Ingress
Under den store utvandring fra Norge dro de aller fleste til Amerika, men noen satte i vei til landet lengst vekk fra hjemlandet. På New Zealand lovte myndighetene jordbruksland og betalt arbeide, men ingen returbillett.
Relaterte Nyheter
Av
Hovedinnhold

Historie

Øyene som i dag utgjør New Zealand var de siste øyene av en slik størrelse som ble befolket i verden. Først rundt år 1200 kom maoriene i sine store kanoer seilende fra Stillehavsøyene i nordøst og befolket øyene. Maoriene har sin egen kultur hvor slektsforbindelse og landområder står meget sentralt.

Den hollandske oppdagelsesreisende Abel Tasman med sitt mannskap, er antatt å være de først europeere som kom til New Zealand i 1642. De klarte ikke å etablere en landstasjon da det oppstod trefninger med maoriene. Ikke før i 1769/70 seilte briten James Cook rundt New Zealand og kartla området. Han hadde med seg den svenske botanikeren Daniel Solander. Fra slutten av 1700 tallet var New Zealand en utpost som ble besøkt av europeiske utforskere, hvalfangere, sjømenn, misjonærer, handelsmenn og eventyrer.  

Etter hvert tok britene kontroll over øyene og i 1840 ble Waitangi avtalen signert mellom britene og maoriene. Avtalen førte New Zealand inn under det britiske imperiet og eierskapet til landområdene over til britene, noe som det fortsatt er strid om. Dette ga også starten til organist utvandring. Fra 1853 til 1870 steg den europeiske befolkningen i landet fra under 30 000 til 250 000.

Første nordmann fikk statsborgerskap i 1858

På den tiden var det nok også noen nordmenn som slo seg ned i landet for å prøve lykken, men det er lite dokumentasjon og ofte ønsket man ikke å gjøre sitt opphav kjent. Den første nordmann som fikk statsborgerskap (naturalised) i New Zealand var John Johnsen, født 1831 i Bergen. Han fikk statsborgerskap i 1858 og var da nybygger utenfor Auckland.

Gullgravere fra Trøndelag

I 1861 ble det funnet gull i Otago på Sørøya og gullrushet var i gang med en stor tilstrømning av folk som skulle prøve lykken. Mange gullgravere kom fra Australia hvor gullrushet var på hell. Ryktet om gull i New Zealand nådde også fort Norge og det kan se ut som om trønderne var godt representert blant de som dro i vei. Dette er blant annet beskrevet i boken ”Goldfield Entrpreneurs – The Norwegian Party of Waitahuna Gully, Otago” av Ross Barnett og John Reed. Men det var relativt få av gullgraverne slo seg ned i landet for godt da Amerika eller Australia kunne virke enda mer forlokkende da gullfunnene ble mindre. Bergenseren Benjamin Martin Petersen, født i 1837, var sølvsmed og urmaker og startet sin egen forretning i Christchurch på Sørøya i 1863 og drev den til 1914. Han fikk statsborgerskap i 1864. Noen av hans sølvkanner og pokaler laget tidlig på 1870 tallet har vært utstilt på det flotte Te Papa - Museum of New Zealand i Wellington.

Organisert innvandring av nordmenn fra 1870-tallet

Det var først tidlig på 1870 tallet at det ble gjennomført organisert innvandring av nordmenn til New Zealand. Det var det store skogsområdet Seventy Mile Bush som skulle ryddes til jordbruksland. Området ligger mellom Wellington og Napier i Hawks Bay på østkysten av Nordøya. New Zealands myndigheter hadde sendt sin egen emigrantkoordinator til Norge hvor de mente det var mulig å finne emigranter som ville passe til denne type arbeide. De norske som lot seg lokke til den lange reisen kom for det meste fra Østlandsområdet og spesielt mange var fra Odalen. I perioden 1870-1876 var det omtrent 5 000 Skandinaver som emigrerte til New Zealand. Nettsiden Scandinavian Trial har mye informasjon om de skandinaviske emigrantene i Seventy Mile Bush området.

Tidlig i oktober 1870 seilte damperen North Star fra Christiania til Gravesend/London med norske emigranter som skulle til New Zealand. Senere samme måned forlot seilskipet Celaeno London med kurs for Wellington. Blant passasjerene var det blant andre 40 voksne nordmenn og svensker. De ankom Wellington tidlig i februar 1871. I mars 1872 ankom seilskipet England Wellington med noen få norske emigranter. Denne overfarten hadde dårlige forhold og flere personer døde på reisen. De fleste norske emigrantene som gikk i land i Wellington dro nordover og bosatte seg i Palmerston North eller i Mauriceville.

