Hva er et skifte?

• Et skifte er en registrering av en avdød persons arvinger, verdier og eiendeler, - samt fastsettelse av fordelingen av verdiene og eiendelene til arvingene.
• NB! Det var kostnader knyttet til offentlig skifte. Det ble derfor ikke holdt offentlig skifte etter personer som etterlot seg et bo med lite eller ingen verdier. Det ble heller ikke gjort hvis det bare var en arving.
• På landsbygda var det sorenskriverne som foresto skiftebehandlingen. I byene var byfogden og magistraten skifteforvaltere, mens byskriveren førte selve protokollen og skrev skiftebrevene.
• Militære, geistlige og ansatte ved bergverkene hadde egne skifteordninger fram til begynnelsen av 1800-tallet. 

Skiftebrev

• Ved offentlig skifte ble det utferdiget et skiftebrev, og teksten ble parallelt innført i skifteprotokoller
• Disse skiftebrevene ble gjerne voluminøse, siden sorenskriveren og øvrige myndigheter fikk betalt for hvert ark som ble brukt. Her finnes både stor skrift, stor linjeavstand, detaljerte beskrivelser og unødvendige gjentagelser
• Mange originale skiftebrev er gått tapt, men noen finnes i privat eie, og noen finnes oppbevart på Arkivsenter Sør
• I skifteprotokollene benyttes liten skrift og liten linjeavstand for å få mest mulig tekst på hver side

Tilgjengelig skiftemateriale

Skifteprotokoller

• Sorenskrivernes og byfogdenes skifteprotokoller og skiftekonsepter fra midten av 1600-tallet og fram til begynnelsen av 1800-tallet og for deler av landet fram til begynnelsen av 1900-tallet.
• Geistlighetens skifteprotokoller fra 1700-tallet.
• Et mindre utvalg skifteprotokoller og -dokumenter fra den fra den militære skifteforvaltningen inntil denne ble avviklet på begynnelsen av 1800-tallet.
• Statsarkivenes kortregistre (skiftekort) til skifteprotokollene

Dødsfallprotokoller

• Lensmennenes dødsfallsprotokoller fra midten av 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet. Dødsfallsprotokollene er fritt tilgjengelige til og med 1934. Det varierer fra statsarkivdistrikt til statsarkivdistrikt hvor mye som er skannet.

Skiftekortene på lesesalen ved Arkivsenter Sør

• Skiftekortene viser hvor en finner det aktuelle skiftet i skifteprotokollene
• Kortene er arkivert etter de gamle gårdsnavn, med de eldste skiftene først
• Gårdene er ordnet fylkesvis og alfabetisk etter første bokstav i gårdsnavnet

Hvordan skiftene er ført

• Først oppgis Skifteforvalterens navn, så tid og sted for skiftet, så navn på avdøde og avdødes arvinger, hvem av arvingene som er til stede, og deretter hvem som foresto skiftet (vanligvis Sorenskriveren, Lensmannen og to oppnevnte registrerings- og vurderingsmenn).
• Så følger registreringen av gjenstandene – bolig, møbler, klær, redskaper, husdyr og eventuell jordeiendom, alt med oppgitt verdi.
• Når gjeld og fradragsposter er blitt fratrukket, følger arvefordelingen eller utlodningen.
• Det opplyses til sist hvem som eventuelt blir oppnevnt som verger. Alle mindreårige og kvinner måtte ha verge. Mens ugifte kvinner ble myndige på lik linje med menn i 1863, forble gifte kvinner umyndige helt fram til 1888.
• Opprinnelig ble alt ført inn i samme protokoll, men på 1800-tallet er det ofte tre ulike typer skifteprotokoller: skifteregistreringsprotokoll, skifteforhandlingsprotokoll og skifteutlodningsprotokoll.

Dødsfallprotokoller

• De eldste dødsfallprotokoller inneholder opplysninger om anmeldelsesdato, dødsdag, navn, alder, bosted, arvinger og merknader om boets verdi mv.
• I dødsfallsprotokollene fra slutten av 1800-tallet finner du mer nøyaktige fortegnelser over arvinger og deres slektskapsforhold, adresse og opplysninger om de er myndige eller umyndige.
• Det er også gjort innførsler om privat skifte, uskiftebevillinger og skiftenummer, som viser til behandlingen i skifteretten.

