Frem til slutten av 1800-tallet var likekjønnet seksualitet forstått først og fremst som en dypt umoralsk handling. Det ble sett på som en «omgjengelse mot naturen », som en type alvorlige, syndige ugjerninger.

I 1687 innførte Christian V, som var eneveldig konge av Danmark og Norge, strenge forbud mot en rekke seksuelle handlinger. Den straffet omgjengelse mot naturen, som også omfattet sex med dyr, med «baal og brand».

Ny straffelov kom i 1842, der de religiøse begrunnelsene for lovverket sto mer i bakgrunnen. Forbudet gjaldt fremdeles, men dødsstraff ble erstattet med straffarbeid. I 1902 kom det nok en ny straffelov, paragraf 213, der formuleringen «omgjengelse mot naturen » ble byttet ut med «legemlig omgjengelse mellom menn». Forbudet gjaldt dermed ikke for kvinner.

Burde gjelde begge kjønn

I motsetning til lovverket, så den nye medisinske kunnskapen på homoseksualitet som et fenomen som i prinsippet gjaldt både kvinner og menn. I 1902 stilte derfor stortingsrepresentant og lege, Gunnar Graarud, spørsmål om hvorfor ikke sex mellom kvinner også skulle bli forbudt. Fra den «naturhistoriske » siden var dette like utbredt hos begge kjønn, argumenterte han.

Justisminister, Ole Anton Qvam, svarte derimot: «Legemlig omgjængelse, kjønslig omgjængelse mellem to kvinder – har man hørt noget saadant? Det hører til de umulige ting.» Oppfattelsen var trolig at «omgjengelse » måtte innebære penetrasjon og sædavgang. Graaruds forslag ble nedstemt. 

Dette gjorde at «den homoseksuelle » lenge først og fremst ble oppfattet som en mann. Samtidig var det mange kvinner som levde i samboerskap med andre kvinner – såkalte «romantiske vennskap » – uten at de dermed definerte seg selv som lesbiske eller ble sett på som lesbiske.

Ville avskaffe paragraf 213

I Danmark ble sex mellom menn avkriminalisert i 1933. Homoseksuelle nettverk nådde etter hvert også Norge, både i storbyer og bygder. I 1950 ble det stiftet en norsk underavdeling av det danske forbundet, som tre år senere løsrev seg fra den danske bevegelsen under navnet Det norske forbundet av 1948 (forkortet til DNF-48). Et organisert uttrykk var dermed et faktum.

Dette ble for øvrig forsøkt av professor Ebbe Hertzberg allerede i 1886, som brakte tanken om homoseksualitet som medfødt til Norge. Han identifiserte seg som homoseksuell, og mistet dermed stillingen som professor, selv etter forsøk på å renvaske seg selv. Med en viss rett kan han dermed sies å være den første norske «homoseksuelle » i moderne forstand.

Men tilbake til 1950-tallet: Hovedprioriteringen til DNF-48 var å avskaffe den lite praktiserte paragrafen 213. I 1951 lanserte de begrepet «homofili » for å legge vekt på kjærlighet og vennskap mellom personer av samme kjønn, og for å fjerne stigma knyttet til seksualitet. Dette ble gjort på bakgrunn av at norske aviser dekket skandalisering av homoseksualitet, der beskrivelsen av homofile menn som oftest var av negativ art.

DNF-48 lanserte også tidlig begrepet «tredje kjønn», i tillegg var de tydelige på at homofile var både kvinner og menn. Eksempelvis kom de første kvinnene inn i styret i foreningen allerede på begynnelsen av 50-tallet. Senere, i 1968, sto formannen i DNF-48, Karen- Christine (Kim) Friele (1935–2021), frem som den første offentlige homofile i Norge.

50 år med mange seire

Den første store seieren i norsk kamp for homofiles rettigheter kom i 1972, da straffeloven mot homoseksualitet ble fjernet. Den voksende homobevegelsen sikret dermed flertall i Stortinget. Fem år senere ble også sykdomsdiagnosen fjernet. I 1981 ble lovverket som beskytter mot diskriminering utvidet til også å gjelde diskriminering på grunnlag av seksuell legning.

Med likestilling som argument ble partnerskapsloven vedtatt i 1993, som ga lesbiske og homofile par de samme rettigheter og plikter som heterofile par har gjennom ekteskapet. Unntaket er rett til adopsjon av barn og mulighet til å inngå partnerskap i kirken. Etter en endring i adopsjonslovgivningen ble det i 2002 åpnet for stebarnsadopsjon for lesbiske og homofile i registrert partnerskap.