Den 30. mai 1872 dro seilskipet Høvding fra Christiania med ca. 376 emigranter, hvorav ca. 200 var voksne, med kurs for New Zealand. Dette var den første overfarten direkte fra Norge til New Zealand uten at passasjerene måtte bytte skip underveis. Etter tre og en halv måned til sjøs kom Høvding til Napier. Samtidig kom også seilskipet Ballarat med danske emigranter til Napier. De fleste norske emigrantene slo seg ned i området rundt Norsewood som ligger noen mil syd for Napier. Danskene dro litt lengere sør og etablerte byen Dannevirke. Øystein Molstad Andresen har i boken ”Uredd ferd mot ukjent land” på en levende og spennende måte beskrevet hvordan livet var for en familie som dro med Høvding og slo seg ned i Norsewood. Den engelske utgaven av boka heter Johanna’s World. Også i 1873 seilte Høvding fra Christiania direkte til Napier med ca. 209 emigranter. Denne gangen var det meget dårlige forhold om bord og hele 11 barn døde på turen. I 1875 dro en mindre gruppe på 21 norske emigranter med seilskipet Gutenberg fra Hamburg til Wellington.   

Den skandinaviske innvandring utgjorde ca. 1% av befolkningen i New Zealand og av denne gruppen var ca. 50% dansker. Den andre halvparten var noen lunde likt fordelt blant svensker og nordmenn. I følge folketellingen for 1881 var den skandinaviske befolkningen fordelt på følgende hovedområder. Ca. 1000 personer i Hawks Bay området (Norsewood, Dannevirke og Napier), 500 personer i Wairarapa–Masterton området (Mauriceville og Eketahuna/Mellemskov), ca. 350 i Manawatu-Palmerston North området og ca. 300 i Wellington området. På Sørøya bodde ca. 380 i Christchurch området og ca. 200 i Westland området. Folketellingene viser at antallet personer født i Norge nådde toppen med 1279 personer i 1901.

I Norsewood finnes det et pionermuseum om den norske innvandringen til området. Museet gir en god innføring i de ukjente forholdene som møtte innvandrerne og de harde leveforholdene de måtte leve under. De fleste hadde neppe noen andre alternativ når de først hadde kommet den lange veien til New Zealand, så det var bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Like ved museet ligger kafeen Høvding, så minnene fra emigranttiden holdes fortsatt ved like. Norsewood arrangerer også 17. mai feiring og har sitt eget nettsted om sin historie.

Thumbnail

Slektsforskning i New Zealand

Da alle beboere på New Zealand har immigranter som forfedre er interessen for slektsforskning relativt stor. Foreningen New Zealand Society of Genealogists (NZSG) som i år fyller 50 år er meget aktiv med ca. 8 000 medlemmer. Foreningen har mange lokallag og grupper for slektsforskere med spesielle interesseområder. De har også samlet en rekke databaser som er til gjengelig på CD, blant annet NZSG Kiwi Index med over 8 millioner registreringer.

Et annet flott verktøy er nettstedet PapersPast som drives av National Library of New Zealand. Der er mer enn 2 millioner avissider søkbare på en meget brukervennlig måte. Samlingen dekker perioden 1839-1948 og består blant annet av  over 120 aviser. Søk i avisene på henholdsvis Norsewood, Norwegian Ship og Hovding gir henholdsvis 54 563, 2 556 og 106 treff. Så dette er åpenbart et verktøy som kan gi mye interessant informasjon.

Myndighetene har laget søkbare indekser over fødte, ekteskap og døde hvor man kan finne navn og årstall. Søk kan innsnevres slik at man til slutt sitter igjen med den registrerte datoen. En god del materiale i det offentlige arkiv er søkbart på Archives New Zealand og er man heldig kan man også få det aktuelle dokumentet opp på skjermen.

I New Zealand er det også gjort en del for å samle informasjon om nordmenn som immigrerte. Den mest brukte referansen er John Parsons dokument ”Norwegians in New Zealand – A Register of Norwegians Naturalised in New Zealand 1858-1948”. Dokumentet inneholder en oversikt på over 1000 nordmenn som immigrerte og kan lånes på norske bibliotek. Innholdet er også søkbart i Ancestrys søkbare database. En lignende oversikt over svensker finnes i boken ”Svenskarna i Nya Zeeland” av Sten Aminoff. Danskene har boken ”Danish emigration to New Zealand” som forteller historien om dansk innvandring.    

