Lokalhistorie

Norsk rutebilhistorie er i stor grad lokalhistorie. Den handler om bilruter som vokste fram lokalt, gjerne fra bygder mot en by eller et tettsted. Gjerne med forbindelse videre med tog eller båt. Slik har det vært siden oppstarten tidlig på 1900-tallet. På 1800-tallet vokste det fram et nasjonalt nett av båt- og togruter. Dette krevde store investeringer i infrastruktur og transportmidler. Det offentlige var avgjørende for at landet fikk utviklet dette nettet for person-, post- og godstransport.

Bilrutene utviklet seg helt annerledes. De første bilene var fem- og sjusetere, omtrent som en personbil i dag. De kunne ta seg fram på veier bygd for hest og kjerre. I 1908 ble de første bilene satt i rutetrafikk.

Så fremtiden

Gårdbruker Ole B. Aarøe i Molde drev hesteskyss over Fursetfjellet til Batnfjorden fra 1887. I 1907 fikk han og sønnen Johan se en bil i trafikk. De skjønte at dette hadde framtida for seg og søkte om tillatelse til å bruke bil i ruta over Fursetfjellet. Tillatelse ble gitt og bil ble bestilt. I mai året etter kom ruta i gang, mer eller mindre tilfeldig som den første. Og ikke minst, den ble permanent. Aarø Automobilselskap fikk æren for landets første bilrute.

Det kom flere ruter i gang. Rutebilene ble først en konkurrent med hesten. Men ruta i Molde hadde også en annen vesentlig begrunnelse. Veien over Fursetfjellet var en trygg start på en reise videre fra Batnfjorden, til Kristiansund og Trondheim. Derfra var det togforbindelse til Oslo. Sjøveien Molde-Kristiansund over Hustadvika har i alle tider vært svært farefull og usikker. «Unngå Hustadvika! Reis over land» var mottoet til Aarø Automobilselskap i mange tiår.

Flere og større biler

Veistandarden hemmet lenge utviklingen av biltrafikken. Utpå 1920-tallet kom det flere og større biler. Etter 1925 ble det godt nok utstyr for snøbrøyting. Før måtte hestene overta igjen når det ble for mye snø. Det tok mange tiår å utvikle god nok veistandard. Om vinteren var mange veier stengt. Når våren kom, kunne veiene nesten gå i oppløsning før de tørket opp og kunne gruses og brukes igjen. Varierende natur og klimaforhold og har alltid skapt store utfordringer for veitrafikken.

Bilene ble større etter hvert som veiene ble bedre. Rundt 1930 hadde vi busser som tok 20-25 passasjerer, ved krigsutbruddet ca. 40 passasjerer. Trafikken vokst mye. Det ble stagnasjon under andre verdenskrig, og det ble stor vekst igjen i etterkrigsårene. Det ble vanligere å reise, og mange brukte bussen til jobben. Det ble dagpendlere og ukependlere. Rutebilene ble også brukt til alle slags ferie- og fritidsreiser, og til handleturer til større steder.

Jeg må også nevne at begrepet «rutebil» har blitt historie. Fra tidlig 1900-tall hadde vi et system med rutekonsesjoner for bestemte strekninger, for person- eller godsbefordring, eller begge deler. Konsesjonene ble gradvis konsentrert slik av vi fikk selskaper som hadde konsesjoner for et større eller mindre område. Fra 1990-tallet er dette avløst av anbudskonkurranser for rutene i en region.

En milepæl

1960 er en milepæl i norsk veitrafikk. Bilsalget ble frigitt. Velstanden økte og mange kunne kjøpe sin egen bil. Rutebilene tapte terreng år for år. Men på samme tid skjedde omfattende skolereformer, niårig skolegang med utbygging og sentralisering, og store utvidelser av videregående utdanning. Forutsetningen for disse reformene var nettopp bussen. Fra alle kriker og kroker av landet starter det hver morgen en skolebuss. Dette er grunnstammen i bussrutenettet i store deler av landet i dag.

Bussene brukes ikke bare lokalt. Det er og har vært bussruter over lange avstander. Den lengste var Nord-Norge-Bussen, «Jernbanens forlengede arm» gjennom de tre nordligste fylkene. Fra Saltfjellet, seinere Fauske i sør, til Kirkenes i nordøst. Ruta fikk gjennom halve landet, nesten 1400 kilometer. Hele turen tok fire dager og man måtte overnatte underveis. Ruta åpnet i 1942 og gikk til slutten av 1980-tallet. Utenom lokalruter og langruter har vi også hatt mange turistruter langs fjorder og over høyfjellet. I dag er nok dette avløst av utenlandske turistbusser som krysser landet om sommeren.