Skifteprotokoll slik en finner dem på Arkivsenter Sør

• Skifteprotokollene er store og tunge og dekker hver sin tidsperiode
• Det er vanskelig å finne det rette skiftet uten hjelp av skiftekortene
• Protokollene finnes digitalisert, men digitaliseringen har meget varierende kvalitet

Spesielle ord i skiftepapirer

• Stervboe: Dødsbo
• Stervboe Endkens halving: Gjenlevende ektefelle var berettiget halvparten av dødsboet
• Broder Lod og Søster Lod: Barn av avdøde arvet den resterende halvpart som ble delt mellom dem slik at sønner fikk det dobbelte av døtre

Gotisk skrift

• Den karolingiske minuskel. Skriftform skapt ved Karl den stores hoff rundt 800. Fikk en veldig gjennomslagskraft i hele Europa – og da også i Norge.
• Gotisk skrift. Ble utviklet fra Den karolingiske minuskel og var mer eller mindre ferdig utviklet omkring 1300.
• Teksturskrift. Bokstavene ble først skrevet enkeltvis
• Kursivskrift. Bokstavene knyttes sammen etter som det ble behov for raskere skriving
• Antikva. Forløperen til Latinsk skrift. Inspirert av gjenoppdagede gamle Romerske bøker og inskripsjoner på gamle byggverk. Som Gotisk skrift var den basert på Den karolingiske minuskel. Utviklet i Italia fra omkring 1400. Da boktrykkerkunsten ble tatt i bruk i Italia omkring 1470 var det antikva som var utgangspunktet for trykkalfabetet der
• Fraktur. Da Gutenberg tok i bruk boktrykkerkunsten omkring 1450, var det ingen norm for trykkskriften. Det ble trykket bøker med et utall varianter av «gotiske» alfabeter. Først et stykke ut på 1500-tallet fikk alfabetet kalt Fraktur overtaket og ble det dominerende i Nord-Europa
• Den nyere gotiske håndskrift. Ble utviklet ved skriver-skoler i Tyskland, gjennom trykte lærebøker og i håndskrift omkring 1550
• Kansellifraktur. Et særskilt alfabet – beregnet for overskrifter - med frittstående og dekorative bokstaver i stort format

Latinsk skrift, og behov for beherskelse av flere alfabeter

• Latin var de lærde humanistenes skrift, og deres internasjonale fagspråk var Latin
• Innenfor det Gotiske skriftområdet ble det fast regel at latin skulle gjengis med latinske bokstaver. Etter hvert gjaldt dette ethvert sitat som var tatt fra latinske skrifter. Det ble dertil vanlig å skrive personnavn med latinske bokstaver
• Latinsk skrift erobret også stadig nye posisjoner gjennom en bølge av Franske fremmedord
• Skrivere måtte dermed beherske flere skriftspråk: Gotisk håndskrift, Latinsk håndskrift og Kanselifraktur, og måtte kunne lese skriften i trykkede bøker

Kvalitet på nett vs. oppsøke arkivet

Digitalarkivet har et stort antall skifter tilgjengelig. Dette baserer seg på mikrofilmer, og kvaliteten er ikke topp. I bildet over, vises den grå delen som er på Digitalarkivet. Fargedelen er avfotografert på Arkivsenter Sør. Claus Dibbern er skriveren, og ikke han som skiftet handler om.

Landskyld og Matrikkelskyld

• Landskylden var den årlige leie en leilending måtte betale til jordeieren. I middelalderen ble skylden oppgitt i Bol. 1 markebol = 8 øresbol. 1 øresbol = 3 ertogbol. 1 ertogbol = 20 penningbol
• Matrikkelskyld hadde sin opprinnelse i Landskylden, og ble opprettet for å kreve inn skatt fra de enkelte jordeiere. Skylden ble innført i Matrikkelen, derav betegnelsen matrikkelskyld.
• Hver eiendom ble tildelt en matrikkelskyld som skulle illustrere eiendommens verdi og avkastning. I prinsippet skulle den utgjøre ca 1/6 part av årlig avkastning av gården. Matrikkelskylden fungerte på mange måter som en verditakst ved salg og arveskifte
• Fra 1400-tallet og frem til 1838 ble skylden i Agder oppgitt i huder og kalveskinn. 1 hud = 12ksk (1 hud = 4 geiteskinn) 
• En gård på over 4 huder ble regnet som en fullgård. Dette innebar at eieren hadde behov for bistand av gårdsarbeidere for å drifte gården. På en halvgård (2 huder) kunne en leve godt av egen arbeidskraft, kan hende med hjelp av en dreng. Var gården under 2 huder hadde en bruk for utkomme ut over gården. 
• Fra 1838 ble skylden oppgitt i skylddaler, ort og skilling. 1 skylddaler = 1 spesiedaler = 5 ort = 120 skilling. Det ble nå også innført nye matrikkelnummer og ny serie løpenummer, og en tok i bruk bokstaver for å markere underbruk
• Ved innføring av ny matrikkellov i 1886 sluttet en med å bruke løpenummer på eiendommene og gikk over til å bruke gårdsnummer og bruksnummer. Ved innføring av Delingsloven av 1980 forsvant betegnelsen matrikkelskyld
• Matrikkelskylden ble revidert flere ganger Her kan vises til: Skattematrikkelen av 1647, Matrikkelforarbeidet av 1723, Revidert matrikkel av 1838, Matrikkelloven av 1886 og Delingsloven av 1980

