Samiske navnetradisjoner

Samer var tradisjonelt et nomadisk folk som levde over store områder. Fra sør i Norge til Telemark og øst i Russland til Kvitesjøen. Leveområdet for en familie kunne strekke seg fra rundt Mounio på vinterbeite til Skjervøy på sommerbeitet for en familie som levde av rein. Fiskere og jordbrukere flyttet gjerne rundt i en fjord med sommerboplass ytterst og vintersete inne i fjorden. Boplassen ble flyttet på ettersom vedtilgang og beiteland ble forbrukt eller de opplevde foruroligende dødsfall på en boplass.

Samfunnet var organisert etter siidaer (slektsgrupperte fellesskap) hvor de enkelte siidaene hadde rettigheter i sine områder. En enkeltfamilie kunne flytte til en siida og nyte godt av det fellesskapets rettigheter på vårbeitet og flytte videre til en annen siida for sommerbeite. I et slikt nomadisk samfunn er det viktig å holde rede på slektsforhold.

Kjønnene er tradisjonelt likestilt, ikke patriarkalsk som i samfunn lenger sør. Oftest følger navnet farssiden, men kan like godt følge morssiden spesielt om morsslekten er mer velstående og kjent eller om far dør tidlig. Kvinnene beholder navnet sitt etter ekteskap. Først i senere tid ser man at kvinner mister egen offentlig identitet og blir vedlegg til mannen mht navn.

Navn på samisk er bygd opp annerledes enn på norsk. Patronymikon kommer først, ikke sist som i tradisjonen lenger sør. Man har utgangspunkt i en forelder, besteforeldre eller oldeforeldre som er berømt og kjent i lokalsamfunnet. Så beskrives slektskapsforholdet til vedkommende. For eksempel Niljasaš-Jovnna Mággá. Transformert til norsk: Nils fra Garagasniemi sin sønn Jon sin Magga, Magga Jonsdatter Niittyvuopio. Det samiske navnet er det folk oftest presenterer seg med til de danske og norske offentlige personer. Vi som slektsforskere i dag, må være klar over muligheter for feiltolkninger. Vi ser i originalkilder at navn er rettet på, spesielt rekkefølgen av fornavn-patronymikon av denne grunn.

Etternavn har vært brukt i samiske slekter i lang tid. Etternavn kan oppstå av et bestemt yrke, stedet man kom flyttende fra eller bodde på, spesielle trekk og lignende Eks. Luhkkár etter en forfader som var klokker (i Tanadalen oftest Pehr Josephsson, Utsjok 1726-1777). Kemi etter en forfader som kom flyttende fra Kemi (i Kautokeino Mickel Andersson Kemi 1699-e1781). Iskurasjok etter Pehr Nilsson Outakoski (1789-1851) som bosatte seg og ryddet gård i Iskurasjok. Utsi etter forfedre med slektstrekk småvokst (fra Tanadalen etter Jon Person Utz, Utsjok 1700-tallet). Etternavn følger ofte farsleddet, men kan like gjerne følge morsleddet.

En annen ting vi som slektsforskere bør være oppmerksom på er oversetting og fornorskning av navn. De danske og norske offentlige personene oversatte navn til ”norsk”. Det gjør at for eksempel Marit går mye igjen, mens vedkommende kunne ha hett Marét, Marge, Mággá, Márja, Májá. Fra midten av 1800-tallet var det mobilisering for å befeste Norge som en nasjon. Spesielt i grensetraktene var fornorskningen viktig. Et resultat var jordloven av 1902 som krevde at samer og kvener måtte beherske norsk språk og ta et norsk navn for å få lov til å eie jord. Resultatet ser vi i dag i samiske områder med typiske norske gjerne gårdsnavn som etternavn, som Nystad, Øvrejord, Eriksen m.m.

Man har rike tradisjoner for å kalle opp barn. Det er sterke navnetradisjoner i enkelte slekter. Eks: eldste sønn skal kalle sin førstefødte sønn etter sin far; andrefødte etter seg selv osv.
Oppkalling kan også være for å forsterke bånd til personer. Gudforeldre er oftest fra nær familie og et viktig bånd. Et annet trekk er gaibmi (navnesøsken) som selv i dag gir spesielle bånd mellom folk.

Navnetradisjoner sammen med fornorskningen, medfører at det for utenforstående idag kan se ut som liten variasjon av navn som brukes. Det er for oss slektsforskere, stor utfordring med fare for sammenblandinger. Samer er det urfolk det har vært forsket og skrevet mest om i verden. Kildematerialet er stort og spennende. Lykke til.