Røykfulle rom

– Frem til 1700-tallet kan boligene i Norge stort sett oppsummeres som røykfulle tømmerhus, med et røykhull i taket for å slippe røyken ut. Det fantes ikke vinduer og gulvet var av jord. Møblene var veggfaste og mesteparten av det som fantes inne i huset var nyttegjenstander, sier Thorstein Hernes, museumspedagog på Maihaugen.

Utover 1700-tallet skjedde det store forandringer. Jordgulv ble tregulv. Pipe kom på plass og ovnen ble flyttet til hjørnet. Da vi fikk egen glassproduksjon her til lands fikk også husene vindu. For vinduer var ikke nødvendigvis så lett å importere fra utlandet. Byggestilen ble også endret, og i det Akerhusiske forsvarsstift ble akershusiske stuer vanligere og vanligere. Dette er hus med et hovedrom, ett til to siderom og inngang på langsiden. Forbedringene i boforholdene gav bedre helse, noe som blant annet resulterte i at barnedødeligheten gikk ned.

Fra midten av 1800-tallet økte kjøpekraften og folk begynte å kjøpe ting utenfor gården. Tidligere eide folk mest bruksgjenstander de selv hadde laget. – Men vi ser at folk først og fremst prioriterte å kjøpe redskap før de kjøpte andre ting. Som slåmaskin før komfyr, sier Hernes.

Både store og små tun

Gårdstun på 1800-tallet kunne være store.
– I Gudbrandsdalen, som er det området jeg har jobbet med, kunne de største gårdene ha 200 hus totalt. Det var kanskje 40 hus på tunet som ble bygget og forbedret gjennom mange generasjoner; altså en ættegård. I tillegg kunne det være båtnaust, husmannsplasser, løer og alle setrene. Hvor mye en gård ble solgt for kunne variere mye. Jeg vet at min slektsgård ble solgt for 28 000 kroner i 1928. Den var på nesten 1000 mål og hadde cirka 20 hus totalt, sier Hernes.

Han legger til at det historisk har vært geografiske forskjeller i byggeskikker. I Trøndelag er for eksempel trønderlån, som er kledde toetasjes våningshus, med generasjonsboliger som henger sammen i et langt hus vanlig. Andre deler av landet har andre skikker. Som Jæren og deres jærhus, et enetasjes våningshus med steinkledd værvegg. Det har også vært forskjeller mellom klassene. Embetsmannsfamilier fikk blant annet raskere moderniserte hus enn familier med mindre økonomiske ressurser.

Fra bestefar til barnebarn

Bygging av gård og grunn har tradisjonelt vært gjort av eieren selv eller lokal arbeidskraft. Kunnskapen om dette har gått i arv.
– Stort sett var det bestefar som lærte opp odelsgutten, siden odelsguttens far var opptatt med å administrere gårdsarbeidet. Alle hadde sin egen teknikk og man kan derfor se små variasjoner i for eksempel hvordan et hus er laftet, sier Hernes.

Mur og stein som brannforebyggende materiale

Med den industrielle revolusjonen og etablering av fabrikker i byene kom det nye endringer i boforhold og boligutvikling.
– I de største byene ble hus bygd i mur og stein i frykt for brann. Mens det i mindre byer, som Lillehammer, var trehusbebyggelse som vokste frem. Noen flyttet også husene sine fra bygda til byen, hvor de laftet huset sitt opp på ny tomt. Nye byggeteknikker gjorde det også enklere å reise hus fortere enn før, sier Hernes.

Hvor en person bosatte seg i en by ble ofte avgjort av arbeidsplassens plassering.
– Boliger ble ofte bygget i nærheten av fabrikkene, og arbeiderne flyttet dit. Der bodde folk tett i tett. Om natta ble skuvsengene dratt frem og folk sov trangt i små rom, sier Hernes.

Også på gårdene kunne det bo mange mennesker.
– Antall beboere varierte med sommer og vintersesong og gjøremålene på gården, og var begrenset av mattilgangen og hvor mange mennesker gården kunne produsere mat til. Det igjen var begrenset av antall drøvtyggere som produserte husdyrmøkk, som brukes som gjødsel. Antall husdyr var igjen begrenset av tilgangen på vinterfôr til dyra, høy, kvist, løv og mose, sier Hernes.

Isolasjon og toalett

Utover 1900-tallet utviklet komforten seg gradvis.
– Før ble det isolert med mose og leire, og etter hvert med to lag papp med luft imellom. På 1950-tallet kom det ordentlig isolasjon. På 1950-tallet hadde også de fleste begynt å få innlagt vann og toalett. Vann og strøm kom først til byene. Utviklingen gikk senere på bygda. I byene hadde mange innendørs toalett allerede på 1920-tallet, mens folk levde med utedo på bygda helt til 1970-tallet. Hvor raskt utviklingen gikk har blant annet sammenheng med utbyggingen av kloakksystemer, sier Hernes.