Beriberi

I denne artikkelen skal vi ta for oss tre sykdomstyper som rammet sjøfolkene spesielt, beriberi, tropesykdommer og kjønnssykdommer. Vi begynner med beriberi.

– Dette var en spesiell sykdom som dukket opp blant norske sjøfolk i 1890-årene. Sykdommen var ikke vanlig blant sjømenn fra andre nasjonaliteter eller i Norge ellers. Det eneste andre stedet der den var utbredt var i Asia. Da beriberi kom var det ingen som skjønte hva sykdommen var, og den vakte stor bekymring, sier Elisabeth S. Koren, historiker ved Norsk Maritimt Museum.

Hun har tidligere skrevet doktorgrad om norske sjøfolks helse på 1800- og 1900-tallet.

Manglet vitamin B1 

For å forstå sykdommen ble det satt ned en komité som skulle undersøke den nærmere. De fant aldri noe svar. Men fra 1910-tallet, og årene som fulgte, forstod man gradvis at beriberi skyldtes vitaminmangel, og da mangel på vitamin B1. I Asia oppstod sykdommen fordi de hadde begynt å polere risen, og dermed mistet vitaminer i den prosessen. Hos norske sjøfolk rammet den på grunn av mye hermetikk i kostholdet.

– På 1890-tallet hadde man fått en forståelse av hva bakterier var, og kokte derfor hermetikken i 120 grader i to timer for å drepe alle bakterier. Kunnskapen om vitaminer hadde man på den andre siden ikke ennå, så dermed visste man heller ikke at alle vitaminer ble kokt bort i denne prosessen, sier Koren.

Grunnen til at norske sjøfolk fikk sykdommen oftere enn sjøfolk fra andre land, forklarer hun slik:

– Norske sjøfolk hadde kanskje et dårligere kosthold i utgangspunktet enn sjøfolk fra andre land. Med tanke på at kårene i Norge var ganske dårlige, kan det hende en del av dem spiste mye hermetikk også i friperioder i land - fremfor å spise fersk frukt, grønnsaker og kjøtt.

Slapphet, sovende ben og hjertesvikt

For dem som fikk beriberi ventet en fæl skjebne.

– Først ble du slapp, kraftløs og fikk en kronisk følelse av at bena sov. Til slutt ble hjertet angrepet. Prosessen kunne ta noen uker. Om bord hadde båtene en form for medisin, men jeg ville nok ikke brukt denne om jeg hadde blitt syk i dag, sier Koren.

Sjøfartskontoret registrerte 47 dødsfall av beriberi mellom 1905 og 1910. I samme periode ble det registrert 224 tilfeller av sykdommen uten dødelig utfall. Dette ble regnet som minimumstall, siden det var mange tilfeller som enten ikke ble diagnostisert som beriberi eller ikke ble rapportert inn. På den andre siden ville nok noen av dem som ble rammet fått en annen diagnose med dagens diagnosesystem, som med mange andre sykdommer.

Tropesykdommer 

Den andre typiske sjømannssykdommen var ulike tropesykdommer. Spesielt rammet malaria og gul feber mange.

– I 1890-årene døde 200 norske sjøfolk av gul feber i Brasil. Disse befant seg i havnebyen Santos i en periode da byen var hardt rammet av gul feber. Sykdommen fikk samfunnet til å nærmest stoppe opp. Blant annet var det få arbeidere på havnene som kunne hjelpe til med lossing og lasting, så mange skip ble liggende ved havnen og vente. Slik ble sjøfolkene etter hvert smittet. På den tiden ante ikke folk hvordan de skulle beskytte seg mot sykdommen, og trodde den skyldtes dårlig luft. Ikke at den ble spredt via mygg, sier Koren.

Den tredje sykdomstypen som rammet mange sjøfolk var kjønnssykdommer. Blant annet syfilis. Dette kunne være en svært alvorlig sykdom for den som ble rammet, og i verste fall kunne den ta livet av deg. Langsomt.

