Vertikalfoto og skråfoto

På midten av 1700-tallet utga Erik Pontoppidan Norges naturlige historie. Der finner vi Bergen sett fra sjøsiden, i tegnet form. Byen er i bildet sett i fugleperspektiv før man faktisk kunne se det slik. Etter at fotografiet ble lansert i 1839 åpnet det seg helt nye muligheter til å skape detaljerte og presise dokumentasjonsbilder av verden. Så vidt vi vet var de første norske fotografiene av landskap og bebyggelse fra luften tatt i 1906, fra brødrene Brünners luftballong 400 meter over Tivoli i Kristiania. Fotografen var Fredrik Blom-Olsen og bildene ble utgitt som postkort av Mittet & Co. I denne perioden ble flymaskinene utviklet og under første verdenskrig ble flyfoto systematisk tatt i bruk i stor skala av det franske, tyske og engelske militære. I løpet av mellomkrigstiden ble flyvirksomheten i Norge etablert og med det ble grunnlaget lagt for det som skulle bli en stor aktivitet: Systematisk fotografering av hele Norge sett fra luften.

Flyfoto deles gjerne inn i to hovedtyper; vertikalfoto og skråfoto. Fotografiene som er tatt rett ovenfra kaller vi vertikalfoto mens de som er tatt på skrått kalles skråfoto. Mens vertikalfotografiene gir presis informasjon om topografiske forhold til produksjon av kart, oppmåling og militær etterretning, gir skråfotoene gjenkjennelige bilder av landskap og bebyggelse sett delvis fra siden.

Widerøes Flyveselskap A/S – skråfotoarkivet

Når det gjelder fotografering av Norge fra fly var Widerøes Flyveselskap A/S blant pionerene. Helge og Wilhelm Skappel hadde startet flyvning i Mjøstraktene i 1929 og omtrent samtidig startet brødrene Viggo og Arild Widerøe sin virksomhet i Oslo. I 1934 slo brødreparene seg sammen og dannet Widerøes Flyveselskap A/S. Før krigen tok Widerøe Flyveselskap A/S 9000 bilder. Natur, næringsliv, gårdsbruk og hus og hytter var mye brukte motiver. Under krigen var det lav aktivitet, men den tok seg opp igjen fra 1945 og landet ble systematisk fotografert. Fotografiene viser i detalj hvordan landet har sett ut på 1950- og 1960-tallet, fra enkelteiendommer til bylandskap. Skråfotoene av husene og eiendommene ble solgt på dørene av omreisende selgere. Kundene ble vist prøvekopier og kunne bestille et ferdig bilde som var tilpasset etter kundens ønske. Det var opptil 160 selgere i sving og rundt ti prosent av bildene ble solgt. Bildene ble tilbudt i forstørret form, og svart/hvitt-bildene kunne koloreres om kunden ønsket det. Man kunne også få retusjert bildet, og dermed få fjernet uønskede elementer slik at det så ryddig og ordentlig ut. Det betyr at originalbildet av et flyfoto kan se annerledes ut enn flyfotoet folk kjøpte og hadde på veggen hjemme. Fra 1960-tallet ble det brukt fargefilm. Foruten salg til de som bodde på eiendommen hadde skråfotoene en rekke anvendelsesområder. For eksempel som dokumentasjon til ulike firmaer og etater.

Widerøe ga ut egne postkort og fotografiene kunne brukes som turistbilder og markedsføring for reiseliv eller utsmykning. Forlag var også kunder og bildene ble brukt som illustrasjoner i bøker, og de kunne benyttes i bygdebøker. Forsvaret var en annen aktør som brukte skråfoto og de skulle dessuten kontrollere og godkjenne alle bilder før offentliggjøring. Bildet av eiendommer er «ferskvare», derfor kunne man etter 10-15 år fotografere de samme stedene igjen. Etter hvert var store deler av landet fotografert.

Oppsplittingen av Widerøes skråfotoarkiv

I 1968 fikk Widerøe Flyveselskap A/S ny eier, og selskapets avdeling for flyfotografi ble skilt ut og solgt til oppmålingsselskapet Fjellanger A/S. Alle norske kommuner fikk tilbud om å kjøpe de 315 000 negativene og prøvekopiene fra sine respektive geografiske områder fra flyselskapets arkiver. De aller fleste benyttet seg av dette, det var kun ti kommuner som avstod. Bildene fra kommunene som avstod ble beholdt av selskapet og er i dag i privat eie. Prosessen ble gjennomført over en tiårsperiode og førte til at hele arkivet ble oppsplittet. I kommunene varierte det hvordan materialet ble forvaltet. Deler av Widerøe-arkivet ble etter hvert tatt godt vare på av ulike lokale bevaringsinstitusjoner som blant annet har sørget for arkivering og nettpublisering av fotografiene. Men mye materiale ble også liggende ubehandlet og utilgjengelig i en del kommuner.

