Napoleonskrigen

Napoleonskrigene herjer over Europa. Danmark-Norge er nøytrale, og handler med alle parter. I november 1806 innfører Napoleon en fastlandsblokade for å stoppe handel med Storbritannia. Franskmennene har også en hær på vei over land, ledet av Jean Baptist Bernadotte (som senere blir Karl Johan av Sverige). De ønsker å angripe Sverige gjennom Danmark.

Den dansk-norske flåten er den femte største i Europa, og britene er redde for at denne skal havne under Napoleons kontroll. Britene planlegger derfor et tokt mot København, der flåten ligger plassert.

Flåteranet

I august går britene til angrep, og 1. september krever britene at den dansk-norske flåten skal utleveres og oppbevares i Storbritannia til krigen er over. Britene vil komme seg hjemover, slik at de slipper unna høststormene, så de ventet ikke på svar. Allerede 2. september går de til angrep og begynner å skyte mot København. Dette fører til brann. De 13.000 soldatene som skal å forsvare København mens kongen er i Kiel er dårlig forberedt, og etter bare tre dager må de be om våpenhvile og forhandlinger.

6. september overgir altså den dansk-norske flåten seg, og hele flåten blir overført til britisk eie.
Det var visstnok 18 linjeskip med 1344 kanoner, 16 fregatter med 602 kanoner, 6 brigger med 102 kanoner og 24 mindre fartøy. Flåteranet er et faktum. Med til Storbritannia er ca. 3000-3500 danske og norske sjøfolk.

I krig med Storbritannia

Etter flåteranet havnet Danmark-Norge på Napoleons side og som en følge av dette var landet i krig med Storbritannia. Flere skip ble senket og stoppet som en følge av blokaden britene innførte. Mange flere sjøfolk ble satt i arrest som følge av forsøk på handel eller bare å skaffe mat til familien – som i Ibsens dikt «Terje Vigen».  

Så gav han sig trøstig lykken i vold og tog til årene hvast. 
Til Fladstrand kom han i god behold og hented sin dyre last. 
Gud véd, hans føring var ikke stor: tre tønder byg, det var alt; 
men Terje kom fra en fattig jord, – nu havde han livsens frelse ombord; 
det var hustru og barn det gjaldt. 

Det beregnes at det var ca. 7000 dansker og nordmenn innom prisonen i Storbritannia i perioden fra 1808-1814. Ca. 5000 av disse var nordmenn. Alle disse satt ikke der på samme tid. Tallene er usikre, og det er ikke så rart, med tanke på at britene hadde opp mot 200.000 krigsfanger i løpet av Napoleonskrigen.

I prisonen

De fleste fangene satt i prisonskip, altså om bord i kasserte orlogsskip, enten engelske skip tatt ut av drift, eller kaprede skip fra Frankrike, Spania, Nederland eller Danmark. Skipene lå i bukta utenfor småbyene Chatham og Gillingham (et stykke utenfor utløpet av Thames), Plymouth i Devon og Portsmouth i Hampshire, uten seil eller ror, og uten kobling til land. Forholdene i fengslene var tøffe, selv om de var enklere for danskene og nordmennene enn det de var for f.eks. franske krigsfanger. Fangene bodde naturlig nok tett på hverandre i disse skipene, og det tærte på helsa til mange av dem. Mange døde av sykdommer og noen ble skutt.

Ibsen forteller om hvordan oppholdet påvirket Terje Vigen:
Han sad i "prisonen" i lange år, der siges i fulde fem; 
hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår af drømmene om hans hjem. 
Noget han bar på, men gav ej besked, – det var som hans eneste skat. 
Så kom attenhundred og fjorten med fred; de norske fanger, og Terje med, 
førtes hjem på en svensk fregat.

En gruppe religiøse briter som kalte seg «Vennenes samfunn», av fiender kalt kvekere, har troen på pasifisme, og er kjent for sitt sosiale og humanitære arbeid. De talte fangenes sak, kom til dem med mat og gudsord. De hadde som mål å omvende flere av nordmennene – og klarte å omvende 16 stykker, som tok med seg læren tilbake til Norge når de ble løslatt.

Hvem var det som satt i «prisonen»?

Det var sjøfolk og soldater av alle slag. På digitalarkivet finnes en søkbar liste over noen av de nordmenn som var fengslet i perioden 1807 til 1814, med til sammen 3.142 navn.

Av disse er det en del vestfoldinger: 97 med bosted Larvik, 23 med bosted Sandefjord, 92 med bosted Tønsberg, 25 med bosted Holmestrand og 7 med bosted Svelvik. Bostedet var nok byen nærmest der de bodde. Vi finner for eksempel en Hans Olsen, 25 år når han ble arrestert i 1809. Det er nok han som Nøtterøy bygdebok nevner som Hans Olsen Skauen.

Søk etter fangene her.

Kvekerne kommer til Norge

I 1818 kom kvekerne Stephan Grellet fra USA og William Allen fra England til Stavanger, og da ble det organisert et kvekersamfunn der. Kvekerne var mot all type offentlig innblanding i livene deres, og det ble trøbbel med myndighetene etter at det ble foretatt begravelser og giftemål uten offentlig seremoni. Mange av de som var med på den første utvandringen fra Stavanger til USA i 1825 var kvekere. De rømte fra lovene i Norge om at det ikke var lov å være medlem av andre dissentersamfunn. Vi kan dermed si at kontakten kvekerne hadde med fangene i prisonen var en av årsakene til at enkelte av de som emigrerte i 1825 faktisk dro til USA.