(Flere bilder og linker blir lagt til i artikkelen på nyåret).
Min far, Didrik «Dixe» Cappelen (1900–1970), ble i 1940 satt i fengsel på grunn av aktivt motstandsarbeid i Grenlands- og Skiensområdet rettet mot de tyske okkupantene og de norske nazistene. Dette kunne handle om blant annet politisk agitasjon, undergrunnsvirksomhet mot lokale nazister og støtte til kampene i Vinjesvingen og Øvre Telemark.
Senere fikk han hjelp av ektefellen, Gudrun (1910– 1997), til å flykte fra nazifengslet i Åkebergveien i Oslo. Etter flukten var de sammen noen dager i Oslo og bodde skjult hos venner. Videre tok de tog til Halden, der de møtte en representant for hjemmefronten, før de alle tre gikk over isen ved et tilfrosset Svinesund i februar 1942.
Det er skrevet flere bøker om både motstandsarbeidet og flukten fra fengslet. Disse ser du en oversikt over i litteraturlisten, og jeg vil særlig anbefale Christensens bok Dåd, med fine tegninger av Andreas Hauge.
Oppholdet i nabolandet
Mine foreldre var i perioden 1942–1944 norske flyktninger i Stockholm. Fars gamle studievenn, juristen Olav Svendsen, var kontorsjef ved den norske legasjonens rettskontor i den svenske hovedstaden. Han ansatte far som juridisk sekretær, mens mor fikk jobbe som norsk lotte med mangfoldige oppgaver.
Min mor beskrev oppgavene slik: «Vi marsjerte, kokte for de norske polititroppene som ble utdannet i Sverige, arbeidet som hjelp på sykehus – alt som kunne brukes ved Norges frigjøring. Vi gjorde hva vi kunne, men ønsket å delta mer aktivt i krigen.»
I Stockholm bodde mine foreldre i en leilighet som de hadde leid sentralt i byen. De var blant de få flyktningene som var i Sverige som ektepar, og fikk et travelt sosialt liv der de hadde mange besøk, sammenkomster og nøt friluftslivet. De ble populære hos flere norske slektninger og venner som også hadde flyktet til nabolandet fra det tyskokkuperte Norge.
En felles venninne de hadde var Ida Nikoline «Tikken» Bernardes, født Lindebrække (1914–2010), senere gift med krigshelten Max Manus. En venn var John Lyng, som senere ble både statsminister og utenriksminister, og feiret dessuten bryllupsmiddagen i mine foreldres leilighet da han giftet seg med Liv Godager i 1944. I Stockholm ble min far også medlem av SvenskNorsk Forening, der han i 1943 ble medlem av foreningens representantskap. Min far og Lyng stiftet i tillegg en egen norsk juristforening i byen.
Unngikk døden
I mai 1944 forlot mine foreldre Sverige for å reise til London. Min far var blitt bedt om å komme til justisdepartementet i London for å arbeide hos rikspolitisjefen, Andreas Aulie (1897–1990), som senere ble riksadvokat. Rikspolitiet var den norske militære politietaten i eksil, der formålet var å bygge opp en styrke som i overgangsperioden etter krigens avslutning skulle kunne løse vanskelige ordensmessige, og til dels militærpregede, oppgaver.
Far reiste med fly over til London først, mens mor skulle komme etter i et senere fly. Da han ventet på flyplassen for å ta imot henne, fikk han høre en skrekkbeskjed over høyttaleranlegget. Flyet som mor skulle ta fra Stockholm, hadde blitt skutt ned av tyskerne! Det var en kjent sak at det var en risiko å fly til London under krigen.
Det han imidlertid ikke visste var at hun kom for sent til flyet i Sverige, og derfor måtte ta et annet fly. Min mor ergret og bekymret seg over forsinkelsen der og da, men i ettertid viste det seg altså at hun hadde en solid porsjon hell og lykke med seg. Snakk om flaks!
Jeg husker at min far snakket om denne skrekkopplevelsen til meg da jeg var yngre, og som er en historie det ikke har blitt skrevet om i bøker. Han fortalte at følelsene var rimelig overveldende da min mor senere plutselig og helt uventet, for ham, dukket opp på flyplassen.
Gråe og triste London
Min mor har beskrevet at hun også jobbet i London for den norske regjeringen, blant annet som K-soldat, og fikk opplæring i Hyde Park til å marsjere og lystre ordre. En K-soldat er for øvrig en betegnelse på en kvinnelig soldat som var i tjeneste i det norske forsvaret i eksil under andre verdenskrig.
Hun arbeidet også ved de ulike regjeringskontorene. Mor skrev et brev 28. desember 1944 til moren sin, der det deriblant sto: «Min mann liker sitt arbeide meget godt, jeg ikke fullt så godt. Jeg liker ikke å gjøre ting som jeg ikke har gjort før og ikke lært.»