Arkivmateriale om eiendom: Svært mye av dette finnes på Digitalarkivet

• Forhold omkring eiendom ble fra først av registrert i Tingbøkene. De ble ført kronologisk, men ble etter hvert uoversiktlige
• Pantebok. Eiendomstransakjoner ble derfor fra 1687 innført i egen protokoll. Denne protokollen inneholdt: Skylddelinger, Målebrev, Skjøter, Festekontrakter, Servitutter og Pantedokumenter. Det som ble innført i Panteboken var direkte avskrifter av orginaldokumentene. Pantebøker eldre enn 50 år er overført til de lokale statsarkiver
• Panteregister er et register til Panteboken, og ble innført ved kongelig forordning i 1738
• I utgangspunktet omfattet Pantebok og Panteregistrene alle former for pant, men ut over 1800-tallet kom egne Personalpanteregistre til bruk for annet enn fast eiendom
• Sorenskriver var den instans som fikk ansvar for å motta, registrere og arkivere dokumenter vedrørende fast eiendom. Fra 1662 ble landet inndelt i Amt, og hvert Amt hadde sin Sorenskriver
• Ved de fleste sorenskriverembeter har en etter hvert delt opp pantebøkene i A-bok og B-bok. B-boken inneholder dokumenter av mer tidsbegrenset varighet
• Ved lov av 7. juni 1935 om tinglysing ble betegnelsen Panteregister avløst av Grunnbok
• Fra 2005 ble all tinglysing av fast eiendom overført til Statens kartverks tinglysingskontor på Hønefoss

Bygdeting

• Bygdetingene var et organ for lokalt selvstyre og statlig kontroll med bygdene i Norge. Bygdetingene har en historie som strekker seg tilbake til Vikingtiden, og var beskrevet i Landsloven fra 1274.
• Om pålegg og lover fra kongen skulle være gyldige, måtte de offentliggjøres på Bygdetingene, og kun på disse tingene kunne man fatte bindende beslutninger for folket i bygdene som lå i tingområdet. Bygdetinget fungerte også som domstol for en rekke ulike saker, der det ble oppnevnt en domsnemd for hver enkelt sak
• I en kongelig forordning i 1590 ble Bygdetingene omgjort til første rettsinstans i det norske rettssystem, og det ble etablert faste domsutvalg på tingene. Tingene hadde diverse andre funksjoner for kongen og bygdesamfunnet, og det ble opprettet en egen sekretærstilling (Sorenskriver) for tingene.
• Snart fikk Sorenskriveren eneansvar for mye av det bygdesamfunnet hadde hatt ansvar for, og ble etter hvert for eksempel enedommer med lagerettemennene fra bygdene som vitner
• Fra 1790 og utover ble Bygdetingenes funksjon svekket gjennom en serie reformer. I 1880 ble det opprettet nye underdomstoler, og i 1927 ble bygdetingene avskaffet

Sorenskriver

• Sorenskriverordningen ble innført ved forordning av 31. juli 1519 som sier at det skal ansettes en Svoren Skriver i alle Skibreider. 
• Skibreide-ordningen ble opprettet av Håkon den gode i 955. Opprinnelig var dette en ordning for forsvar av landet, men utviklet seg til å bli det lokalsamfunnenes finansielle og judisielle sentra. Skibreidene ble fra ca 1660 omdøpt til Tinglag som hver representerte samfunnet rundt et Bygdeting
• Opprinnelig skulle Sorenskriveren være Skriver og gi bistand til Bygtetingets oppnevnte Lagrettemenn i å utskrive og nedtegne Domsbrevene
• I forordning av 23. oktober 1634 fikk han status som Med-Dommer sammen med Lagrettemennene
• Med Christian V´s Norske Lov av 1687 ble Bygdetinget den nye førsteinstansen i landdistriktene, og Sorenskriveren ble Ene-Dommer i alle sivile saker og straffesaker som ikke hørte inn under militær eller geistlig rett

