– Se på opplysninger som ledetråder

Arnhild Skre. Journalist og forfatter. Har skrevet biografien om Hulda Garborg, Theodor Kittelsen og Ragnhild Jølsen. Aktuell med en biografi om Elisabeth Andreassen. Har også blant annet skrevet historien om sin oldemor som dro som misjonsmedarbeider til Sør-Afrika. Denne finnes i boken Formødrenes stemmer : Kvinneliv rundt stemmeretten.   

Før du kan begynne å skrive ned historien om en person eller familie må du gjøre research. For mange vil denne prosessen være mer tidkrevende enn selve skrivingen.

– Undersøk absolutt alle tenkelige kilder der det kan finnes opplysninger. Reis også gjerne til stedene der den du skriver om bodde, for å få et få et bilde av hvordan livet deres var og hvordan de tenkte. Da jeg skrev biografien om Theodor Kittelsen fikk jeg mye å tenke på da jeg besøkte huset han og kona Inga hadde eid på Hvitsten. Han beskrev det som et lite hus, men det er stort, selv etter dagens standard, forteller Arnhild Skre.

Korte fakta kan fortelle mye

To kilder som danner grunnlaget for mange slektshistorier er kirkebøkene og folketellingene. Men hvordan kan man skrive en hel historie basert på det som står i disse, altså stort sett tall, navn og noen få fakta?

– Da må du se opplysningene der som ledetråder. Om du ser på konfirmasjonslistene kan du for eksempel se hvilken rekkefølge den du skriver om stod på kirkegulvet. De fikk også «karakterer» skrevet inn i kirkeboken. De tørre dataene kan også fortelle mye om en person og familiens status i samfunnet. Hvem er en persons fadder? Det kan si mye om foreldrenes miljø, sier Skre og fortsetter:

– Jeg leser også mye ut av hvilken adresse noen bodde på og hvilken type bolig de hadde. Boligadresser er ikke alltid enkle å finne, men leter man etter mennesker som levde fra telefonen kom til landet, er telefonkatalogene selvsagt gull verdt som kilder. For byene fantes ofte adressebøker som ble oppdatert hvert år. Og så finnes jo adressene på brevkonvolutter, svært ofte i selve brevene også.

Er antagelser greit?

Så er spørsmålet, hvor mange antagelser kan man egentlig tillate seg å ta med når man skriver om en person? 

– Når jeg skriver er min jobb å gi folk lyst til å lese teksten. Men du må hele tiden holde en balanse mellom fakta og fantasi. Selv om det er lett å falle for fristelsen, kan jeg ikke late som at jeg klarer å se inn i hodet til folk. For eksempel skrive «hun tenkte at …» når jeg ikke vet at hun tenkte det. Det kan du til nød gjøre om du har brev, dagbøker, avhør i rettsprotokoller eller andre lignende kilder tilgjengelig. Men du kan selvsagt skrive hvordan du tror noe har føltes eller ble opplevd, så lenge det fremstår som en antagelse, sier Skre. 

Hvordan bygge opp en god historie?

Når du har fått faktaene på bordet er det på tide å bygge opp historien din. Det er mange måter å gjøre dette på. Et klassisk grep er å skrive historien kronologisk, der du følger livet til personen fra start til slutt. Velger du den stilen kan det være smart å lage en tidslinje over alle årene i personens liv og plotte inn hva som skjedde de ulike årstallene på forhånd. Det gjør det enklere å skrive senere og du unngår endel feilslutninger.

– Jeg liker å begynne mine historier med en spennende hendelse eller et vendepunkt, som kan si noe om personen jeg skriver om. Biografien om forfatteren Ragnhild Jølsen, som var en grenseutprøvende person, begynte med at hun som tolvåring sprang alene på ski innover i Enebakk-skogen. Den teksten var basert på et puslespill av dagboksitater, værmeldinger i dagens aviser, værrapporten fra avisen i dagene etterpå og god kjennskap til skogslandskapet rundt gården hun bodde på og dessuten på hva jenter i bygdeoverklassen fikk lov til i 1880-årene. Å springe avgårde til skogs alene var et brudd med konvensjonene. 

