(Flere bilder og linker blir lagt til i artikkelen på nyåret).

Min far, Niels Christian Garmann Johnsen, fikk Olav Varen, som var journalist og forfatter, til å skrive om firmaets historie i 1975, Fra far til sønn. Varen bygger på kilder til historikere og papirer han fant i firmaets arkiv. Han brukte også andre kilder, som du finner i kildelisten, som blant annet Kristiansands historie, en bok jeg også har lest.

Min bror, Hans Christian Garmann Johnsen, som var med på å drive firmaet noen år før det ble lagt ned, har også skrevet noe om tippoldefar Det var en semesteroppgave fra 1977 ved Norges Handelshøyskole i emnet økonomisk historie, der han skrev om tippoldefar som stortingsmann.

Disse kildene har vært sentrale i fortellingen min om tippoldefar.

Fra Danmark til Kristiansand

Hans Johnsen (1800–1872) var halvt norsk. Moren var dansk, mens faren kom fra Ringstad gård i Hobøl ved Moss og flyttet senere til Nykøbing Mors, der han drev forretning og bryggeri. Han hadde mange handelsforbindelser som sønnen fikk fordel av.

Som 20-åring innvandret Hans Johnsen til Kristiansand der han levde store deler av sitt liv og ble etter hvert en aktiv borger. Byen var tidlig på 1800-tallet i en vanskelig økonomisk situasjon og flertallet av innbyggerne var fattige. Det var ikke uvanlig at ungdom dro fra Norge til Danmark eller motsatt for å søke lykken.

I Kristiansands historie skriver Sverre Steen: «Det er egentlig ikke så rart at innvandrerne ble de ledende i Kristiansand som i så mange andre byer. Nettopp i en krisetid har slike nye menn sin chance, ubundne som de er av miljøet og dets hemninger, gjerne pågående, dristige og – kanskje aller viktigst i denne tiden – de har forbindelse med kapitalsterke kretser i sitt hjemland, eller de kan lettere skaf­fe seg slike forbindelser for å få økonomisk støtte.»

Tippoldefar var nok en av disse pågående og driftige. Han startet sin handelskarriere som lærling hos en kjøpmann i 1820. Allerede fem år senere oppnådde han borgerskap som kjøpmann i Kristiansand. Da hadde han allerede skrevet kontrakt med kaptein Lunnevig fra Lillesand, som skulle til Amsterdam, om å ta med det første varepartiet.

Etablering av firmaet

Firmaet Hans Johnsen startet opp i Gyldenløves gate 16 og flyttet senere til Markensgate 39. Det ble i første omgang satset på dagligvarehandel.

Tippoldefar nøt godt av farens kreditt i Hamburg og Amsterdam. Han etablerte direkte import fra produksjonslandene i Europa, som mulig er grunnen til at firmaet vokste raskt. Johnsen satset på innenlandsmarkedet og utvidet raskt varespekteret. Etter hvert solgte han jernvarer til bygninger, glass, fargestof­fer og kjemikalier.

I 1839 ble penger til ny vei til Setesdal bevilget, der Hans Johnsen var leverandør til prosjektet. Dette ble en av firmaets største leveranser. Han kunne etter hvert investere i skipsfart, kornhandel og bankiervirksomhet.

Ekteskap og familie

I 1827 giftet Johnsen seg med Charlotte Amalie von Zernichoff Loss (1806–1879), som var fra Skien og datter av undertollbetjent Peter Christian Loss og Charlotte Elenore von Zernichoff.

Mine tippoldeforeldre fikk i alt seks barn, og flere av dem kom til å markere seg i ulike samfunnsposisjoner.

Vekstperioden

Ny fart i handelen i landet, bedre kommunikasjonsstruktur og nye friske krefter i næringslivet, la grunnlag for optimisme. Mer stabilt næringsgrunnlag var viktig. Johnsen fikk mulighet til å ta del i den nye utviklingen i Kristiansand.

I firmaets bøker finner en at han hadde kontakt med de fleste havnebyene i Europa, deriblant St. Petersburg, Riga, Berlin, Hamburg, Göteborg, Nykøbing, København og Amsterdam, foruten franske og engelske havnebyer. I 1830 var Kristiansand Norges største transitthavn med blant annet stor kornhandel via byen, som Hans Johnsen tok del i. Samtidig konsentrerte han seg om bygningsartikler som københavnsk bryggermalm og engelske jernplater. Firmaet begynte også med kull- og koksimport, noe de holdt på med til langt ut i 1960-årene.

Hans Johnsen tjente godt og kjøpte flere eiendommer både i Kristiansand og utenfor byen. I 1862 kjøpte han eiendommen Vestre Strandgate 27 med tilhørende strandlinje. Havnen hadde tjent til vinteropplagsplass og ble nok ikke ansett som noen ressurs utover tomt. Om det var tilfeldighet eller teft vites ikke, men dette kjøpet fikk gunstige konsekvenser. Her kunne han og hans venn Rosenkilde i 1865 bygge hver sin utstikkerbrygge. Nå var det mulig for ruteskip som kom til Kristiansand å legge til ved «stranden», altså helt inn til havnen. Inntil da hadde en måttet ankre opp ute på reden, og passasjerene ble rodd i land til den mindre Tollbodbryggen.

