Prestearkivene i statsarkivene

Et prestearkiv er det arkivmaterialet som har samlet seg ved presteembetet som følge av prestens embetsvirksomhet. I tillegg til kirkebøker av ulike typer kan det for eksempel dreie seg om kontorarkiv med inngående og utgående korrespondanse, prestegårdsarkiv, kallsbøker eller regnskap. Ved siden av sin geistlige rolle ble prestene gjerne pålagt, eller tok på seg, ulike verdslige oppgaver. Ofte ser vi at de engasjerte seg i skolevesen, fattigvesen, helsevesen og andre ikke-geistlige sektorer. Arkivmaterialet som knyttet seg til slik virksomhet kom ofte til å bli oppbevart i prestearkivet sammen med de egentlige embetspapirene. Det sier seg selv at et dypdykk i prestearkivene kan gi oss mange interessante opplysninger: Eksisterer det ingen kirkebok kan vi kanskje se i regnskapene at det ble betalt for klokkeringing ved begravelsen, og sannsynliggjøre dødsåret på den måten. Eller finner vi kan hende at tipptipptippoldemor fikk en riksdaler av fattigkassen «til Klæder» på sine gamle dager?

Søk på Arkivportalen

I de siste femti årene er et stort antall prestearkiver med arkivmateriale av ymse slag blitt avlevert. Før den tid var det derimot hovedsakelig kirkebøker som hadde funnet veien fra embetene og inn til statsarkivenes hyller. Hva som er bevart og innlevert av øvrige kildeserier varierer mye. For å få oversikt over avlevert materiale for akkurat det området du er interessert i, er Arkivportalen et godt sted å begynne. Vær klar over at de forskjellige statsarkivene ikke har ordnet prestearkivene etter nøyaktig samme opplegg. Videre er det av praktiske årsaker ofte laget egne kataloger over kirkebøkene, og disse er da ikke tatt inn i katalogene over prestearkiver. Søk på fraser som «NN prestearkiv», «NN prestekontor» eller «NN sokneprestkontor». Legg merke til k-en. Søker du på sogneprestkontor får du bare to treff i hele Arkivportalen, mens sokneprestkontor gir over 900.

Vi skal nå se nærmere på kommunikantbøker og flytteattester. Disse to kildeseriene fra prestearkivene er av stor interesse for en slektsgransker. De kaster lys over noe som ellers kan være vanskelig å spore i detalj i eldre tid: en persons flyttinger. Underveis skal vi bli kjent med ekteparet Anne Maria Hansdatter og Ole Olsen som rundt 1800 bodde i Eidsberg i Østfold, men senere flyttet derfra til nabobygden Trøgstad.

Kommunikantbøker

En kommunikant er det samme som en nattverdsdeltaker. Christian Vs Norske Lov av 1687 påla alle som hadde oppnådd en viss modenhet og tilegnet seg visse elementære religionskunnskaper å gå til alters minst én gang i året. Etter at konfirmasjonen ble innført 1736, ble det et krav at man måtte være konfirmert. Straffen for å holde seg borte fra nattverden var offentlig skriftemål. Både kirkeritualet av 1685 og Norske Lov to år senere forlangte at nattverdsdeltakerne på forhånd hadde skriftet og fått syndsforlatelse. Videre krevde loven at prestene ikke mottok fremmede nattverdsgjester. Dette betød i praksis at innflyttere måtte ha med attest fra det soknet hvor de sist hadde gått til alters. Det var også et krav at prestene skulle vite antallet altergjester på forhånd for å sikre at «der ikke paa Alteret skulle fattis Brød og Vin». For å få til alt dette måtte altergjestene melde seg i forveien, slik at prestene hadde oversikt og kontrollmulighet, og det måtte lages skriftlige fortegnelser over nattverdsdeltakerne. Kommunikantbøkene, eller kommunionbøkene som de også kan kalles, ble som oftest ført i pennen av klokkeren.

