Tippoldefar

Oldemoren min Oline Jensdatter ble født i Rendalen i 1847 som uekte barn av Ingeborg Brynjulfsdatter og Jens Paulsen.

Jeg visste lite om Olines bakgrunn fra Rendalen før jeg i voksen alder begynte å interessere meg for slektsforskning. Da var det ingen igjen å spørre, så jeg måtte gå rett til kildene. Det var enkelt å finne opplysninger om moren Ingeborg og hennes familie, takket være bygdeboken, kirkebøker og folketellinger for Ytre Rendalen. Faren Jens derimot var lenge en gåte. Ved dåpen av Oline står det i kirkeboken at faren var ungkar Jens Andersen fra Næs på Hedemarken, og det var anført; Hendes (morens) 2det Leiermaal, om Faderen ved man ikke Besked. Opgivet af Moderen. Farens etternavn er rettet fra Andersen til Paulsen etter opplysninger i kilde. Rettet etter paaliteligt Opgivende.

Med god hjelp av dyktige forskere på slektsforumet til Slekt og Data fant jeg ut at han ble født i Nes i 1803 av fattige foreldre som stadig flyttet fra gård til gård og bodde på husmannsplasser. Det mest interessante tipset jeg fikk var at han i kirkeboken for Nes er skrevet inn som innkommet til sognet i 1823 etter opphold på Christiania Tugthus. Dermed hadde jeg en tråd å følge. Etter utrolig god hjelp av medarbeidere på statsarkivene i Hamar og Oslo kan jeg nå fortelle historien om «Rask-Jens», og om hans møte med datidens rettsvesen og strafferegime.

Første gangs simpelt tyveri

Etter konfirmasjonen i 1817 var Jens i tjeneste hos lensmann Gjestvang i Nes i fire år. 20 år gammel var han i tjeneste hos gårdbruker Ole Håkensen på gården Walsig-nedre i Furnes. Den 11. april 1823 ble han tatt for å ha stjålet fire spesidaler fra sin arbeidsgiver Håkensen, samt vadmel (tøy) til en verdi av tolv skilling fra konstituert sorenskriver Trosdahl på gården Arnkvern. Jens ble arrestert og det ble tatt opp forhør av ham og av to vitner, samt av de bestjålne (fornærmede) og det ble tatt ut stevning.

Retten ble satt i Nord-Hedmark sorenskriverembete den 5. mai 1823 i arresthuset på gården Olsrud, under ledelse av konstituert settedommer Procurator Ytter. Under rettsforhandlingene innrømmet Jens sin forbrytelse. Trosdahl meddelte for retten at han frafalt erstatning for det frastjålne vadmel, likeledes meddelte Håkensen at han frafalt erstatning for de to ort tolv skilling som han ikke hadde fått tilbake av det bestjålet beløpet på fire spesidaler. Han krevde altså ikke lenger erstatning. På oppfordring ble det opplyst at «Trosdahls formues tilstand var meget god, Ole Håkensens måtelig, mens tiltaltes var meget slet.»

Forsvareren Friis anmodet retten om at dersom tiltalte skulle bli dømt for tyveri måtte straffen bli mildest mulig, da han var et ungt uerfarent menneske som ikke hadde vært straffet tidligere, og at han var fattig og trengende. Til tross for velvilje fra de bestjålne og forsvarerens anmodning ble Jens dømt til to måneders straffearbeid i Christiania Tugthus.

24. mai 1823 ble Jens ført inn i fangeprotokollen på Christiania Tugthus som fange nr 9227 på  tukthusets avdeling D. Tugthuset fungerte på den tiden som et alternativ til Akershus festnings slaveri for menn og som fengsel. Jens måtte innfinne seg med et strengt regime med hardt arbeid. Han ble frigitt på dagen to måneder senere og reiste tilbake til Nes på Hedemarken.