– Uten behandling utvikler syfilis seg i tre stadier. Det første stadiet fører til blemmer på kjønnsorganet, og du er smittsom for andre. I den andre fasen får du utslett over hele kroppen. I den tredje fasen blir de indre organene rammet, og du kan dø av blant annet hjertesvikt. Du kan også dø av den mest beryktede formen hjernesyfilis, som angriper hjernen og skal gjøre deg sinnssyk. Hele denne sykdomsprosessen kan ta flere tiår. Om du som kvinne ble smittet var det i mange tilfeller vanskelig å føde friske barn senere, sier Koren.

Smurte inn kroppen med kvikksølv 

Årsaken til at kjønnssykdommene var så utbredt blant sjøfolk kan blant annet forklares med at rundt halvparten av alle norske sjøfolk var ugifte menn under 25 år. Disse havnet gjerne på diverse kneiper rundt omkring i verden i friperioder.

– Stort sett har det alltid vært bevissthet rundt hvordan kjønnssykdommer smitter. Men tabuer og moralforestillinger gjorde kunnskap og kondomer utilgjengelig og ulovlig. Motivasjonen til å bruke sistnevnte var heller ikke alltid like stor. Men man hadde et middel som het kjemisk profylakse. Det var en vask og salve som menn kunne smøre kjønnsorganet med etter samleie. Middelet hadde trolig noe effekt hvis det ble brukt med en gang. Fra 1927 ble den delt ut gratis til alle sjøfolk, da man skjønte at kjønnssykdommer ikke var et problem som ville forsvinne, sier Koren.

Om du først ble smittet av syfilis ble sykdommen tidligere behandlet ved å smøre hele kroppen inn med kvikksølv. Dette førte til at du måtte spytte veldig mye, og man trodde du da ville spytte ut hele sykdommen. Du risikerte dog å miste tennene og få andre reaksjoner i prosessen.

– I 1910 kom salvarsan, som var en medisin basert på arsen. Det samme grunnstoffet som arsenikk er laget av. Denne hadde mange færre bivirkninger enn kvikksølvkuren, og var mye mer effektivt. For første gang ga medisinen en positiv effekt på helsa. Etter andre verdenskrig kom penicillin, som effektivt behandlet syfilis, sier Koren.

Som med de andre typiske sjømannssykdommene er det vanskelig å si hvor mange som døde av syfilis. Ofte var heller ikke syfilis oppgitt som dødsårsak. Isteden kunne diagnosen gjemme seg bak for eksempel hjertesvikt.

Fikk behandling av styrmenn og lokalt helsevesen 

Ute til sjøs var det styrmannen som hadde ansvaret for helsen til mannskapet. Han hadde førstehjelpsutstyr og en legebok som hjelpemiddel. Helsestell var også en del av styrmannsutdannelsen.

– Norske sjøfolk ble lagt inn på lokale sykehus om de ble syke i utlandet, og var prisgitt legene der. Kvaliteten på behandlingen kunne variere veldig. Ofte var den norske konsulen eller sjømannskirken på stedet også involvert om nordmenn ble syke utenlands. I noen havner hadde også Røde Kors egne legekontor for sjøfolk, sier Koren.

Hun legger til at det i 1924 ble inngått en sjøfartsavtale mellom mange nasjoner, der medlemslandene ble forpliktet til å gi sjøfolk fra de andre medlemslandene medisinsk behandling.

Noen kilder til sjøfolks helse 

Arkivet etter sjømannskontorene 

Fra 1900-tallet måtte alle sjøfolk bestå en helseundersøkelse før de fikk reise ut. Disse ble foretatt på sjømannskontorene. Om det finnes noe arkivmateriale etter disse undersøkelsene, vil du stort sett finne arkivene etter sjømannskontorene i Riksarkivet og statsarkivene.

Konsulat- og ambassadearkiv

Om en sjømann ble syk eller døde kan du finne informasjon om dette dødsfallet i arkivene etter de norske konsulatene og ambassadene. Mange av disse er avlevert til Riksarkivet.

Handelsdepartementet, skipsfartsavdelingen

Dette arkivet ligger i Riksarkivet og kan inneholde informasjon om sjømenn som ble syke eller døde i utlandet, blant annet knyttet til arvesaker.