Dansk-Norske myntenheter

• Fra 1625 til 1816:
  1 riksdaler = 4 ort = 6 mark = 96 skilling = 1 unse sølv (27,2 gram) med et sølvinnhold på 95,5%
  1 ort = 24 skilling = ¼ riksdaler
  1 mark = 16 skilling (det kan se ut som betegnelsen mark flere steder brukes «parallelt» med ort)
• Fra etableringen av Norges Bank i 1816 til innføring av krone og øre i 1875:
  1 speciedaler = 5 ort = 120 skilling
• Fra 1875:
  1 speciedaler = 4 kroner = 400 øre
• Siden de forskjellige myntene i perioder ikke hadde verdien som angitt, ble det nødvendig å korrigere med andre mynt. En brukte betegnelsen courant for bruk av mynter av mindre valør som sammen ga riktig sølvverdi. Betegnelsen specie skulle også til å begynne med borge for riktig sølvverdi.

Sølvskatten i 1816

• «Sølvskatten» ble pålagt befolkningen i 1816 for å skaffe et grunnfond på 2 millioner speciedaler til etableringen av Norges Bank
• Skatten ble utlignet etter formue, og skulle betales i sølv og gull (gjenstander eller mynter)
• Mange av familienes sølvgjenstander forsvant med dette
• Personinformasjonen i Sølvskatt-protokollene er søkbare i Digitalarkivet

Myndighetsalder/Lagalder i Norsk historie

• Myndighets­alderen var 20 år i Magnus Lagabøters Landslov av 1274.
• I Erik Magnusson store retterbot av 1280 ble det bestemt at mannen etter fylte 15 år likevel skulle kunne være vitnefør og rettslig ansvarlig for sine handlinger. Videre ble det bestemt at enker eller enkemenn under 20 år skulle kunne stå for sitt eget vergemål, altså råde over seg selv og sitt som myndige. 
• Ved en forordning av 1619 ble myndighetsalderen hevet til 25 år, og denne bestemmelsen ble stående ved lag intil lov av 27. mars 1869 senket lagalder til 21 år. 
• Som en følge av den høyere lagalder fra 1619 ble det utpå 1600-tallet innført et nytt rettsinstitutt: kuratel. De umyndige ble delt i to grupper. Gruppen mellom 18 og 25 år ble kalt for mindreårige, og de ble regnet for personlig myndige. Men en kurator skulle føre tilsyn med den mindreåriges formuesforvaltning
• I enevoldstiden kunne kongen gjøre folk som ikke hadde oppnådd lagalder, myndige. Denne bestemmelsen forsvant i 1814.
• Foruten barn og mindreårige, ble kvinner fra 1604 regnet for umyndige. Bestemmelsen ble opphevet i 1863 for ugifte kvinner, for gifte kvinner først i 1888. Også sinnssyke var umyndige, og andre, for eksempel gamle, kunne umyndiggjøres. Det var amtmannen som skulle avgjøre spørsmål om umyndiggjøring. 
• Den kriminelle lagalder var fram til 1687 var 15 år. Den ble da senket til 10 år. Denne bestemmelsen gjaldt fram til 1896.

Verge

• Alle umyndige skulle ha en verge. Verger for enker ble vanligvis kalt lagverge, - den etter loven påbudte verge.
• Vergene ble oppnevnt av sorenskriver/overformynderiet
• Ved valg av egnede og redelige verger var regelen å starte ut med de næreste slektninger, og gjerne søsken av avdøde
• For å holde oppsyn med at de oppnevnte verger ikke misbrukte sin funksjon, ble det opprettet et overformyndervesen som skulle ha oppsyn med vergene.

