut igjen, som et forsøk på å gi dem mer kunnskap, sier Sunde.

Ingen ferieopphold, men bedre enn før

Men hvordan var det egentlig å være innsatt på 1700- og 1800-tallet? Alt lå til rette for en human behandling, men ble dette praktisert i realiteten?
– Med tanke på at det også var folk som var på tukthuset fordi de ikke klarte å forsørge seg selv, sier det seg selv at dette ikke var noen torturanstalt. Luksuriøst var det ikke, og det var heller ingen høy standard. Dette var altså ikke et ferieopphold. Det kunne være utfordrende å havne i samme celle som eldre kriminelle, og det var også dels et problem med korrupte vakter. Altså ikke et ideelt system. Men så spørs det hva man sammenligner dette med. Sammenligner en det med dagens system eller systemet en hadde i Norge før 1700-tallet? Sammenligner en det med det siste var det en betydelig forbedring, sier Sunde.

Stabile linjer for norske domstoler

Dette var utviklingen til rettspraksisen og straffeanstaltene, men hvordan har selve domstolene utviklet seg historisk? – Det har vært en forunderlig stabilitet i Norge på dette området helt fra Magnus Lagabøtes lovgivningsarbeid på 1200-tallet. Dette er typisk for et land som ikke har hatt en revolusjon. Et av målene med en revolusjon er ofte å endre rettssystemet, men noen slik revolusjon har vi ikke hatt i Norge. Det har vært protester og rettssystemet har ikke vært perfekt, men det har ikke vært så ille at folk har tydd til revolusjon, sier Sunde. Men noen endringer har det vært.
– På 1600-tallet ble det blant annet innført egne spesialdomstoler. For eksempel Bergretten for bergstadene, Birkeretten for grevskaper som Larvik og den militære domstolen. Disse ble avskaffet på 1800-tallet, med unntak av den militære domstolen, som var kjent for veldig strenge straffer, sier Sunde.

Krangler kunne bli fatale

Om vi ser på arkivmateriale fra fortidens rettssaker og hva folk ble straffet for vil en del av sakene fremstå som rene bagateller med dagens øyne. For eksempel et munnhuggeri mellom to personer. Men var det faktisk bagateller på den tiden saken var oppe for retten? – Du må se på konteksten. På 1700- og 1800-tallet bodde folk i sterke fellesskap tett oppå hverandre. De delte hus, gjerne mark og ofte en fjøs. De var helt avhengige av å samarbeide. Da kunne en rettssak som handlet om en krangel om et møkkagreip være helt avgjørende for å ikke ødelegge et helt samfunn, sier Sunde.

Tyveri hardt straffet

Selv om samfunnet endret seg til det bedre gjennom 1700- og 1800-tallet når det kom til rett og straff, var det fremdeles enkelte grupper som var mer utsatt. En av dem var unge menn som ble tatt for tyveri.
– De ble straffet hardt frem til slutten av 1800-tallet. På 1600-talet ble tyveri hardt straffet fordi det var synd og brudd på ett av de ti budene. Så ble det, som alt annet, mildere straffet når ortodoksien vek plass for pietismen. Men så kom opplysningstiden, der eiendom ble sett på som en grunnpilar i samfunnet. Tyveri ble dermed sett på som et samfunnslovbrudd like mye som et brudd mot en medborger, sier Sunde.

Kvinner også utsatt

Den andre gruppen var kvinner, og spesielt kvinner i rettssaker som handlet om seksualitet. For som du kan lese mer om i artikkelen om leiermål var seksualitet lenge et ladet juridisk tema.
– I et samfunn uten barnehager og andre velferdsgoder var samfunnet avhengig av familier og ekteskap. Om noen for eksempel var utro, altså drev «hor», kunne dette ødelegge både et ekteskap og et arbeidsfellesskap. Det måtte derfor straffes. Samtidig ser vi at kvinners juridiske posisjon endres utover 1700-tallet, for eksempel om mannen stakk fra en kvinne og hennes barn. Men det er verdt å ha i bakhodet at det også skyldtes at det fantes statistikk på at barn født utenfor ekteskap hadde en større sjanse for å bli kriminelle om de ikke ble ivaretatt. Myndighetene gjorde derfor alt for at ikke dette skulle skje, sier Sunde.

Ta en kikk på gjeldssaker

Gamle rettsaker som handler om seksualitet har en tendens til å fremstå litt ekstra fascinerende for mange i dag, siden praksisen og holdningene var så annerledes før og siden de var så utbredte. Men Sunde vil gjerne trekke frem en annen type sak som også var svært utbredt, men som færre slektsforskere nok har vært borti. Disse kan si mye om hvilke forhold våre forfedre levde under.
– Dette er de sakene som handler om økonomisk gjeld. På 1700- og 1800-tallet fantes det ingen forsikring og ingen kredittsystem som tok vare på de svakeste. Om du skulle kjøpe noe eller investere i gården din måtte du låne penger av andre. Om gården brant ned stod du på bar bakke uten å være i stand til å betale gjelden din. Det samme risikerte du om du plutselig ble utsatt for en ulykke som gjorde deg skadet for resten av livet. For eksempel at du brakk et ben som ikke fikk grodd skikkelig. Da stod du igjen med masse gjeld til en privatperson som trengte pengene, uten stand til å gjøre noe. Disse sakene finnes det mange av i tingbøkene og de sier mye om hvor sårbare folk var før. De fortjener mye mer oppmerksomhet, sier han.