Smitter fra rotter til mennesker via lopper

– Pest er en sykdom som skyldes bakterien Yersinia pestis, som overføres fra rotter til mennesker med lopper. Det er da snakk om den svarte rotten, som blant annet trives godt om bord i skip. Det gjør at sykdommen kan fraktes på kort tid over lange avstander, sier Ole Jørgen Benedictow, professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo. Han har forsket på pestepidemier i en årrekke, og har blant annet gitt ut boken Svartedauen og senere pestepidemier i Norge: pestepidemiens historie i Norge 1348– 1654.

Svartedauden kom til Oslo høsten 1348

Det var også via skip pesten kom til Norge. Benedictow sier at pestsmitten i svartedaudens skikkelse kom til Oslo høsten 1348. Men at utbruddet snart ble undertrykt av kaldt vær og sirkulerte langsomt blant rottekoloniene til våren kom med varmere vær. Da startet spredningen utover landet. Benedictow sier det andre utbruddet startet i Bergen i slutten av august året etter. Omkring midten av september brøt svartedauden ut i Nidaros (Trondheim). Hva som skjedde lenger nord vet vi ikke på grunn av svakt kildetilfang. I all hovedsak herjet svartedauden i Norge i 1349, til den ble stoppet av kaldt vær utover høsten og forvinteren.

– Det fins ikke egnede norske kilder for beregning av befolkningsdødeligheten i løpet av det drøye året. Men fra andre land, for eksempel England, Frankrike og Italia, framgår det at dødeligheten lå på omkring 60 prosent, jevnt over. Norske kilder viser dramatisk fall i skatter, avgifter og leilendingsavgifter, som alt må gjenspeile stort befolkningstap, sier Benedictow.

Det som er mindre kjent for mange, er at landet også ble rammet av en lang rekke pestepidemier i århundrene som fulgte.

– Jeg har gjennom forskningen min kommet frem til at det var rundt 30 pestepidemier i Norge fra 1348 og til 1654. Når en person ble smittet av en loppe ble smittestoffet avgitt på et hudnivå og bakteriene ble fanget opp av lymfebanene i kroppen. Disse ble ført til lymfekjertlene, som hovnet opp og ble til pestbyller. Pestbyllene ble beskrevet som intenst smertefulle. Pestbakterier avgir giftstoffer, toksiner, som sliter ned veggene i lymfekjertlene. Dette gjør at bakterien i en del tilfeller trenger ut og entrer blodstrømmen. Da føresde også til lungene og konsoliderer seg der på en måte som gir sårdannelse. Dette gjør at den syke begynner å hoste opp blod og dør rett etterpå. De kan da også smitte noen med dråper fra hosten, såkalt lungepest. Men den er ganske svakt smittsom. De fleste som fikk pest døde seks-ti dager etter de hadde blitt smittet, sier Benedictow. Han legger til at rundt 20 prosent av de smittede overlevde sykdommen.

Større smitteforståelse

Gradvis tok pesten færre og færre liv, og befolkningstallet begynte å vokse i Norge utover 1500-tallet. Dette skjedde trolig først etter den store pestepidemien mellom 1547 og 1548. Befolkningen begynte først å vokse i Nord-Norge og på Vestlandet, der tilførselen av pestsmitte var mindre intensiv. Østlandet, der Oslo var en utsatt tilførselshavn, var sist ute. På denne tiden hadde folk fått en større forståelse av sykdommen og hvordan den smittet. Altså gjennom kontakt mellom mennesker.

Enklere å begrense smitten på landsbygda

Det var likevel enklere å begrense smittespredningen på landsbygda, hvor 95 prosent av befolkningen bodde da pesten rammet, enn i byene. I byene var det tallrike og tilgrensende rottekolonier som smittsomme rottelopper kunne overføre sykdommen til, slik at den langsomt beveget seg gjennom byen. Og ettersom rottene døde, svermet deres infiserte lopper ut i menneskenes nærhet og bet dem når de ble sultne og overførte smittestoffet. På landsbygda holdt rottene til på en gård, ofte med stor avstand til andre gårder og andre rottekolonier. Da folk fikk en større forståelse for hvordan pesten smittet, og derfor sluttet å besøke gårder for å hjelpe syke og døende, stoppet sykdommen å spre seg.

Organiserte bort sykdommen

Om noen først ble smittet, fantes det ingen medisiner som kunne hjelpe vedkommende. Isteden satte folk sin lit til Gud.

– Folk trodde at pesten var Guds straff for deres synder, og de gikk derfor i kirken og bad om at han kunne mildne sykdommen. Helt tilbake til Svartedauden fantes det egne pestmesser, sier Benedictow. Det som til slutt tok knekken på pestepidemiene i Norge var ikke Guds nåde, men at myndighetene fra tidlig 1600-tall tok ansvar ut fra den nye smitteforståelsen. – Man organiserte bort sykdommen. Især var det viktig at det ble innført et karantenesystem for skip og opprettet varslingsrutiner som spredde informasjon om hvor det var smitte. Da ble skip som kom fra pestområder satt i karantene ute på reden i 40 dager før det fikk tillatelse til å legge til kai og losse varene. Den siste pestbølgen herjet i Oslofjord-området i 1654, verst i Oslo og Drammen, sier Benedictow.

Kilder til pestsyke

Fra perioden pesten rammet Norge finnes det lite kildemateriale. Blant annet fantes det ikke kirkebøker på denne tiden. Men noen kilder er verdt å kikke på:

• Regesta Norvegica, bd. 1-9, og Diplomatarium Norvegi-cum, bd.1–23. Dette er samlinger med mange tusen dokumenter fra middelalderen, frem til slutten av 1500-tallet. Regesta Norvegica er organisert kronologisk og oppdatert, men dekker bare årene fram til 1419. De gir bare utdrag av kildene og henvisninger til trykningssted. De har også gode registre. Diplomatarium Norvegicum er organisert kronologisk i hvert bind. Du finner samlingene som søkbare baser på denne siden. Merk at du må søke på ord som mann(e)dauen eller den store mann(e)dauen, ikke pest. Det ordet ble først tatt i bruk senere.
• Islandske annaler. Dette er krøniker skrevet på 1300- tallet og til ut på 1600-tallet, som beskriver historiske hendelser på Island og områdene rundt. På 1300-tallet lå Island under norsk styre og var en del av den norske kirkeprovinsen. Annalene finnes digitalt tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider i boken Islandske Annaler indtil 1578.