På slutten av 1800-tallet var det flere perioder med gullrush i Amerika. De aller fleste har hørt om Klondike i Yukon i Canada, helt på grensa til Alaska. Klondike har blitt et kjent uttrykk for et plutselig økonomisk oppsving, og er også en historie som Disney-tegner Don Rosa har plassert Onkel Skrue i.
Klondike var et øde sted, som var svært vanskelig å reise til. Det beregnes at rundt 1000 nordmenn dro til Klondike for å søke lykken. Totalt var det mellom 30.000 og 40.000 mennesker som kom fram. Det var bare rundt 4.000 som fant gull, og ikke noe mer enn noen hundre som ble rike.
I 1899 ble det oppdaget gull i Nome i Alaska og mange av gullgraverne dro dit. Det var mye enklere å komme seg til Nome med det utstyret som trengtes, og både folk og utstyr kunne fraktes med båt. Det var to svensker og en nordmann; John Brynteson, Erik Lindblom og Jafet Lindeberg som var de første som gravde gull i Nome. Gullrushet til Nome utviklet seg til å bli et av verdens største gullrush. I løpet av det første året kom det 12.000 mennesker til den lille bosetningen. Det ble bygget banker, hoteller, salooner i Nome. Transportene ble stadig mer og mer overfylt, og ble mer og mer utrygt.
En av de fra Vestfold som dro til Nome for å finne gull, var Gustav Adolph Carlsen, født i 1875 i Stokke, bosatt på Aker i Sem, hvor faren, Karl Johan Forsstrøm, arbeidet som gårdsbestyrer. Gustav dro til sjøs når han var 15 år og var i all hovedsak på langfart. Han var i 1898 med på en båt fra Horten til Australia. Derfra dro han videre til Hawaii og deretter til Stillehavskysten av USA. Så tok han hyre med dampskonnerten Noyo som skulle fra San Fransisco til Nome. Turen tok 14 dager, og det var trangt om bord – det var både 40 hester, vogner og annet utstyr, høy til hestene – med bolig for mannskap og passasjerer under dekk. Turen gikk hardt utover hestene, og langt fra alle hestene overlevde turen. Når båten kom til Nome rømte mannskapet, for der kunne man se folk stå på stranda og vaske gull.
Gustav Carlsen var blant de åtte som rømte og bygde seg ei hytte med en skipskamerat fra Finland. Alt av utstyr var dyrt å skaffe seg i Nome, prisene stiger jo mye når etterspørselen er høy. På stranden kunne man grave gull uten å ha et claim, men det var trangt om plassen, og oppsto stadig krangel om hvem som hadde rett til å grave de ulike stedene. Dersom man var amerikansk statsborger kunne man ta seg ut claims på andre steder enn stranda. Mange skaffet seg slike claims via stråmenn, men Carlsen fikk seg amerikansk statsborgerskap, og begynte å grave gull litt innover i landet fra Nome. Det ble ikke så mye gull å finne, men han jobbet for andre som tømmermann og gullgraver, og tjente godt med penger, særlig i starten når lønningene var høye. Roald Amundsen kom til Nome med Gjøa i 1906 etter å ha seilt Nordvestpassasjen, og da hjalp Carlsen han med noen reparasjoner av skipet. Gjøa ble liggende i San Fransisco etter at turen var gjennomført, utstilt i Golden Gate Park. Erik Bye besøkte Gjøa da han var i San Fransisco i episoden "Fra Puget Sound til Golden Gate" på NRK. I 1972 ble den henta hjem til Norge, og ligger nå på Frammuseet på Bygdøy.
Carlsen bodde i følge Sem og Slagen bygdebok i Alaska fra 1900 til 1909, men dro derfra en del vintre, da temperaturen kunne komme ned mot -50 °C. Han var hjemme i Norge flere ganger, blant annet i 1906, og da benyttet han anledningen til å gifte seg. Boka «Det Norske Næringsliv: Vestfold fylkesleksikon» sier at han var i USA i 14 år. Folketellingen 1910 sier at han var i USA 1896 til 1908, mens folketellingen 1920 sier 1896 til 1906.
Når han har fortalt om sin ferd til Sem bygdebok har han også nevnt et par andre vestfoldinger han har møtt i Nome: Anders Gjersøe fra Arnadal i Stokke og Peder D. Olsen, som seinere kjøpte gården Bast i Sandar, hvor han drev med pelsdyr. Sistnevnte drev i folketellingen 1920 med import av pels fra USA, og i folketellingen 1910 står det oppført at han var i USA fra 1890 til 1910 - så totalt 20 år på han.
Disse eksemplene var ikke de eneste som kom tilbake, det var omtrent 25% av de som emigrerte i perioden 1881-1930 som returnerte til Norge.
Historien er en omarbeidelse av en tekst fra Sem og Slagen bygdebok.