Ingen fast føring

Noen instruks for hvordan kommunikantbøkene skulle føres, er ikke kjent. En vanlig måte var den kronologiske, hvor altergjestene ble skrevet inn fortløpende, eventuelt gruppevis etter sivilstand. Ulike tabellariske varianter forekom også. Disse kan for eksempel være alfabetiske – hvor alle aktuelle kommunikanter i soknet ble opplistet og datoer for når hver enkelt faktisk mottok nattverd føyd til etter hvert – eller geografiske. Sistnevnte type minner om de svenske husforhørslengdene, som mange slektsgranskere er godt kjent med. På grunnlag av innføringene i kommunikantbøkene skrev presten flytteattester, som altså skulle inneholde informasjon om personens siste altergang. I noen tilfeller kan man være heldig og finne flytteopplysninger notert i kommunikantprotokollen i forbindelse med at en slik attest ble utstedt.

Endret karakter

Kommunikantbøkene hører med til presteembetets aller eldste protokollserier. Når såpass få er bevart, kan det skyldes at de ble oppbevart hos klokkeren. Var en protokoll fullskrevet ble selvsagt en ny opprettet, men kanskje uten at den gamle ble overlevert presten og innlemmet i prestearkivet. Typisk ser det ut til at mange valgte å motta nattverd to ganger i året, én om våren og én om høsten. Utover på 1800-tallet sluttet man å praktisere påbudet om årlig nattverdsplikt. Forbindelsen mellom skriftemål og nattverd ble også svekket. Med dette endret kommunikantbøkene gradvis karakter.

Tilgjengeliggjort på Digitalarkivet

Eidsberg prestegjeld i Østfold har kommunikantbøker fra 1800 og utover. De to eldste, frem til og med 1841, er avfotografert og tilgjengeliggjort i Digitalarkivet. De er begge av den kronologiske typen. Avhengig av hva slags informasjon vi er ute etter, kan det kreve ganske stor egeninnsats å lete frem opplysninger og ikke minst å strukturere dem. Heldigvis har Mysen-mannen Øivind Larsen fulltranskribert fire av protokollene fra Eidsberg på grunnlag av Erlend Eriksen Mæhlums avfotograferinger. Flere av disse gjenfinnes via Kari Thingvolds blogg Avfotograferte slektshistoriske kilder. Selve databasene er tilgjengelige for deg og meg gjennom Digitalarkivet.

Hvor mange Ole Olsen finnes det egentlig?

Anne Maria Hansdatter var søster til en av mine aner. I folketellingen 1801 finner vi henne sammen med mannen Ole Olsen og to barn på husmannsplassen Heia under Mellom-Høie. På «Hoye Pladsen» kom også sønnen Andreas til verden høsten 1802, men hverken navnet på plassen eller hvilken av Høie-gårdene den tilhørte presiseres i kirkeboken. Fra høsten 1804 har jeg funnet ut at Anne Maria og Ole fikk barn på ulike steder i nabobygden Trøgstad. Her døde de også mange år senere, i henholdsvis 1840 og 1845.

Et naturlig sted å søke videre opplysninger om Anne Maria og Oles liv i Eidsberg, er gårdshistorien for kommunen. Høie-gårdene er omtalt av Helge Frøyset i Bygdebok for Eidsberg og Mysen. Gårdshistorie. Bind I fra 1959. På sidene 555f får vi vite at noen sikre beboere på den daværende plassen Heia under «Mellom-Hoie» ikke er kjent før i 1801. «Da bodde Ole Olsen og hans kone Anne Maria Hansdtr. her. De kom da fra Vollene under V. Haga. Det var Ole som fikk kjøpt plassen av Halvor Gundersen Hoie for 300 rd. i 1806. (…) Ole Olsen solgte bruket til Jon Jakobsen for 950 rd. i 1811».

Bygdebokforfatteren har altså identifisert Ole Olsen fra 1801-tellingen som den Ole Olsen som kjøpte Heia i 1806. Dette stemmer ikke med at Anne Maria Hansdatter og mannen Ole Olsen flyttet til Trøgstad allerede flere år tidligere og ble boende der. Noe er galt, men hvordan bevise det?