Kan ikke ta med alt

Om du har mye materiale å ta av, kan det være vanskelig å vite hva du skal ta med og ikke. Om du skriver om flere personer, kan et enkelt grep være å skrive en bok om hver person. Om du sitter på for mye informasjon om en person og ikke vet hva du skal ta med, kan det være lurt å tenke: «Hva er viktig i forhold til problemstillingen min?».

– Det er et råd jeg ofte får fra mannen min, som er professor og driver mye med tekstveiledning, når jeg føler meg overveldet av materialet jeg sitter på. Man kan umulig skrive om absolutt alt hvis man skal fange leseren med en god fortelling. «Hva vil jeg si med dette?» er også en setning som er grei å ha i bakhodet, sier Skre. 

– Sensitive tema må behandles som noe mer enn en artig anekdote

Anne Hege Simonsen. Førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Oslo Met. Aktuell med en biografi om Marie Hamsun. Har tidligere gitt ut en biografi om polfarer og Nordsjø-flyger Tryggve Gran.

Personer som tilhørte «feil side» under andre verdenskrig var, og vil fremdeles for mange være, et sensitivt tema når slektshistorier skal skrives. Hva skal man ta med og hvordan skal man skrive om vedkommende?

Anne Hege Simonsen har gitt ut to biografier. Begge tar for seg livene til personer som var, blant mye annet, medlem i Nasjonal Samling og ble dømt for dette etter andre verdenskrig. Hvordan skal man behandle denne delen av en persons liv i en biografi, og samtidig speile de ulike sidene vedkommende hadde?

– En biografi skal handle om hele mennesker, på godt og vondt. Jeg ønsker ikke å diabolisere folk selv om de tok valg det er lett å ta avstand fra i ettertid, og jeg ønsker ikke at krigshistoriene deres skal overskygge alt annet. Det blir litt for lettvint. Jeg tror en historie blir mer utfordrende, spennende og relevant hvis jeg klarer å vise sammenhengene disse menneskene var en del av og dilemmaene de sto overfor. Hva formet måten de tenkte på? Hva var deres blinde flekker, spør Simonsen.

Kan du stå for det du skriver i etterkant?

Det er ikke bare hendelser fra krigens dager som er et sensitivt tema i mange familier. Det er mange etiske dilemmaer man kan støte på når man skal skrive ned historien til en person eller slekt. Simonsen måtte ta stilling til flere slike i arbeidet med bøkene sine.

– Hensynet til de som lever i dag og er i slekt med dem jeg har skrevet om er alltid en utfordring. Samtidig må man jo være ærlig om det man finner. Jeg forestiller meg at de jeg skriver om ville kjent seg igjen i portrettet, det er i alle fall et mål. Når det gjelder Marie Hamsun var hun veldig åpen om det som skjedde under krigen og det politiske hun sto for. Hun ville nok ikke reagert så mye på det jeg har tatt med om dette. På den andre siden ville hun neppe vært kjempehappy for en del andre ting jeg har skrevet, som går på mer inn i det private og fremstillingen av henne som kvinne i sin tid.

– Om man sitter med et etisk dilemma, hvordan skal du vite om du skal ta det med eller ikke?

– Da jeg skrev om Tryggve Gran hadde jeg et dilemma da jeg skulle skrive om ekteskapene hans. Han var ikke noen lett ektemann, og jeg skrev også dette i boken. Men det var også et par ting jeg ikke kunne ta med om dette, fordi jeg manglet kildemateriale som støttet opp om opplysningene jeg satt på. Om noe er veldig sensitivt synes jeg du bør ha mer enn én kilde som underbygger det du skriver. Hvis ikke må den ene kilden være veldig god. Du må alltid vurdere om det du vil skrive er så viktig at det er verdt å ta med, og om du kan stå for det om noen konfronterer deg i etterkant. Når du skriver om sensitive temaer må du behandle dem som noe mer enn en artig anekdote, sier Simonsen.

Brev tegnet bilde av person

Biografier har tradisjonelt handlet om menn. Gjerne presentert som en heltefortelling. Kvinnene har stort sett stått i skyggen når historien skal skrives.