I hennes opptegnelser fra etterkrigstiden, publisert i bladet Telemark Historie nr. 11 i 1990, står det: «London i 1944 og 1945 var et trist sted. Bombet, skittent og grått. Men ingen tenkte på å gi opp – «business as usual» sto det utenfor butikker uten vindusglass og med tydelige merker etter bombing. Flyalarm natt og dag, få barn å se – de var evakuert.»
Skulle bli behandlet etter norsk lov
Det finnes seks rapporter som min far skrev fra sitt arbeid som Justisdepartementets representant. En kan lese at han i den engelske hovedstaden ble lært opp til å bli sivilmilitærmajor, også kalt «blåmajor», som skulle brukes i oppryddingen ved befrielsen av Norge. Far ble tilknyttet Distriktskommando Nord-Norge (DKN), som var den militære kommandoen for landsdelen. Han besøkte blant annet dens avdeling i Skottland.
I hans etterlatte papirer ser vi at han den 10. mai 1945 ble beordret til et fritt Norge i Narvik, og tre dager senere til Bodø, der han kom i kontakt med den lokale distriktspolitisjefen og fylkesmannen. Fars oppgaver var å påse at krigsfanger, nazister og tyske militære ble behandlet etter norsk lov, og ikke tilfeldig og lovløst. Dette var han blitt opplært til i London, da han arbeidet for den norske regjeringen og rikspolitisjefen.
Min far drøftet planene for arbeidet sitt med folk i Stockholm og Kiruna i Sverige, samt i Bodø med den midlertidige politisjefen der. Planene omfattet mye forskjellig, fra kontroll av landssvikere og krigsforbrytere blant flyktningstrømmen, til forsendelse av embetsstempel, armbind og uniformer til norsk politi.
Om arrestasjon av tyske krigsforbrytere skrev han: «Det gjelder tyske vakter som har drept eller mishandlet russiske krigsfanger. Hittil har man innskrenket seg til å gjøre den tyske kommandant oppmerksom på at han holdes ansvarlig for at de skyldige blir tatt vare på. Jeg har fremholdt at tyske krigsforbrytere i Norge skal tiltales ved norske domstoler og straffes etter norsk lov. Det kan ikke være noen militær sak å foreta straffeforfølgningen.»
Om såkalte «tyskerjenter» skrev han at «flere jenter som har hatt omgang med tyskere, lider av kjønnssykdommer. Av hensyn til den fare de kan være for norske soldater, har stabslegen tatt skritt til å få dem isolert, bevoktet og behandlet i samarbeid med helserådet.»
I et brev som min far skrev til mor 11. mai 1945 fra Narvik, sto det blant annet: «Her går alt aldeles strålende. Folk er fabelaktig flinke til å greie brasene og inntar en bemerkelsesverdig ro og orden som vi har all grunn til å være stolte av. Det var herlig å komme til Norge etter over tre års fravær.»
Egne betraktninger
Fra tiden mine foreldre var flyktninger, har de tatt vare på og overlatt til meg en rekke dokumenter og brev. Jeg fikk også høre om at de begge tjenestegjorde for den norske regjering i oppholdet som flyktninger i Stockholm og London.
Generelt vil jeg si at det er viktig å spørre de eldste i slekten om hva de har opplevd, da det vil komme frem historier som ikke vil stå i arkivene – som angående flyepisoden. Noe annet sentralt er å ta vare på gamle brev og diverse dokumenter; her vil ofte detaljerte opplevelser komme frem.
Selv ble jeg unnfanget under blitzregnet i London høsten 1944. Min mor rakk å komme hjem til Norge, slik at jeg kunne bli født på Lutherske sykehus i Porsgrunn den 6. juni 1945. Men: Jeg hadde ikke vært her i dag hvis hun hadde hatt litt bedre tid da hun skulle ta London-flyet fra Sverige. Hvis ikke det er livets tilfeldigheter, så vet ikke jeg.
Kilder og litteratur
- Birkenes, J. Milorg I D17 (Nedre Telemark) 1940–45. 1982
- Cappelen, D. «Et februarbrev til Jens Christian Hauge». Slekt og Data. Nr. 1., 2013.
- Cappelen, G. «Noen av mine krigsopplevelser». Telemark historie. Nr. 11., 1990.
- Christensen, A. R. Dåd. 1965.
- Haugen, L. Cappelen-slekten 1627–2008 (s. 107, 124–129). 2008.
- Henriksen, K. Fortellinger om motstand – nordmenn i krig fra 1939 til 1945 (s. 255–263). 2019.
- Rolfsen, W. M. Usynlige veier. Fra Edderkoppens og flyktningeksportens historie. 1946.