Bruk av kommunikantbøker i slektsgranskingen

I kommunikantboken for Eidsberg 1800–21 finner vi at Ole Olsen «Høye Eier» gikk til alters sammen med sin ikke navngitte kone 28. desember 1800, og deretter jevnt og trutt frem til og med høsten 1803. At gifte kvinner aldri navngis i denne protokollen gjør identifiseringene vanskeligere. Ved å bruke folketellingen 1801 og sønnen Andreas’ dåp 1802 som fikseringspunkt, skjønner vi at det her bør dreie seg om ett og samme ektepar hele veien. Etter dette finner vi ingen passende nattverdsgjest ved navn Ole Olsen bosatt hverken på Høie, en plass under Høie eller på Heia før Ole på «Heya under Høye» og kone nevnes 18. mai 1806. Akkurat i denne innføringen nevnes ikke patronymikonet hans, men Ole Olsen fra Heia med kone gikk deretter regelmessig til alters. Siste gang konen nevnes er høsten 1807. Ole kalles enkemann da han igjen var nattverdsgjest 15. mai 1808. I kirkeboken for Eidsberg prestegjeld finner vi at «Joran EngebretsDr. Heja» ble gravlagt 27. mars 1808, 51 år gammel. Går vi tilbake noen år, ser vi at enkemannen Ole Olsen på Søndre Mysen den 30. november 1799 giftet seg med piken Jøran Engebretsdatter på Søndre Moen. Her virker alt å stemme bra; det fantes virkelig et ektepar med denne navnekombinasjonen i Eidsberg på denne tiden. Den 9. februar 1810 giftet enkemann Ole Olsen Heia seg med pike Thore Maria Christensdatter, også hun bosatt på Heia.

To ulike Ole Olsen

Alt tyder så langt på at det har bodd to ulike Ole Olsen på Heia de første årene av 1800-tallet, først Ole Olsen gift med Anne Maria Hansdatter og deretter Ole Olsen gift med Jøran Engebretsdatter. Den Ole Olsen som fikk skjøte på Heia i 1806 opplyses å ha flyttet hit fra Vollene under Vestre Haga. Dersom hypotesen om at Ole Olsen og Ole Olsen er to ulike personer skal holde, bør det i kommunikantboken kunne gjenfinnes en Ole Olsen som går til alters fra nettopp Vollene under Vestre Haga – eller en ikke navngitt husmannsplass under denne gården – i tiden forut for handelen. Hvis vi i tillegg finner slike oppføringer et stykke bakover i tiden, så de overlapper altergangene til den Ole Olsen fra en plass under Høie som vi ser til og med høsten 1803, vil det ytterligere styrke hypotesen vår.

Hvem er den riktige?

Det viser seg at Ole Olsen fra «vestre Hage Eier», «Hage Ejer» og tilsvarende er å finne som nattverdsgjest sammen med sin kone våren 1801 og så jevnlig fra sommeren 1803 og fremover til og med høsten 1805. Bildet kompliseres av at jeg ikke har klart å finne igjen Ole Olsen og Jøran Engebretsdatter i 1801-tellingen. På Vollene bodde de i hvert fall ikke. Derimot dukker en annen Ole Olsen opp på en husmannsplass under Vestre Haga i folketellingen. Denne Ole Olsen bodde med blant annet konen Helene Guttormsdatter og to barn på plassen Sameia. Familien flyttet «heldigvis» snart videre til en plass under en av Moen-gårdene. Her ble sønnen Christian født våren 1803. Første gang vi finner noen Ole Olsen gått til alters med bopel «Moens Eier» er 30. mai 1802. Konen er også nevnt. Selv om ikke alle oppføringene vi fant om Ole Olsen og kone på Haga-plassen i perioden 1801 til 1805 dreier seg om Ole Olsen og Jøran Engebretsdatter, noen gjelder trolig Ole Olsen og Helene Guttormsdatter, bør de siste kunne knyttes til Ole og Jøran. Ole Olsen og Jøran Engebretsdatter ser ikke ut til å ha fått barn. Det er derfor vanskelig å finne flere fikseringspunkter.

Konklusjonen blir at ingen av opplysningene vi har funnet i kommunikantboken virker å stå i konflikt med at den Ole Olsen som var på Heia under Mellom-Høie frem til 1803–04 og den Ole Olsen som kjøpte stedet i 1806 var to ulike personer. Tvert imot er det flere forhold som underbygger dette.

Flytteattester

I prestearkivene finner vi også vedlegg til kirkebøkene. Dette er dokumenter som har dannet grunnlag for prestens innføring i kirkeboken. Det kan være snakk om vaksinasjonsattester, skifteattester, dåpsattester eller kongelige bevillinger. En av de hyppigst forekommende typene er flytteattester. I og med skjemaprotokollene fra 1812 fikk kirkebøkene flyttelister, men attestsamlingene kan gå helt tilbake til midten av 1700-tallet, så dette skjønner vi raskt kan være en fantastisk kilde i slektsgranskingen! Når folk skulle ta tjeneste eller bosette seg permanent i et annet sokn, måtte attest fremvises for presten på det nye stedet. Innholdet varierte mye, men navn, frihet fra ekteskaps- og tjenesteforpliktelser, samt vandel og opplysninger om siste altergang er ofte med. Etter hvert nevnes gjerne også i klartekst når og hvor en person var døpt, konfirmert og eventuelt hadde inngått ekteskap. Vi får selvsagt også vite hvor personen kom flyttende fra.

