Offisielt var Gina Skoglund (1891–1970) tjenestejenta til Olea Nordby (1878–1960) helt til døden skilte dem ad. I løpet av samboerskapet gikk Olea fra å være en velstående skog- og gardeier til å bli en fattigkone. Likevel vek ikke Gina fra hennes side. Da Gina døde i 1970, ti år etter Olea, ble hun gravlagt ved hennes side på kirkegarden i Innbygda i Trysil. På slektsforskningsnettstedet MyHeritage er de to oppført som hverandres «koner».

Olea og Gina levde som «ektepar » i tida før kampen for retten til å leve lesbisk satte i gang på 1970-tallet – og etter at «peppermøenes » storhetstid var over. Tida var tvert imot storhetstida for den heteroseksuelle parnormen, da så å si alle var gift med noen av det motsatte kjønn.

Hvordan var det for to kvinner å leve i parforhold på bygda, med folkesnakk og der alle kjente alle?

Kilder til Olea og Ginas liv

Det er få kilder som omhandler kjærlighet mellom kvinner fra lavere sosiale lag (men se Skjoldhammer, 2018). De har ikke etterlatt seg dagbøker og brev på samme måte som kvinner fra middel- og overklassen har gjort.

Denne artikkelen er dels basert på bygdebøker fra Trysil, dels på Hans Wiggo Kristiansens bok Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970 fra 2008. Kapitlet «Mannfolkkvinner, venninner og tjenestejenter» handler om parforhold mellom kvinner i bygdesamfunn, og det er her vi kan lese om de to, som Kristiansen har valgt å anonymisere. Vi har derimot valgt å bruke navnene som framkommer i bygdebøkene.

Historien om Olea Nordby og Gina Skoglund bygger hovedsakelig på muntlige kilder. I Årbok for Trysil og Engerdal 1991–1992 er et eget kapittel viet historien om Olea. Historien er fortalt av Sven Løvåsen og Trygve Flenmoren og skrevet ned av Ivar Eide. Sven og Trygve var som barn og unge sambygdinger med Olea og Gina.

Mange av de samme historiene fra årboka gjenfortelles i Kristiansens bok fra 2008. Kristiansen bygger også på muntlige kilder, og da framfor alt på samtaler han i 2004 hadde med en gammel, anonymisert mann som var nabo til Gina og Olea da han var guttunge i 1920- og 1930-årene. Kristiansen har supplert den gamle naboguttens fortellinger med lokalhistoriske kilder, slik som bygdebøker, folketellinger og notiser i avisene. Mange av de samme skriftlige kildene er også gått gjennom i arbeidet med denne artikkelen.

Gardbrukeren og tjenestejenta hennes

Olea Johansdatter Nordby ble født i 1878 som yngstejente med sju eldre halvsøsken. Faren til Olea, Johan Aasen, var en storkar i bygda, og eide flere gardsbruk og store skogseiendommer i distriktet. Han skal også ha praktisert som lærer (Årboka 1991: 95). Oleas mor, Johanne Jonsdatter, var 20 år yngre enn ham, og hadde kommet til garden som tjenestejente etter at Johans første kone var død (Kristiansen 2008: 38). Det var vanlig på denne tida at tjenestejentene gifta seg med odelsgutten de tjenestegjorde for.

Da Olea var fire år døde mora, sannsynligvis av tuberkulose, og Oleas voksne halvsøster tok over omsorgen. Faren eide flere gardsbruk, og da han var en gammel mann, kjøpte han garden Nordby til Olea. Det var i 1910, og Olea var 32 år.

Snart kom Gina Skoglund fra Grøndalen til gards som tjenestejente. Hun var rundt 20 år, født i 1891, og tretten år yngre enn Olea. I motsetning til Olea kom Gina fra enkle kår. Hun var eldste jente i en søskenflokk på seks og måtte begynne å jobbe som tjenestejente rett etter konfirmasjonen.

Til seters

Oleas gard var stor og fin, men allerede etter tre år solgte hun den videre til en dyrlege. Hun fikk fradelt den avsidesliggende Nordbysetra, dit hun flytta sammen med Gina. Hvorfor gjorde de det? Ifølge den tidligere nevnte nabogutten som Kristiansen intervjuet i 2004, flytta de fordi Olea ikke hadde helt styr på økonomien på garden. Kristiansen mener det også kan ha skyldtes at paret følte seg utsatt for folkesnakk sentralt i bygda, og foretrakk å bo på setra der de kunne leve som mann og kone uten at noen brydde seg.

Uansett om det skyldtes dårlig økonomistyring eller behov for å unnslippe brysomme naboer, bodde i alle fall Olea og Gina for seg sjøl på setra i sju år, fra 1913 til 1920. I folketellinga 1920 er de to beboerne på setra oppført som henholdsvis «gaardbruker» og «fjøspike ».

