Ola Mann

Olav Skjævesland giftet seg med odelsjenta Anna Ovidia Ihme i 1921. Anna var fra gården Ime, øst for Mandal, og ble godt kjent med Olav mens de gikk på Høgtun Folkehøyskole i Øyslebø sammen. De hadde truffet hverandre før, i 1918 på nabogården, da Karoline Cesilie Ihme ble gift med Svenke Skjævesland. Svenke var onkelen til Olav Skjævesland.

Olav var 2 år eldre en Anna, og han ønsket å gifte seg før han gikk i det militæret. I militæret fikk han tilnavnet "Ola Mann", siden han var den eneste som var gift. Dette tilnavnet beholdt han livet ut.

Forskudd på arv ble lastebil

Vel hjemme fra militæret, der det sikkert var mer en nok tid til å tenke og planlegge fremtiden, tok han kontakt med sin far, Ola Haagensen Skjævesland, og ber om forskudd på arven sin. Det fikk han, og i 1924 kjøper han sin første lastebil, 24 år gammel. Med den utførte han diverse oppdrag i distriktet, bla. melkekjøring for meieriet.

I 1925 søkte Olav om å få rutebilkonsesjon Mandal-Kristiansand. Olav var da på kontoret til stiftamtmann Daniel Bremer Juell Koren (1858-1948) i Kristiansand. Han var en ildsjel i alt det han foretok seg. Det er blitt sagt at han kjente praktisk talt hvert menneske i fylket etter mange turer på kryss og tvers i området. Olav Skjævesland fikk rutebilkonsesjonsøknaden innvilget, og satte i gang med sitt grunderprosjekt: Rutebileier, motorisert transport av mennesker og gods.

Mandal-Kristiansand

En av hans første busser var en Reo Speed Wagon fra Reo Motor Car Co. Reo var en amerikansk bilprodusent, grunnlagt i 1904 av Ransom Eli Olds, som allerede i 1897 startet Oldsmobile.             

Olav kjørte fra Mandal om Holum til Kristiansand og tilbake. Det var en kronglete vei i de dager. En del av strekningen ble kalt for postveien, anlagt i 1791. Veien var tidligere hovedtrasé for veiforbindelsen fra Kristiansand og videre vestover til Greipstad, Søgne og Mandal. I Greipstad ble veien tidligere kalt den gamle byveien. En del av veien var også tidligere barnevandringsvei, del av den Vestlandske hovedvei og er i dag en del av Nasjonal sykkelrute nr. 1.

Til denne kjøringen mellom Mandal og Kristiansand kjøpte Olav en Brockway, som var en liten varevognbuss. Taksten på strekningen var en krone. Det var samme takst for folk som for en sekk mel. Her var heller ikke noe klasseskille, passasjerene kunne like godt være vanlige arbeidere, prest eller doktor. I 1927 kantet han bilen ved bedehuset på Storaker øst for Mandal. Det ble ikke så store skader, bilen ble reparert og fikk nytt overbygg. Det var det eneste uhellet Olav har hatt.

Melkerute

I 1930 fikk Olav konsesjon på Tregderuta, strekningen Mandal-Tregde. Han kjørte blant annet melken til meieriet i Mandal. Han hadde da tre biler. Det året ble også en ny Reo kjøpt. Det var en åpen buss, som ble brukt til å kjøre turer med sluttede selskaper. Omtrent på denne tiden skaffet Olav og Anna seg telefon, som en av de første øst for Mandal.  Han påkostet selv den private linjen fra Mandal til Ime gård. Olav innså at som rutebileier var telefonen en absolutt nødvendighet. Dessuten var det enda en ny teknologi i tiden som han måtte være med på.

En som hadde stor glede av denne teknologiske nyvinningen,  var yngste datteren på gården, Karen Solveig Skjævesland, bedre kjent som "Lilleba". Hun løp rundt på gårdene på Ime og omegn med beskjeder og nyheter. Da vanket det en liten slant penger i tips.

En ny mann kommer til

Etter hvert ble det så mye kjøring, at Olav måtte ansette hjelpesjåfører. En av dem var Oskar Olsen. Oskar kjørte Tregderuta, mens Olav Skjævesland nå kjørte lasteruten mellom Mandal og Kristiansand. I 1933 selger Olav bilen Reon og konsesjonen Mandal-Tregde til Oscar Olsen, men beholder konsesjonen for ruten Mandal-Valand-Kristiansand. Han skaffer seg også en Volvo lastebil.

Den 15. april 1944 er det en festlig beretning i FV fra en som kaller seg for MAX. Her beskriver han en busstur med Olav Skjævesland på denne ruten.

Han forteller hvordan man kan bruke 4 timer på turen uten at tiden faller lang. Han avslutter beretningen med følgende: "Omsider skimter vi Mandals trange gater og da vi kjører over brua er det ene og alene sjåføren vi kan takke for at vi har vårt gode humør. Uten ham hadde det hele vært tresmak, uendelig venting og triste saker. Men med ham (selv om han jo egentlig har skylden for ventingen og tresmaken) fikk det hele et galgenfriskt skjær over seg. Har de lest Vilhelm Krag? Kjenner De Gullik Postman? Han som bar posten fra brygga i Kleven til Mandals postkontor. Han som var så inderlig forbannet fordi folk skrev så mye… Olav er ikke det spor forbannet fordi om folk har reiseløst. Tvert imot. Dessverre er jeg ingen Vilhelm Krag."

Det passasjeren her er inne på, er den sosiale siden som rutebilene og sjåførene var med å skape fra 1920 og utover, særlig da for bygdemiljøet. Der rutebilen stoppet på større steder eller veikryss, var det alltid møtt opp en del mennesker som ikke hadde planer om å gå om bord på bussen. De måtte være der for å få siste nytt, se hvem som steg av, hvilke varer som ble losset osv. Og så var det selve sjåføren, der noen bestilte varer hos han siden han skulle til byen allikevel. På denne måten ble sjåføren en viktig del av det daglig livet for mange i bygdene.

Tildelt heder og ære

I 1951 gikk Olav Skjævesland inn i Sørlandsruta sammen med sin Volvo som sjåfør, og der ble han helt til han gikk av med pensjon. Fire år etter får han og ni andre sjåfører i Sørlandsruta tildelt Norsk Rutebileierforbunds Hederstegn.

Disponent i Sørlandsruta den gang, Herbert Edvardsen, benyttet anledningen til på selskapets vegne, å takke sjåførene for prikkfri kjøring i 20 år og mer:     

"De er selskapets ansikt utad, og de har gjennom disse årene opparbeidet et renomme som vi er svært takknemlig for."

Olav Skjævesland døde på Ime i 1988, 88 år gammel.