Annen gangs simpelt tyveri

Oppholdet på tukthuset hadde nok ikke satt dype nok spor, for vel ett år senere den 11. oktober 1824 ble fristelsen for stor. Ved middagstid kom han forbi huset til Christian Rasmussen på plassen Svendmoen under gården Holstad i Nes og la merke til at det ikke var noen hjemme. Han tok ut et vindu til stuen som var festet med kun noen stumper av spiker og kom seg inn i huset. Der tok han med seg; ett par arbeidsbukser, ett par sko, ett par lyseblå strømper, ett blått og hvitrutet tørkle, to røde og hvite halvtørklær, to halvskjorter, to par brune ullvanter, en messing tobakksdåse, en sølv brystspenne, to sneller blå tråd, en messing knespenne, en nebbtang og seks skilling i penger. Deretter satte han på plass igjen vinduet og bega seg raskt avgårde med tyvegodset oppover mot Østerdalen og endte i Stor Elvdalen.

Da Christian Rasmussen kom hjem oppdaget han at han var blitt bestjålet og han fikk raskt greie på at Jens Paulsen var observert i nærheten av huset. Rasmussen la da av gårde og fulgte etter Jens til Stor Elvdalen hvor han den 17. oktober traff på han på gården Lille Hammer med alt tyvegodset. Lensmannen i Stor Elvdalen ble tilkalt, Jens ble arrestert og bragt til arrest i Nes prestegjeld, og senere overført til arresten på Olsrud gård i Vang.

Under forhørene innrømmet Jens tyveriene og bedyret at han ikke hadde gjort seg skyldig i andre lovbrudd etter at han kom ut fra tukthuset vel ett år tidligere. Christian Rasmussen avga sin forklaring og bekreftet at det var han som var eier av det meste av tyvgodset. Unntaket var tobakksdåsen som han hadde lånt av sin bror Ole Rasmussen og snellene med blå tråd som han hadde mottatt av Ole Erichsen for å sy en kjole på oppdrag. Det blå og hvitrutete tørkleet tilhørte hans kone Marie Pedersdatter og nebbtangen tilhørte hans søster Marthe Rasmussdatter, som også bodde i huset. Alle de frastjålne gjenstandene og pengene var kommet tilrette og ble senere returnert til de bestjålne.

Det ble ny rettsak og dom ble avsagt den 24. november 1824. I rettsprotokollen står det at Jens ikke trengte å erstatte noe tap, siden alle de stjålne gjenstandene var kommet tilbake til sine eiere. Men i skjerpende retning står det at tiltalte tidligere hadde vært dømt og straffet for tyveri og denne gangen måtte straffes for andres gangs simpelt tyveri. Men siden alt tyvegodset var av lav verdi ville straffen bli kort.

Men kort ble ikke straffen. Jens Paulsen ble dømt til straffearbeid i Akershus festning i tre år. I tillegg måtte han å dekke alle sine arrest- og saksomkostninger og et salær til forsvareren på 3 spesidaler.

Jens godtok dommen, men aktor ville ha straffeutmålingen prøvet for overretten. Christiania Stiftsoverrett konkluderte med at tyveriene var ubetydelige og at de ikke var utført under graverende omstendigheter, og at det derfor ikke var grunn til å øke straffen. Den avgitte dommen i Nord-Hedmark sorenskriverembete ble derfor stående.

Straffearbeid i tre år

Jens Paulsen ble skrevet inn i fangeprotokollen på Akershus festnings slaveri og arbeidsanstalt den 2. mai 1825. Ved innskrivingen ble følgende signalement nedtegnet: 23 år gammel, 61 tommer høy, brune øyne, mørkt hår, rundt og glatt ansikt, middels kroppsbygning og ellers ingen særlige kjennetegn.

På festningen ble han satt i arbeid sammen med rundt 200 andre fanger som oppholdt seg i slaveriet på den tiden.

I januar 1826 besluttet kommandanten på Akershus festning at rundt 50 av disse fangene, Jens inkludert, skulle overføres til Slaveriet ved Fredrikstad festning. Ifølge Martin Dehlis bok om Fredrikstad bys historie hadde man ved slaveriet i Fredrikstad nettopp tatt i bruk en større bygning for slavene som gjorde det mulig å øke kapasiteten til totalt 200 fanger. Kommandanten på Fredrikstad festning ønsket å utnytte den utvidede kapasiteten og ba om at flere fanger ble overført dit. Jens ble i Fredrikstad resten av soningstiden.