Overformynderi

• De første bestemmelser om overformynderi kom med en kongelig forordning 7. april 1619 og ble gjentatt og utdypet i Christian 5 lov. Det tok imidlertid tid før dette kom i gang.
• Et overformynderstyre ble organisert i de norske byer i løpet av 1600-tallet, i landdistriktene først etter 1770
• Overformynderens oppgave skulle være å delta i oppnevnelsen av, og ha tilsyn med, alle oppnevnte verger
• I byene skulle magistraten oppnevne 2 gode borgere som overformyndere for 4 år om gangen og som var under magistratens tilsyn
• I landdistriktene var det sorenskriver, som foresto skiftejurisdiksjonen, som ble overformynder og førte overformynderrullene. Han skulle hvert år innkalle vergene til vergeting hvor det skulle gjøres rede for vergemålene
• Ved lov av 28. sept 1857 ble overformynderiet i landdistriktene organisert lik som i byene

Et skiftes instruks for verge

Fra skifte sluttet 16. feb. 1796 (Nedenes skifteprotokoll 29a folio 104b)

Skiftet etter Bjørn Pedersen Sandøen (1734-1795) avsluttes slik:

• «Til værgernes Efterretning og Oppfyldelse, forelægges dem de Pligter, da saavel efter de naturlige som borgerlige Love, og saavel i henseende til Myndtlingerne, som deres her tilfaldne Arvemidler have at iagttage, nemlig: 
• I henseende de Umyndige, der paaligger dem, at besørge deres Børnelærdom i henseende Religionen, at sørge for deres Oppdragelse og ikke at lade dem mangle Kundskaber som til deres fremtidige leveveje og vell udfordres. 
• I henseende Arvemidlerne, da paaligger dem at sørge for deres anordningsmæssige sikkerhed saaledes at de, naar Myndtlingerne opnaar sin myndige stand og paakrever samme, kan aflægge et rigtig Regnskab derfore. 
• De haver og at møde med dette Skiftebrev ved de Aarlige i Lehnet, afholdende Oferformyndertinge, for der at afgive de fordrende Oplysninger og producere den befalede Sikkerhed for Arven, og endelig at fremsende samme til lovbefalet Publication ved næste Ting for Strengereid Skibreede alt under digteret Mulct i forsømmelses Tilfælde.»

Odelsrett som særnorsk fenomen

• Odelsretten er en særnorsk rett som ikke finnes tilsvarende til i andre vestlige land. Den er grunnlovsfestet.
• Odelsrett: Den rett som den nærmest ættede person til eieren av en gård har til å overta eiendomsretten til gården.
• I følge gjeldende lovverk: må gården ha en viss størrelse, og ha vært i familiens eie de siste 20 årene. Eiendommen må ha mer enn 35 dekar fulldyrket og/eller overflatedyrket jord eller mer enn 500 dekar produktivt skogareal. Odelsretten følger arverekkefølgen i rett nedadstigende linje etter alder. Kvinner og menn ble likestilt som odelsberettigede først i 1974
• Gulatingsloven: Slekten får odelsrett etter 6 generasjoner
• Frostatingsloven: odelsrett etter 4 generasjoner
• Magnus Lagabøter: Odelsrett etter 60 år
• Christian IV og Christian V: Begge utformer utførlige lovverk omkring odelsretten

Odelstakst og Åsetetakst

• Dersom den best odelsberettigede er barn av eieren har han også åseterett, og han kan da overta eiendommen på dødsboskiftet til åsetetakst. Dersom den best odelsberettigede ikke er barn av eieren, skal han overta den til odelstakst
• Åsetetakst skal bevirke at etterkommende generasjoner skal kunne overta et gårdsbruk til en pris som gjør det mulig å drive gården regningssvarende
• Odelstakst skal gjenspeile omsetningsverdien av eiendommen ved fritt salg

Christian V´s lovbok fra 15. april 1687

Fra loven som gjaldt frem til «Lov om odelsretten og åseteretten» av 26. juni 1821 og som ble grunnlovsfestet

• «Odelsmand og Jorddrot er næst til at besidde den Jord hand ejer, eller have Lod til, heller end nogen Fremmet, og bruge Gaardens Tilliggelse;
• Dog saa, om hand ejer i det ringeste halv Parten og raader for halv Bygselen, og er selv Boeslidsmand, eller huusvild, saa det ikke sker en anden til Fortrengsel, men at hand selv vil boe herpaa, og kand sande det med sin Æed;
• Og skal hand da tilsige sin Lejlending for Jul, og minde hannem fra sig, og igjengive ham sin Fæste, eller første Tage og betale hannem hvis Aabod hand haver giort paa Gaarden videre, end hannem var ved Loven paalagt.
• Ville de andre Odelsmænd, eller Medejere, ikke leje bemældte deris Medejer deris Part, da skal hand for Fardag byde dem slik Leje, som andre ville give deraf; Dog saa, at mand skielligen kand kiende, at de andres Bud ikke er Avindsbud»