Ønsker du hjelp fra andre bør du ta turen innom forumet Australia/NZ på Slekt og Datas Slektsforum. Slektsforskere følger med på aktiviteten der og hjelper til med å finne svar på spørsmål.

En annen kilde til informasjon er en database over nordmenn som dro til New Zealand laget av undertegnede. Databasen er basert på flere kilder som for eksempel emigrantprotokoller og relevante etterlysninger i diverse slektsforsker fora og har ca. 3 000 registreringer.

Har du fortsatt spørsmål om slektsforskning i New Zealand bør du legge ut en notis om dette på Australia/NZ forumet på Slekt og Datas Slektsforum. Der er det ofte hjelp å få.

Historisk tidslinje

  • Ca. 1200 De første maoriene slo seg ned i New Zealand. De kom i store kanoer fra øyer nordøst i      Stillehavet.
  • 1642 Den Hollandske oppdagelsesreisende Abel Tasman seilte opp vestkysten av begge øyene i New Zealand.
  • 1769 Engelskmannen James Cook på seilskipet Endeavour kartla kysten av begge øyene.
  • 1773 Den Franske oppdagelsesreisende Marion du Fresne og mannskap tilbringer tre måneder på land i den nordøstlige delen av landet før du Fresne og noen av mannskapet ble myrdet.
  • 1800 Antatt folkemengde av maorier 100 000-200 000 og europeere 50.
  • 1814 Misjonæren Samuel Marsden bragte husdyr til New Zealand
  • 1826 Første britiske forsøk på kolonisering. To skipslaster med emigranter, men bare noen få blir værende da forholdene er vanskelige. De fleste reiser videre til Australia.
  • 1830 Hvalfangere etablerer 22 baser på New Zealand. De fleste på Sørøya.
  • 1840 ”Treaty of Watangi” en avtale om landrettigheter mellom europeere og maorier som fortsatt er meget omstridt.  
  • 1852 Funn av gull i Coromandel, øst for Auckland.
  • 1858 Befolkningen av maorier redusert til 56 000 og antallet europeere økt til 59 000. Mange maorier døde av sykdommer som europeerne bragte med seg.
  • 1860 Kriger mellom maorier og europeere starter i Waitara nær New Plymouth.
  • 1861 Funn av gull i Otago. 14 000 personer kom til Dunedin i løpet av en måned.
  • 1867 Antallet europeere økt til 217 000.
  • 1870 New Zealands myndigheter oppmuntrer skandinaver til å emigrere til landet.
  • 1871 Seilskipet England med norske emigranter forlot London i desember med kurs for New Zealand
  • 1872 Friedeberg forlot Hamburg i mai med kurs for New Zealand
  • 1872 Seilskipet Høvding bragte 365 nordmenn og 11 svensker til New Zealand
  • 1872 Seilskipet Ballarat bragte 71 dansker til New Zealand
  • 1873 Seilskipet Høvding bragte flere hundre skandinaver til New Zealand
  • 1875 Seilskipet Gutenburg med 21 norske emigranter seiler fra Hamburg til Wellington
  • 1878 Antallet maorier 46 000 og europeere 412 000.
  • 1926 Antallet maorier 64 000 og europeere 1 344 000.

Nettsteder

Referanser

Aminoff, Sten: Svenskarna i Nya Zeeland – Den svenska utvandring till Nya Zeeland fram till 1940, 1988Andresen, Øystein Molstad: Uredd ferd mot ukjent land: en dramatisk fortelling om den norske utvandringen til New Zealand, Oslo, Genesis, 1999. Boken er digitalt tilgjengelig I NasjonalbiblioteketBarnett, Ross og Reed, John: Goldfield Entrepreneurs – The Norwegian Party of Waitahuna Gully, Otago, Lawrence Athenaeum and Mining Institute, Otago, 2016Bender, Henning og Larsen, Birgit: Danish emigration to New Zealand, Aalborg, Danes Worldwide Archives, 1990Parsons, John: Norwegians in New Zealand – A Register of Norwegians Naturalised in New Zealand 1858-1948, Wellington, 1990Sørensen, Ingvild: Hvordan kan en utvikle elevers historiebevissthet ved hjelp av fortellingen om den norske utvandringen til New Zealand på 1870-tallet?, masteroppgave i historiedidaktikk, Universitetet i Stavanger, 2009.

(Skrevet av Vidar Øverlie)

Kun for medlemmer
Av