– Tryggve Gran var en mannemann som gjorde veldig mange ting, og historien var dermed lett å skrive fordi det var så mye handling. Marie Hamsuns historie var vanskeligere å forme. Hun var kona til en kjent forfatter, hadde vært skuespiller noen år og skrevet noen bøker. Sammenliknet med Gran så livet hennes mer stillestående ut. Tilsynelatende. Men så gikk jeg inn i brevene hun sendte til venninnene sine, og de har jeg hatt mye glede av. De handlet om alt fra barn til overgangsalder, og diskusjonene mellom dem strakk seg over flere tiår. Du kom inn i livet hennes. Det var også masse politiske diskusjoner i brevene, og på et punkt var hun og en venninne så uenige at de brøt vennskapet. Disse brevene fortalte meg mye om meningene til Marie og hva hun faktisk mente, sier Simonsen.

Sjekk alltid selvbiografier opp mot andre fakta

Marie Hamsuns stemme kommer også frem i selvbiografien «Regnbuen» som hun skrev da hun var 70 år. Denne har Simonsen brukt aktivt, men samtidig tatt med en klype salt.

– Denne boken var hennes store oppreisningsprosjekt, og jeg tror delvis på det hun skriver. En persons egne berettelser kan si mye om hvordan de vil fremstille seg selv og sitt liv. Men jeg har samtidig sjekket opplysningene opp mot andre kilder og sett hva hun valgte å redigere bort fra livshistorien sin. Det måtte jeg også gjøre med Tryggve Gran, som skrev noe sånt som fem selvbiografier. Da jeg sjekket ut informasjonen i disse nøyere, så jeg at han rotet en del med både navn, steder og hendelsesforløp, og at han løy på alderen sin med ett år, sier Simonsen.

Slik illustrerer du historien din

Kristin Bliksrud Aavitsland. Kirke- og kulturhistoriker ved MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn. Gav i 2014 ut en biografi om Harry Fett, Norges første riksantikvar.

Da Kristin Bliksrud Aavitsland skulle illustrere biografien om Harry Fett var hun heldig og fikk tilgang til et enormt bildemateriale, fra livets ulike sider.

– Mange av bildene jeg brukte var rene dokumentasjonsbilder, altså bilder av personer og livet de levde. Harry Fetts far var hobbyfotograf, så det finnes mange bilder fra familiens privatliv. Det var uvanlig på 1800-tallet, da folk ofte bare ble fotografert i studio. Siden Harry Fett var en offentlig person, finnes det også mange bilder av han i offentlig tilgjengelige samlinger. Som pressefoto. Disse tok jeg også med, sier Aavitsland.

Hun valgte i tillegg å ta med illustrasjoner som ikke var fotografier av personer. Som brev og telegrammer.

– Jeg fant blant annet et telegram som Harry Fett sendte til sin mor da han ble utnevnt til riksantikvar, etter en prosess som hadde tatt mange år og tidvis var konfliktfylt. Han var også kunsthistoriker og holdt mye på med kulturminner. Noen av kulturminnene han jobbet med tok jeg også med bilde av som illustrasjon.

Avisutklipp og bilder fra samtiden

For det er mulig å ta med bilder som ikke bare viser personene du skriver om. Spesielt kan det være et godt tips om bildemateriale du sitter på er lite. I tillegg til illustrasjonselementene som allerede er nevnt, kan du for eksempel bruke bilder av byer og steder.

– Harry Fett studerte i Strasbourg og jeg valgte å ta med et bilde av byen slik den så ut på den tiden han kom dit. Det er en fin måte å illustrere omgivelsene du skriver om, sier Aavitsland.

Det er også mulig å ta med avisutklipp og bilder av hendelser som skjedde i personens samtid. Om Titanic sank omtrent samtidig som personen du skrev om ble født, kan du vurdere å ta med et utklipp av avisforsidene de dagene. De viser hvor samfunnets fokus lå akkurat da vedkommende kom til verden.

– Jeg valgte for eksempel å ta med et bilde fra da Prins Eugen av Sverige kom til Norge for første gang på mange år. Han og Harry Fett var gode venner, og selv om jeg ikke fant noe bilde av dem sammen fra dette besøket var dette en begivenhet han nesten garantert var en del av, sier Aavitsland.