Utvidet mandat

Rutebilene har også gjennom historien hatt mange roller for brukerne, utover jobbreise, ferie og skoleskyss. I dag kan den enkelte dekke mye av sitt behov for reiser og ærender med egen bil. Men går vi 50-60 år tilbake var det fremdeles mange rutebilsjåfører som gjorde alle slags ærender for seg.

Jon Myrstad kjørte ruta Dombås-Åndalsnes over Lesja årene 1955-1981. Lesja historielag hadde en artikkel om ham i årboka for 2012, nesten 30 år etter at han døde. «Myrstadbussen» var et begrep langs ruta. Folk kunne stille klokka etter den. På Åndalsnes gjorde han ærende for folk. Han leverte sko og klokker til reparasjon, handlet og tok med medisinpakker til kundene langs veien. Det mest spesielle var nok en mann som sendte gebisset sitt en morgen. Tannlegen på Åndalsnes skulle reparere det under oppholdet. Myrstad fikk det med på tilbaketuren om ettermiddagen. Om kvelden var gebisset igjen på rett plass.

Det finnes mange sjåførlegender som Myrstad rundt om i landet og mange er omtalt i lokalhistoriske tekster. Bussen Myrstad brukte i årene 1960-1972 er tatt vare på som veteranbuss. «Myrstadbussen» lever videre! Må også få nevne at min første reise alene skjedde med denne bussen tidlig på 1960-tallet. Det tok drøye tre timer Åndalsnes-Dombås. Minner fra den turen har jeg enda.

Godstransport

Hittil har jeg ikke nevnt godsbilruter, som også var en viktig del av rutebiltrafikken. Transport av post og alle slags varer har rutebilene tatt seg av. Dette har betydd mye for næringsutviklingen. Godsruter kjørte melkespann fra bøndene til meieriet. Det bidrog til sentralisering og modernisering av meieridriften. Sommerstid gikk melkebilene også til setrene på fjellet. De kunne også ta med seg passasjerer. Alternativ transport fantes ikke. Melkerampene er for øvrig et viktig kulturminne fra denne tida. Mange melkeramper står igjen langs veiene. De nyttes til andre formål til tross for at det er 40-50 år siden tankbiler tok over transporten.

Hvem stod bak?

Rutebilhistorien er mangfoldig. Mange har drevet bilruter. De fleste drev en rute med en eller noen få rutevogner. Det har vært mange enkeltmannsforetak, mange bygdeaksjeselskap, meierier og mange lokalrederier gikk over til veitransport. I tillegg har mange kommuner og fylker drevet rutebilselskaper, og ikke minst Norges Statsbaner startet med busser i 1925. I dag er Vy Buss landets største busselskap.

På det meste, under andre verdenskrig, var det rundt 1300 som hadde konsesjon for rutebildrift. Så seint som sist på 1960-tallet var det over 1000 konsesjonsinnehavere. Det kom stadig nye til. Overgangen fra sjø- til veibasert transport tok lang tid i mange områder i land. Det tok lang tid før alle øyene langs kysten fikk bilveier og bilruter.

Om kildene

Hvordan finne fram i alle kildene til rutebilhistorien fra alle deler av landet? En del større rutebilbedrifter har fått skrevet bedriftshistorier, av forskjellig kvalitet, men disse dekker nok bare begrensede regioner. Det har som nevnt vært mange aktører i bransjen. Mange enkeltmannsforetak har drevet ruter bare i korte tidsrom, men mange store og små har drevet opp mot hundre år. Småbedriftene er det ikke lett å finne spor av i historiske arkiver. Det har vært fylkesvise samferdselsetater som har behandlet konsesjonssaker gjennom tidene, men det er ikke alltid lett å finne dokumentasjon.

De siste årene har imidlertid Nasjonalbiblioteket stått for en storstilt digitalisering av bøker og aviser. Det har gitt uante muligheter til å søke seg fram i alle slags tekster. I disse basene kan vi søke på tvers av tusenvis av tekster. Da kan vi finne rutebilhistorie i avisnotiser og annonser. Lokalhistoriske skrifter har også skildret rutebilhistorien. Samferdsel er en viktig del av lokalhistorien, og mye har skjedd i samferdselen de siste hundre årene.

Arkivportalen er en søketjeneste som gir oversikt over arkivmateriale fra en rekke offentlige etater, museer og flere andre institusjoner. Flere av disse arkivene har dokumenter av stor rutebilhistorisk interesse.

En annen kilde er Rutebok for Norge. Den dekket alle ruter med alle transportmidler. Man finner ikke alle rutetabellene oppført, men alle konsesjon, innehaver og aktuell rutestrekning står der.