Attester mot avgift

Mange attesttyper har til ulike tider vært belagt med avgift. I 1817 ble det foreslått at tjenestefolk måtte få attest på ustemplet papir og uten betaling. Håpet var å få slutt på at noen oppholdt seg i ett sokn, men av økonomiske årsaker fortsatte å gå til alters i det soknet de hadde flyttet fra. At vi finner en person som nattverdsgjest i et prestegjelds kommunikantbøker er altså ikke en 100 % garanti for at personen faktisk bodde der, selv om det selvsagt er mest sannsynlig. Etter hvert som påbudet om årlig nattverdsplikt utover på 1800-tallet ikke lenger ble praktisert, var det stadig færre som tok seg bryet med å melde fra om flytting til prestene. Eventuelt ble det gjort om man senere trengte en attest i annen sammenheng, for eksempel ved ekteskapsinngåelse. Undersøkelser viser at det ikke er uvanlig å finne at bare mellom en fjerdedel og halvparten av de inn- og utflyttingene som faktisk fant sted er registrert.

Finnes i attestsamling

Hva så med Anne Maria Hansdatter og Ole Olsen, har vi noe å hente i Trøgstad prestearkivs attestsamling når det gjelder dem? Under arkivsignaturen «Ob Diverse pakkesaker» finner vi attester fra 1787 og fremover. Her ligger også Eidsberg-presten Jens Ottesen Holmboes attest datert «Edsberg Præstegaard den 24de Juni 1804» som bekrefter at husmann Ole Olsen og hustru «som forhen har boet paa en Plads under Gaarden Mellem Høye i Edsberg Sogn, men nu ere flyttede til Trøgstad Præstegield, have i Edsberg Menighed ført et ulasteligt Levnet, og vare sidste Gang Giæster ved Herrens Bord i Edsberg Kirke den 24de Søndag efter Trinitatis afvigte Aar 1803».  – Bingo!

Avslutningsvis

Vi har i denne artikkelen sett hvordan prestearkivene inneholder langt mer enn kirkebøker, kildeserier som kan være til stor nytte i slektsgranskingen vår. Mange ganger vil det kreve at vi oppsøker det aktuelle statsarkivet og leter på plass. Selv om jeg i eksemplene over har kunnet bruke skannet og til og med fulltranskribert kildemateriale, er dette langt fra mulig for de fleste prestearkivers vedkommende. Velger vi kirkeboktypen «Kommunikantprotokoll» i de skannede kirkebøkene i Digitalarkivet får vi bare 60 treff. Som i alle andre sammenhenger er det viktig å vite hvorfor og hvordan materialet ble til for å utnytte det rasjonelt og kunne tolke funnene våre. Kildene vi bruker er sjelden eller aldri produsert med tanke på slektsgransking hundrevis av år senere.

Litteratur:

Ola Bjerkås: Preste- og prostearkiver. En brukerveiledning. Riksarkivaren. Skriftserie 4, Oslo 1997. Helge Frøyset: Bygdebok for Eidsberg og Mysen. Gårdshistorie. Bind I. Eidsberg og Mysen Historielag, Mysen 1959. Lajos Juhasz: Klokkerens kommunikantbok. I: Norsk Slektshistorisk Tidsskrift. Bind XXVIII, side 113–122. Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 1981–82. Oddleif Lian: Prestearkivenes kilder om flyttinger. I: Heimen. Vol. 33. Nr. 1, side 47–52. Landslaget for lokalhistorie, Trondheim 1996. Alfhild Nakken: Prestearkivene. I: Norsk Slektshistorisk Tidsskrift. Bind XXVIII, side 338–346. Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 1981–82. Alfhild Nakken: Prestearkiver i Statsarkivet i Oslo. Østfold fylke. Statsarkivet i Oslo i samarbeid med Fylkeskultursjefen i Østfold, Oslo 1981.