På setra dreiv Olea blant annet med hesteavl. Hun hadde merrer og avlet fram føll. Olea skal også ha hatt planer om å bygge nytt uthus, men sementen kom aldri fram. Sleden skal ha velta på veien oppover mot setra, og hun greide ikke få de 370-kilo tunge sementtønnene opp på sleden, så de ble liggende igjen.

Olea mista også en moderne sagbruksmotor på veien til Norbysetra. Sleden hennes gikk gjennom isen på elva Trørøsta og motoren kom aldri fram. Sven Løvåsen og Trygve Flenmoren fortalte at Olea skaffet seg alle de moderne redskapene som fantes – så lenge hun hadde penger til det. Men de ble det stadig mindre av. «Ho slet mye vondt for å bli fattig», sa Trygve (Årboka 1991: 96).

Forpakter på prestegarden

I 1920 solgte Olea Norbysetra og fikk seg jobb som forpakter på prestegarden. Her flytta hun og Gina inn i et lite hus sør for hovedbygningen. Paret hadde med seg buskapen sin og dølahesten Hermod, som var så vill at bare Olea kunne kjøre den (Årboka 1991: 97).

Det er ikke kjent hvordan det gikk til at Olea fikk jobben som forpakter, som var en uvanlig stilling for kvinner å ha på denne tida. På prestegarden dyrka Olea grønnsaker og poteter, og om sommeren var hun og Gina på prestegardens seter med dyra. Som forpakter hadde Olea ansvar for å holde prestegarden med ved, og dette arbeidet utførte hun sammen med Gina.

Etter hvert ser det ut til at det ble for mye arbeid å forpakte prestegarden, for Olea leide ut flere slåtteenger. Etter tre år ga Olea fra seg forpaktingen. Hun flytta sammen med Gina til et annet hus i bygda, der det ikke var plass til alle kyrne som måtte tilbringe vintrene på fôr i prestegarden. Hesten Hermod måtte bo i et skur.

Kristiansen mener den offisielle forklaringen om at det var for mye arbeid å være forpakter på prestegarden kanskje skjuler noe mer, nemlig at Olea og Gina kom på kant med soknepresten. Soknepresten, Hans Finstad, var ny i bygda. Olea var berømt for å være munnrapp og stor i kjeften, og det verserer mange historier om orddueller mellom henne og soknepresten. Men det kan, ifølge Kristiansen, tenkes at soknepresten reagerte på forholdet mellom de to samboende kvinnene.

Den unge, nyansatte soknepresten var beryktet for å irettesette heteroseksuelle par som bodde sammen uten å være gift. Det er dermed ikke utenkelig at soknepresten moraliserte over kvinnenes samboerskap. Samtidig er det mange bygdefortellinger om hvordan Olea satte på plass soknepresten og andre autoritetspersoner.

En omflakkende tilværelse i bygda

En omflakkende tilværelse fulgte utflyttinga fra prestegarden. I 1920- og 1930-årene flytta Olea og Gina fra gard til gard i bygda. Ni forskjellige steder skal de ha bodd i løpet av det nesten 50 år lange samboerskapet. De bodde sjelden mer enn et par-tre år på samme sted, og hadde ikke råd til å kjøpe noe sjøl.

Det var harde tider i Hedmark i mellomkrigstida, med tvangsauksjoner av gardene til forgjeldede bønder (Kjeldstadli 1994: 190–193). Olea og Gina leide seg ofte inn på garder som var lagt ut for tvangssalg. Det ser ut til at boligstandarden sank for hvert sted de flytta til og at buskapen stadig skrumpet inn. Paret var stadig i mangel på høy til å fôre dyra. Under krigen bodde de i fjøset på den lille husmannsplassen Nedre Vålfallet, som hadde bedre husly enn stua, mens kyrne deres var i fjøset på nabogarden.

Olea og Gina livnærte seg gjennom håndarbeid, strikking og salg av melk. Rett etter krigen fikk de to aldrende kvinnene tildelt landssvikere for å gjøre slåttonna for seg på Vålfallet. I Trysil var det en vanlig straff for medlemmer av Nasjonal Samling å bli satt til skogsarbeid, og vakter passet på at landssvikerne gjorde jobben (Trysil-boka 2000, 8: 103).

Det siste bostedet Olea og Gina delte, var ei fattigslig koie ved elva Grøna. Dette var ei hvilekoie for skogsarbeidere og eid av bedriften Husbruksskogen. Her bodde de fram til Olea døde i 1960 (Trysil-boka 1995, 6: 270; Årboka 1991: 100)

Den «mannhaftige» Olea

Fortellingene om Olea og Gina handler nesten bare om Olea. Hun var den munnrappe bygdeoriginalen som ikke hadde respekt for verken menn eller autoriteter, som soknepresten. Det er særlig det historiene om henne handler om, ikke om at hun var samboer med en annen kvinne. Gina var det derimot lite snakk om. Ifølge nabogutten var hun stillferdig og gjorde kvinnfolkoppgaver i huset og fjøset: «[Gina] sa aldri no’ ho. Berre knisle og lo til a [Olea]» (Kristiansen 2008: 41).