I 2008 vedtok Stortinget en felles ekteskapslov som ga lesbiske og homofile par mulighet til å gifte seg. Lovendringen sørget også for adopsjonsprøvingsrett for samkjønnede par og rett til assistert befruktning for lesbiske par. Med det var heterofilt og homofilt samliv likestilt ved lov, som var et viktig hovedmål for homobevegelsen. Norge var det sjette landet i verden som innførte kjønnsnøytral ekteskapslov. I 2017 ble det også lov for homofile å gifte seg i kirken.

Utover 2000-tallet ble også begrepet skeiv mer og mer benyttet. Begrepet blir brukt av mennesker som ikke vil bruke tradisjonelle identitetskategorier som homofil eller lesbisk, men som har til felles at de på ulike måter utfordrer normer for kjønn og seksualitet, og at de lenge var usynliggjort og marginalisert i samfunnet.

Ble sett på som et signal

I forbindelse med Skeivt kulturår 2022 er det 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert i Norge. Hvorfor måtte man likevel vente helt til 1972 før denne paragrafen ble opphevet?

Historiker ved Skeivt arkiv, Runar Jordåen, forklarer:

– Dette handler om kristendommens syn og generell tradisjonell moralanskuelse i samfunnet. Også heterofil sex utenfor ekteskapet ble lenge av mange oppfattet som umoralsk. Forbudet mot konkubinat ble også opphevd i 1972. Dette var forbud mot samboerskap, altså at ugifte menn og kvinner bodde sammen og delte seng. Denne paragrafen ble brukt enda mindre enn «homoparagrafen », men den bidro til at en så på et slikt samfunn som umoralsk eller uanstendig. «Homoparagrafen » i Straffeloven – paragraf 213 – ble brukt i noen større grad, men særlig etter 1945 var den så godt som sovende.

Da både konkubinatparagrafen og straff for likekjønnet seksualitet over 21 år ble foreslått opphevd på 1950-tallet, protesterte spesielt religiøse miljøer og nesten alle politimestrene uttalte seg for å beholde paragraf 213 som den var.

– Paragrafene var altså først og fremst tenkt på som et signal til befolkningen om at dette egentlig ikke var greit. At paragraf 213 bare skulle brukes i helt spesielle tilfeller, forklarer at den sto så lenge i Norge. Rundt 1970 var det i ferd med å skje et skifte i samfunnet – ny radikal generasjon og nye tanker om minoriteters retter og menneskerettigheter hadde fått feste. Tanken om at man skulle forby det man mente var umoralsk var blitt umoderne, påpeker han.

Skjedd mye på kort tid

Mye har skjedd med forståelsen av skeivhet særlig de siste 50 årene. Hva har vi som samfunn lært?

– At synet på seksualitet og kjønn kan endre seg grunnleggende på bare noen tiår, men samtidig at ting kan endre seg fort igjen. At det i et demokratisk samfunn lønner seg å jobbe politisk, og at det å snakke med politikere og jobbe systematisk for å påvirke, også nytter. Både slikt arbeid og aksjoner, demonstrasjoner og så videre, hjelper.

– Tilbakeslag kan komme, og det finnes krefter i samfunnet som er mer aggressivt anti-lhbt nå (LHBT er en forkortelse for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, red.anm.) enn for bare noen år siden. Ikke desto mindre er det fortsatt slik i Norge at en stadig større del av befolkningen blir mer og mer positiv til skeives rettigheter, poengterer Jordåen.

I 2015 ble Skeivt arkiv opprettet, som er det nasjonale dokumentasjonssenteret for skeiv historie i Norge. Siden da har det blitt gjort mer forskning på de skeives historie.

– Det er viktig at vi som samfunn, får skikkelig utforsket den skeive historien og de endringene som har skjedd, avslutter han.

---

Kilder

• Berge, B. «Homobevegelsen i Noreg ». SNL. 2022.
• Intervju med Runar Jordåen.
• Jordåen, R. & Berge, B. «Ein kort intro til norsk skeiv historie på 1900- talet ». Bufdir. 2018.
• Jordåen, R. «Ebbe Hertzberg ». Skeivt arkiv. 2015.
• Korrespondanse med Anders Gjesvik.
• Kristiansen, H.W. «Skeiv». SNL. 2022.
• Kvalnes, P.A. «– Sex mellom to kvinner ble regnet som en umulighet». OsloMet. 2022.
• Skeivt arkiv. «Kim Friele 1935–2021». 2021.
• Skeivt arkiv. «Tidslinje ». 2022.