Det var tøffe dager på slaveriet med hardt arbeid og lite mat. Dagsrasjonen som ble utdelt hver femte dag, var to pund brød, som vil si rundt ett kilo, og to skilling i kontanter. For pengene måtte de selv kjøpe alt de trengte utenom mat. Men det verste for slavene var jernene de måtte bære. De som var dømt til opptil tre års straffearbeid (gjaldt Jens) fikk bare en såkalt spore eller jernring om det ene benet. De med lengre straffetid bar en halsring, og de som satt på livstid, som gjaldt de aller fleste i fengselet, fikk både halsjern og en helle om foten (fotringer forbundet med lenke) som de slepte etter seg.

Opplæring som skredder

Det er grunn til å tro at Jens fikk sin opplæring som skredder under oppholdene på Akershus og i Fredrikstad. Yngvar Ustvedt skriver i sin bok Slavene på Akershus at det i 1820-årene ble opprettet en arbeidsanstalt med en ordnet, tvungen virksomhet der man laget småting av forskjellig slag, men også sydde klær og laget sko.

I Fredrikstad ble det i 1826 satt i stand to værelser på loftet over det nye slaveriet som skulle brukes som arbeidsanstalt for slavene. Der ble det produsert forskjellige gjenstander som slavene kunne selge og på den måten skaffe seg noen ekstra skillinger. Skredderslavene hadde nok å gjøre med å sy slaveklær.

Jens oppførte seg nok bra under oppholdet for han er ikke å finne i straffeprotokollen for den perioden han var der, noe flere av de andre fangene er. Han ble frigitt 2. mars 1828, på dagen tre år etter at han ble innskrevet på Akershus.

Hvordan gikk det så med Jens?

Oppholdet på slaveriene var ikke helt bortkastet, han hadde lært seg skredder-yrket og fartet rundt på bygdene på Hedemarken og sydde klær på oppdrag. Det var i den forbindelse han fikk tilnavnet «Rask-Jens». Vinteren 1846-47, i en alder av 44 år, kom han til Rendalen og traff der den 10 år yngre Ingeborg som fort ble gravid. Han dro da raskt videre til Engerdal hvor han traff den 20 år gamle Pernille Mathea Pedersdatter som også ble med barn. Hun fødte datteren Maria mindre enn to måneder etter at oldemor Oline var født i Rendalen. Ifølge bygdeboken for Engerdal skulle Jens være far til ytterligere ett barn i Trysil (har ikke funnet det). Den gang kunne man risikere straff ved tredje gangs leiermål (barn utenfor ekteskap). Var det noe Jens kjente til så var det straff! Han tok ansvar og giftet seg med Pernille og bosatte seg i Søndre Nymoen i Engerdal. Der anla han et lite småbruk og fortsatte sin virksomhet som omstreifende skredder. Jens og Pernille fikk hele åtte barn sammen. At han senere ikke var så flink til å gjøre opp for seg og var kreativ for å slippe unna sine forpliktelser er en annen historie. En uvanlig person var han i alle fall.

I Rendalen satt Ingeborg igjen ugift. Begge barna hun hadde fått utenfor ekteskap hadde flyttet nordover og hun så dem neppe igjen. Hun måtte påta seg hardt arbeide for føde og opphold rundt om på gårdene i dalen. På sine eldre dager gikk hun på legd og hun døde 83 år gammel som «ugift fattiglem».

Kilder:

• Nord-Hedemark sorenskriverembete, Ekstraprotokoll fra åstedsaker (1820-1825)
• Nord-Hedemark  sorenskriverembete, Dombok nr. 1 (1824-1835)
• Christiania Stiftsoverrett, Domsprotokoll 9 (19/7 1824 - 16/10 1826)
• Christiania tugthus, Fangeprotokoll 1809-1826
• Christiania tugthus, Brakkeprotokoll 1823
• Akershus festnings slaveri og arbeidsanstalt, Fangeprotokoller 1816-1832
• Fredrikstad festnings slaveri og arbeidsanstalt, Stambok 1808-1830
• Andersen, Ottar, Bygdebok for Engerdal, bind 2 (1966)
• Nytrøen, Odd, Ytre Rendal: gard og ætt (1996)
• Ustvedt, Yngvar, Slavene på Akershus (1999)