Historienerd
Alle kjenner Trine Skei Grande som Venstre-leder, men visste du at hun også er historienerd, er med i foreningen for Skanke-slekta og kjenner sine røtter godt?
– Jeg vet en god del om slekta mi. Noen deler vet jeg mye om. Jeg kan for eksempel føre meg tilbake til kongen på Isle of Man i 1066, det er jo et stykke. Andre grener er et stort mysterium, sier hun, og legger til at hun ønsker å gå mer i dybden på sin egen slektshistorie når hun får bedre tid.
Hun tar imot oss på kontoret sitt på Stortinget, og forteller at interessen for slektsforskning ble vekket da hun var tenåring. For henne er ikke genene nødvendigvis det viktigste, men det å kunne se historien gjennom mennesker hun har en relasjon til.
– Du kan lese historiebøkene om levekåra blant folk, men det blir mer intenst når du leser at din tippoldemor satt igjen med åtte barn og mannen hadde drukna på havet. Du kan forestille deg hvordan livet deres var på en helt annen måte enn når du leser statistikk og makrotall.
Farmor ble satt bort
På spørsmål om hun har funnet ut noe interessant om slektningene sin, trekker hun frem historien om farmor Johanne. Da hun var fem år mistet hun moren sin, og hun og broren på to år ble satt bort til en venn av faren. Johanne bodde der deler av tiden, mens lillebroren bodde der på fulltid. I denne familien bodde det en gutt som Johanna senere skulle gifte seg med - Grandes farfar. Selv om farmoren og farfaren ikke delte gener, hadde de en felles oppvekst.
Noe av grunnen til at hun fattet interesse for sin egen slekt, var at hun vokste opp uten besteforeldre. Mormoren var den eneste hun møtte, og hun døde da Grande var seks år gammel. Å ikke ha besteforeldre å løpe til som alle andre jevnaldrende syns hun var fryktelig urettferdig.
– Jeg tror jeg fant slektsforskning interessant fordi jeg ville finne ut noe om dem.
Historien kommer tilbake
For å forstå samtiden må du også forstå fortiden, er det noe som heter. Slektsforskning kan være veien inn i dette.
– I morges på Twitter hadde jeg en fyr som mente at vi ikke kunne heve bensinprisene i Norge fordi klimaproblemene var noe kineserne og inderne måtte ta seg av. Jeg spurte han «mener du at det er de fattigste landene i verden som skal fikse klimaet?». Da sa han at de ikke var fattige, og at det bare er staten som er rik i Norge. Vi som bor her er fattige. Da er det noe med dannelsesnivået og kunnskapen. Da min mormor vokste opp bodde de i Ytre-Namdal, i et hus med to rom nede og tre rom oppe. De hadde et bord, to stoler og 13 unger. Alle ungene stod når de spiste, for du kan ikke stå fremfor en bedre venn enn maten. Min mormor ble født for bare 100 år siden og da var Norge så utrolig fattig. Lillebroren til farmor dro til Amerika i 1918. Blant farfars søsken var det ei søster som tok meieriskole, alle de andre dro til Amerika, fordi Norge var Europas fattigste land sammen med Irland. Når en voksen mann skriver at vi i Norge er fattige, også i et indisk perspektiv, da hadde det hjulpet med historiekunnskap, sier hun og legger til:
– Vi ser at historien kommer tilbake i ulike former. Som i Europa i dag, der de brune kreftene vokser frem og nasjonalismen plutselig blir viktig igjen. Det som før var noe søtt og romantisk som hadde med 17. mai å gjøre. Det er noe med den manglende kunnskapen om historie som jeg syns er skummel, for da kjenner du ikke igjen trekkene når den kommer tilbake.
Forståelse for fortiden
I vår globale verden, med stadig nye inntrykk og møte med nye kulturer tror hun det er viktig å forstå den tiden som har vært og livene som er levd.
– Du får i alle fall en forståelse for at det leves ulike liv. Dine forfedre har også levd ulike liv, og man har bevegd seg over landegrensene til alle tider. Jeg skal ikke så langt tilbake før jeg finner steinhuggere på Røros som kom fra utlandet, og glassblåsere som kom fra Tyskland. Man får også et forhold til minoritetene i eget land. Jeg har ikke funnet noen samiske gener enda, men jeg vet at folk plutselig gjør det og at det gjør noe med identiteten deres.
Tilgjengelige og søkbare arkiver
Våre medlemmer finner ikke bare sin egen slekt, mange hjelper også andre. På arkivene rundt omkring i Norge sitter mange medlemmer og avlaster de ansatte med bistand til slektsforskere. Grande mener vi trenger dem som er villig til å grave. Hun mener frivilligheten er selve basen i denne delen av vår immaterielle kulturarv og for å utvikle denne videre.
– I Venstres forslag til nytt partiprogram skriver dere at dere ønsker en offensiv satsing på kulturvern, men under tiltaksplanen står det ingenting om den immaterielle kulturarven. Hvordan skal dere sikre at også denne delen av kulturarven blir ivaretatt?
– Den immaterielle kulturarven må bevares på veldig mange måter, da dette kan være alt fra håndverkerens kompetanse til slektshistorie.
Hun sier også at man må legge til rette for organisasjoner som driver innen dette feltet, samt gjøre arkivene tilgjengelige og søkbare, og gi faglig støtte til de som jobber i arkivfeltet.
– Man må sørge for at arkivene har forståelse for ansvaret sitt med å formidle informasjon og at dette ikke blir venstrehåndsarbeid som de gjør for syns skyld, men fordi de skjønner at det er derfor vi har arkivene.