I 2008 tok et nettverk av flere offentlige fotoarkiv initiativ til en nasjonal redningsaksjon for Widerøes flyfotografi. Målsetningen var å arbeide for en bevaring og formidling av arkivet. Første fase av prosjektet bestod i å kartlegge og identifisere det som var bevart av arkivet i dag. Omlag 75 prosent av skråfotografiene ble lokalisert. Så mye som 25 prosent av arkivet kan altså være tapt. Nasjonalbiblioteket har dokumentasjonen fra kartleggingsprosjektet og dermed oversikt over hva som er bevart og ikke. Kartleggingsarbeidet har også avdekket at deler av sort/hvitt-materialet er i ferd med å gå i oppløsning. Fargebildene har dessuten et ustabilt fargesjikt (fargene endres og/eller blekes). Det var med andre ord av avgjørende betydning at man snarest tok hånd om det som var igjen av skråfotoarkivet, slik at det kunne sikres for ettertiden. Som en del av dette prosjektet tilbød Nasjonalbiblioteket eierkommunene å overta bevaringsansvaret for originalmaterialet og gjøre dette digitalt tilgjengelig. Rundt 150 kommuner har til nå inngått avtale med Nasjonalbiblioteket. Tilbudet står fortsatt åpent og avleveringen pågår løpende. Det innkomne materialet har blitt digitalisert og er nå stilt til disposisjon for videre bruk på nasjonalt og lokalt plan på Nasjonalbibliotekets nettsider.

Kulturhistorisk dokumentasjon

Det finnes nå over 70 000 Widerøe-foto på Nasjonalbibliotekets nettside. Geografisk spenner de over hele norgeskartet, fra Berlevåg i nord og Kvinesdal i sør, til Sveio i vest og Engerdal i øst. Her kan man studere hvordan Ulvik i Hordaland så ut i trettiårene eller Berlevåg den 6. august 1963, enten det er fargen på husene eller oversiktsbilder over stedene du er interessert i. Hovedmengden av materialet er svart-hvitt foto fra 1950-tallet og fargefoto fra 1960-tallet. Motivene er av ulike slag: Enkelteiendommer, husklynger, byer, bygder og kulturlandskap omgitt av mektig natur, fjell, fjord og hav. Antall bilder per kommune varierer selvsagt. Gjennomsnittet ligger på rundt 400 bilder fra hver kommune, mens det fra for eksempel Sveio ligger 882 bilder ute. Fotografiene inneholder en uendelighet med informasjon og i Nasjonalbibliotekets fotovisning kan du zoome inn på alle detaljer som finnes i bildene. Her kan man dra på oppdagelsesferd fra sofakroken!

I dag utgjør flyfotoarkivet en stor kulturhistorisk skatt. De kan dessuten ofte dateres på dagen de er tatt. Flyfotoene kan benyttes til alt fra å løse grensetvister, påvise endringer av bebyggelse og vegetasjon, eller til å dokumentere hager og annet som kan være endret eller forsvunnet siden bildene ble produsert. Flyfotografi har også blitt tatt i bruk til reinsdyrtelling på Hardangervidda. Bildene inneholder også annet enn faste installasjoner. På en god del av bilder finnes mennesker, så her kan man muligens identifisere familiemedlemmer, i tillegg til biler, båter og andre eiendeler de måtte ha. De digitaliserte bildene gir uante muligheter til innsyn i historien, og utgjør en slags historisk Google Maps, en hovedkilde til viten om hvordan landet har sett ut. Finner man ikke sin kommune på Nasjonalbibliotekets nettside kan du søke på DigitaltMuseum. Der finnes en god del Widerøebilder som utfyller materialet som finnes hos Nasjonalbiblioteket. Flere museer og arkiver har også materiale som ikke er digitalisert. Når det gjelder vertikalfotoene finnes disse hos Kartverket

Det finnes også flere flyfotoarkiver i privat eie. Etter utsalget fortsatte Fjellanger-Widerøe med skråfotografering frem til rundt 2010. Det er også rundt 30 andre selskaper som drev med flyfoto til ulike tidspunkter og i ulike områder. Noen eksempler er K. Harstad forlag, Norrøna, Norsk Luftfoto, Golberg, Melhuus Flyfoto, Telemark flyfoto og Norgesarkivet.

Digitaliseres fortløpende

Arbeidet med bevaring, digitalisering og formidling av flyfotoene er en langsiktig prosess som vil pågå i mange år fremover: Vi vil samle inn mer materiale som blir digitalisert og tilgjengeliggjort løpende. Mange av disse bildene har ikke vært tilgjengelig før så de vil i stor grad representere ny informasjon og «nye horisonter», og utgjøre en stor ressurs og kunnskapsbase for lokalsamfunnene og vår nære historie.