Når du har samlet alle bildene du ønsker å ha med i boken du skal skrive, kan det være vanskelig å vite hvor du skal plassere dem og hvilken størrelse bildene skal få. Aavitsland har noen tips til hvordan du går frem.

– Når du skal illustrere en historie er det veldig fint om du plasserer bildene og teksten slik at man får teksten og bilder i en sammenheng. At bildene som skal illustrere en bestemt hendelse blir plassert nært opp mot der du skriver om denne. Noen bilder fortjener stort format, andre ikke. Om du for eksempel har et bilde som gir verdifull dokumentasjon, men som har dårlig kvalitet, bør du ta med det. Men det trenger ikke være så stort.

Hvordan skrive om noen som levde for flere hundre år siden?

Aina Nøding. Litteraturviter og ansatt ved Nasjonalbiblioteket. Gav i år ut en biografi om Claus Fasting, Norges første journalist og litteraturkritiker.

Er det mulig å skrive en hel historie om en person som levde på 1700-tallet? Hvilket kildemateriale kan man da bruker for å finne informasjon?

– Jeg hadde jobbet mye med Claus Fastings tekster og lest mye litteratur som omhandlet det lille vi vet om hans liv før jeg begynte på boken. Der oppdaget jeg noen ting jeg tenkte ikke kunne stemme. Så jeg ble nysgjerrig og ville finne ut hvordan ting hang sammen. Det kan også være et godt utgangspunkt for de som ønsker å skrive om sin egen familie også. Å finne ut av noe man er nysgjerrig på.

Fasting døde i 1791, og Nøding har dermed skrevet om en tid der det finnes begrenset med kildemateriale. Hun måtte sy sammen mange små biter til en hel historie.

– Jeg var heldig og skrev om en person som har skrevet mye i tidsskrifter og aviser. Så jeg begynte med det materialet. Aviser er generelt en undervurdert kilde om man forsker på 1700-tallet. Der står det hvem som er født, hvem som er i slekt med hverandre, hvem som har flyttet fra et sted til et annet, men også mye informasjon som kan si noe om tiden en person levde i. For eksempel hva slags mat og klær det ble annonser for, hva som engasjerte folk og så videre. Avisene er ekstra godt tilgjengelig nå som de er digitalisert på Nasjonalbibliotekets nettsider.

I tillegg til avisene brukte hun blant annet skiftemateriale, altså alle papirer som er bevart etter fordelingene av et dødsbo.

– Dette var en ekstra spennende kilde for meg, der jeg fikk en god innsikt i hvordan Fasting hadde levd og hva han hadde brukt pengene på. Om hus han hadde bygget, hvem han hadde lånt penger av, hvor mye penger han brukte på dagligvare, hvilke bøker han leste og så videre. Dette var viktig for å kunne visualisere hvilket miljø han tilhørte og få et bilde av hvordan det var å leve på den tiden. Som et krydder.

Vis miljøet rundt personen

Nettopp det å krydre historien var viktig da Nøding skrev biografien sin.

– Da jeg skrev en del som handlet om at han kom til København, ønsket jeg å vise miljøet han møtte der. Hvem som gikk i gatene, hva han så, hvordan byen luktet – altså ta leserne inn i hans verden sansemessig. Det er en krevende øvelse og du må sette deg inn i mye, men det er også veldig morsomt. For å finne denne informasjonen brukte jeg mange tradisjonelle historieverk for å få et bilde av byen på den tiden jeg skrev om, samt aviser og tidsskrifter der det var mye nyttig informasjon. Der var det øyevitneskildringer og diskusjoner som fortalte noe om hva folk var opptatt av. For eksempel at det var kloakk i gatene eller at brød var dyrt, sier Nøding.

Da Fasting jobbet som politiaktor i Bergen og researchprosessen leste hun hans politiaktorinnlegg. De kan fortelle mye om et liv som ble levd for 300 år siden og byen vedkommende levde i.

– De oppsummerer bevis som politiet har samlet inn, først og fremst vitneutsagn/avhør, men også diskusjon av forhold i byen og moralske synspunkter mer generelt som kan gi kontekst til handlingene og bedømmelsen av dem. For eksempel fattigdom, vold i hjemmet, livet på kroer eller på havna, barns utvikling og så videre, sier Nøding.