Det skjedde forandringer etter at de to utstikkerbryggene ble bygget. Etter 1860 ble trafikken økende, og makrelleksporten tok seg opp. Johnsen og H.G. Kirsebom, som var en slektning og venn, tok del i den. I 1867 flyttet tippoldefar en stor del av virksomheten til Vestre Strandgate 27.

Reder og bankmann

Hans Johnsen samarbeidet nært med Kirsebom om finansiering, bygging av seilskip og eierskap av skip. Noen seilskip bygde de selv og noen kjøpte de.

Det var likevel som bankmann og bankier (person som driver bankvirksomhet i eget navn) at Johnsen kom til å markere seg som forretningsmann. Tippoldefar er en av dem som Fritz Hodne omtaler i boken Norges økonomiske historie 1815–1970, som en typisk representant for kjøpmenn som ble gründere i utviklingen av bankvesenet i Norge. Her tok Johnsen en sentral rolle i byen.

Christianssands Sparebank ble stiftet i 1824, og i 1831 ble han valgt til direktør i Sparebanken. Da var han bare 31 år gammel. Tippoldefar var direktør i åtte år og satt senere i «direksjonen», som i dag tilsvarer styret, i ni år. Han etablerte også sin private bankiervirksomhet. I 1846 ble han bankadministrator i Norges Bank, noe han var til sin død i 1872.

Kristiansand Handelsstands Forening ble for øvrig stiftet i 1848, og Johnsen ble den første formannen.

Samfunnsengasjement

På grunn av firmaets solide økonomi, hadde tippoldefar også anledning til å engasjere seg på flere områder i samfunnet.

Hans Johnsen var, som nevnte Sverre Steen skrev, «ikke bundet av miljøet og dets hemninger» – dette vises også når han engasjerer seg i politikken og ble ansett som liberal. Han var med i bystyret og formannskapet i 35 år. Han hadde en finger med i spillet i mange saker som fikk betydning for Kristiansands utvikling. Han var blant dem som engasjerte seg for å få nytt vannverk, ikke bare for å slukke branner, men også for at vanlige folk skulle få innlagt vann i husene sine. Han satt for øvrig også i ligningskommisjonen og fattigkommisjonen.

Videre ble tippoldefar valgt som stortingsmann i 1844. Det vakte oppmerksomhet at han kom inn på Stortinget på bekostning av en biskop, dessuten fikk han kritikk fra embetsmennene på grunn av sine liberale holdninger.

Et av forslagene Hans Johnsen fremmet var angående skatt. Fattigloven, som ble vedtatt i 1845, var en av de viktigste lovene på 1800-tallet. Det var to skattekasser i byene, bykassen og fattigkassen. Man vedtok å trekke skatt direkte fra byens innbyggere til fattigkassen. Noen prøvde å unngå dette ved å flytte ut av byen. I den nye loven var det satt en stopper for dette, men dette gjaldt ikke embetsmenn. Tippoldefar hadde et forslag om at det ikke skulle være fritak for skatt til fattigkassen om en flyttet utenfor byen, og at dette også skulle gjelde embetsmenn. Det ble nedstemt.

Senere fikk han også utnevnelsen ridder av Dannebrogordenen, en dansk høytrangert utmerkelse.

Stor gjennomføringskraft

Tippoldefar Hans Johnsen kom til Kristiansand i en tid der det var behov for, mulighet til og et ønske om å gjøre samfunnet bedre på mange felt. Bredden i hans utrolig aktive virke i over 50 år skyldtes tilfeldige omstendigheter i hans liv, hvordan han var som menneske og etter hvert også de økonomiske ressursene han hadde. Alt dette krever en person som er i stand til å gripe sjansene når de er der, og som har gjennomføringskraft.

Han så nok at hans verk og virke bar frukter. Johnsen trakk seg fra virksomheten da han var 70 år i 1870, og døde bare to år senere. Generasjonene etter den første Hans Johnsen var også samfunnsengasjerte, men ingen hadde så mange roller i samfunnslivet som det han hadde. Tippoldefar var en energisk innvandrer, som kom på rett sted til rett tid – det er jo en tilfeldighet i seg selv.

For øvrig var det min oldefar, Hans Charles Johnsen (1840–1918), som drev firmaet videre. Ansvaret gikk deretter til bestefar Niels Christian Johnsen (1884–1960), inntil min far Niels Christian Garmann Johnsen (1924– 2020) overtok firmaet frem til avviklingen av handelsvirksomheten i 1995. Firmaet eksisterer enda, og eies nå av min bror Hans Christian Garmann Johnsen (1955).

Kilder

• Friis, J. Kristiansand gjennom 300 år. 1941.
• Garmann Johnsen, H. C. Semesteroppgave ved NHH i økonomisk historie. 1977
• Hodne, F. Norges økonomiske historie 1815–1970, 1981
• Jensen, J. Arnold. Hans Johnsen: et handelsfirma gjennom 125 år. 1950
• Steen, S. Kristiansands historie. 1941.
• Varen, O. Fra far til sønn, et handelsfirma gjennom 150 år. 1975