Olea var kjent i bygda for å gjøre «kararbeid » og for iblant å bruke mannsnavn om seg sjøl. Ifølge Sven Løvåsen og Trygve Flenmoren skrev hun noen ganger under med mannsnavnet «Ola Fjell», og omtalte seg sjøl som «gubben» og Gina som «kjerringa».

«Kararbeidet» besto i å drive ved- og tømmerhogst, kjøre tømmer og pløye med hest. Kvinner som gjorde slike mannsoppgaver ble sett på med beundring, og ble respektert for at de var sterke og egenrådige. Men de kunne også bli gjort til latter hvis de ikke mestret arbeidet (Kristiansen 2008: 55). Mange av historiene om Olea handlet nettopp om det; at hun ikke helt fikk til oppgavene som «kar», selv om hun prøvde hardt. Eksempler er historiene om da hun mista digre tønner med sement og den store sagbruksmotoren fra kjerra.

Døden skiller dem ad

De siste årene av samboerskapet var Olea og Gina fattige og eiendomsløse. Olea var dårlig til beins etter å ha forfrosset føttene flere ganger. Hun måtte bruke spesialsydde sko, og det ble sagt at sporene etter Olea var som etter en bjørn (Årboka 1991: 96). Da samboerparet bodde på husmannsplassen Vålfallet, var Olea så dårlig til beins at hun måtte gå med staver, og hun brukte en stol for å flytte seg rundt ute når hun skulle slå graset (Trysilboka 2000, 8: 103).

Olea døde 82 år gammel. Hun ble gravlagt ved Trysil hovedkirke 12. november 1960. I gravferdsnotisen er det bare Gina som er oppført som pårørende familie. Soknepresten la ned en krans fra henne på graven.

Etter at Olea var død, satte kommunen opp ei hytte til Gina i Grøndalen, på plassen Svingen. Da Gina fylte 75 år, var det en annonse i lokalavisa der det sto at hun gjennom en lang årrekke hadde hatt sitt virke hos Olea, «og er en stillferdig og trofast kvinne» (Kristiansen 2008: 38).

Sven Løvåsen og Trygve Flenmoren som kjente de to, formulerte det slik: «Er det noen som skulle hatt Kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste, så er det Gina. Hun var sammen med Olea hele sitt voksne liv, så å si» (Årboka 1991: 100). Da Gina døde 79 år gammel i 1970, ble hun gravlagt under samme stein som Olea på Trysil kirkegard.

Godt likt i bygda

Lite tyder på at bygdefolket i Trysil hadde problemer med at Olea og Gina levde sammen som et ektepar. «Dem var godt likt i bygda» sa den gamle nabogutten om dem i 2004. Foreldrene hans var venner med Olea og Gina, som alltid stakk innom familien når de var i bygda. Folk åpnet gjerne hjemmet sitt for dem, også de mer velstående i lokalsamfunnet, deriblant tannlegen (Kristiansen 2008: 57).

«Et festlig kvinnfolk» ble Olea omtalt som av ei bygdekvinne Kristiansen intervjuet. Historiene om hvor gode og munnrappe svar Olea hadde på lager gikk fortsatt på folkemunne i bygda 50 år etter hennes død.

Kilder

• Folketelling 1910 og 1920 for 0428 Trysil herred.
• Kjeldstadli, K. Et splittet samfunn: 1905-35. Aschehougs norgeshistorie. 1994.
• Kristiansen, H.W. Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970. 2008.
• MyHeritage: Olea Johansdatter Nordby og Gina Skoglund.
• Skjoldhammer, T.L. Forargeligt og Uteerligt Forhold. Rettsforfølgelse av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet i Norge. 2018.
• Trysil-boka. Garder og slekter. Bind 2, 6 og 8. 1946, 1995 og 2000.
• Østlendingen. 8. og 22. november 1960 og 14. april 1965.
• Årbok for Trysil og Engerdal 1991–1992. Museumssenteret i Trysil/Engerdal. 1991.

Hva er kvinnehistorie.no?

• Kvinnehistorie.no formidler norsk historie i et kvinneperspektiv og eies og driftes av Kilden, som er et nasjonalt kunnskapssenter for kjønnsperspektiver i forskning.
• Artikkelen er et utdrag av artikkelen «Olea og Gina – et kvinnepar i Trysil», publisert på kvinnehistorie.no i 2022. Denne ble skrevet i forbindelse med Skeivt kulturår 2022, en feiring av 50-årsjubileet for avskaffelsen av loven som forbød sex mellom menn. Å fjerne skam og stigma knyttet til samkjønnede kjærlighetsforhold har vært en viktig del av rettighetskampen.
• Kvinnehistorie.no ville bruke jubileet for å synliggjøre lesbiske og skeive kvinners historier, og har derfor sett det som et poeng å løfte fram historien om Olea og Gina i Trysil i tida da lesbiske parforhold ennå ikke var anerkjent. Forfatteren, Trine Rogg Korsvik, er PhD i historie fra Universitetet i Oslo.