Brev, dagbøker, fotografier, kladdebøker, skiftedokumenter, visittkort, skattedokumenter, fødselsattester, koppattester og til og med reklamedokumenter, er noe av materialet som den profesjonelle slektsforskeren har lagret i arkivet hjemme hos seg i Bærum.
Selv har hun arvet materialet etter moren sin, som var en ivrig slektsforsker, som bevarte en omfattende samling av dokumenter knyttet til familiens historie. I det hele tatt har Christensens forfedre etterlatt seg mye dokumenter, som hun tar vare på sammen med ei kusine på morssiden og en fetter på farssiden. Det hender likevel stadig at de kommer med «nye» dokumenter til slektsforskeren.
– Det er fordi de vet at jeg er engasjert i dette. Jeg kan skrive slektshistorie, forske videre på det som står i dokumentet, fortelle eller finne ut hvem som er med på fotografier og sette det i en større sammenheng. Og ja, alt i alt har vi mye. Fetterne mine kalte samlingen etter faren deres for «Riksarkivet», og det sier jo sitt, sier hun og smiler.
Interessert i mennesker
Selv har hun vært interessert i slektshistorie så lenge hun kan huske. Allerede som barn minnes hun at besteforeldrene snakket om gamle historier om slekten. Mye av det de fortalte, husker hun også i dag. Interessen for slektsforskning begynte imidlertid for fullt i 1998, da hun skulle hjelpe moren med å installere et slektsforskningsprogram. Det endte med at hun kjøpte et selv like etterpå.
– Jeg har alltid vært samfunnsinteressert og opptatt av vår nære historie. Jeg leser heller biografier om forfattere enn å lese bøkene de har skrevet. Å bli bedre kjent med mennesket synes jeg er veldig interessant.
– Når jeg skriver slektshistorier, handler det ikke om at de kan ha vært rike eller suksessfulle, men hva de fikk til ut ifra sitt utgangspunkt og at de visste hvordan de skulle opp-føre seg. Mange har hatt harde skjebner, men kommer langt i livet likevel, fordi de er gode mot sine medmennesker, sier Liv Birgit Christensen, som har bakgrunn fra finansbransjen.
I dag hjelper hun enkeltpersoner og familier, både innen- og utenlands, med å finne slekt i Norge. Hun holder også fysiske og digitale kurs om slektsforskning, og har også nylig lansert boken Exploring Norwegian Genealogy, som er en lærebok om norsk slektsforskning på engelsk, sammen med Margaret H. Strand.
Oldefars notater som kilde i dag
Hun har god oversikt over hva hun har hvor i samlingen sin. Materialet er oppbevart i arkivbokser, som er strukturert etter besteforeldrene. Da ser hun enkelt hvem hun har arvet det fra. Strukturen og innholdet har hun også lagret digitalt på PC-en, slik at hun enkelt finner frem.
Familiearkivet hennes bidrar til å finne informasjon som hun ikke finner i andre tradisjonelle kilder.
Svar på spørsmål om forfedrene kan være lagret i hennes eget hjem. Samlingen er også til nytte for andre som vil finne ut mer om sin egen slekt. Hun kommer med et eksempel:
– Jeg hadde en amerikansk kunde som ville finne ut mer om tippoldefaren sin i Nord-Trøndelag. Da viste det seg at min oldefar hadde skrevet to sider om denne personen i kladdebøkene sine, som jeg har liggende her. Det var spesielt, sier hun.
Hun påpeker at denne oldefaren, Ivar Næs, var lokalhistoriker i Nord-Trøndelag, som skrev mye i kladdebøkene sine.
– Notater fra kladdebøkene hans er også brukt som kilde i bygdebøker i det området. Nå om dagen er det faktisk to personer som skriver lokalhistorieartikler basert på noe av det oldefar har skrevet. Ettersom han var lærer, har han også skrevet ned karakterer og fravær på elever. Dette burde egentlig blitt skannet og publisert, slik at enda flere kan få glede av det, sier hun.
Fortalte mye, men ikke alt
Noe hun har særlig mye av, er brev. Hun ser på brev som datidens mobiltelefoner, da flere sendte dette til hverandre med jevne mellomrom.
– Det var jo for å oppdatere om hvordan de hadde det, og for å høre om det gikk bra med den de skrev til. Etter å ha lest mange brev har jeg bitt meg merke i at folk har en god og høflig tone med hverandre, gjerne pakket litt inn. Det kunne også være at de gjorde et utdrag fra hva de vil fortelle, da de ikke ville uroe mottakeren hvis noe ikke skulle være så bra. Noen brev kan dermed være litt polerte, som fra de som reiste til Amerika. Ellers er jo «nå har jeg ikke noe mer å skrive» en morsom klassiker, da en hadde litt å fortelle, men ikke mye.
– Andre kunne vise omsorg til de som bodde utenfor hjemmet. Morfaren min sendte for eksempel ofte penger hjem til faren og søsknene sine på gården, noe han skriver om i brevene. «Bare si ifra, så får dere mer» ble ofte nevnt, sier hun.
Hvis man tar utgangspunkt i innholdet i gamle brev sammenlignet med for eksempel dagbøker, er det særlig én ting som skiller disse.
– I dagbøker kommer det nok frem enda mer ærlige meninger, som bare en selv skulle lese. Slik er det jo også i dag. Samtidig, hvis de ikke ønsket at noen skulle lese det i ettertid, hadde de vel kastet det. Kanskje har de likevel tenkt at etterkommere kunne komme til å lese det, undrer hun.
Brev fra andre bekjente
Hun er glad for at brevene i samlingen ikke «bare» er til og fra slektninger, selv om det gir nytte i seg selv, men også er fra andre mennesker som kjente dem.
– Man får da et innblikk i forfedrene som andre i slekten ikke kunne gi, som kanskje gir et litt nytt perspektiv. Det er også spennende å få greie på hvilket forhold brevskriveren hadde til mottakeren. Var det en venn, klassekamerat, sin kommende partner, kollega eller kanskje en annen i bygda? Når jeg skriver slektshistorier, henter jeg mye informasjon fra slike brev, sier Christensen.
Et morsomt brev hun vil trekke frem fra 1848, som også er det eldste hun har i familiearkivet, dreier seg om et som tippoldefaren fikk fra en haugianer i bygda (norsk, kristen lekmannsbevegelse som ble grunnlagt i 1796– 1804 av predikanten Hans Nielsen Hauge, red.anm.).
– Han skrev at tippoldefaren min ikke burde servere brennevin i bryllupet sitt. Om de kjente hverandre, vet jeg ikke. Brevet ble sendt bare noen dager før vielsen, så mon tro om det egentlig kom frem i tide, smiler hun.
Avgjørende brev fra farmoren
Når hun blir spurt om å trekke frem ett dokument som hun anser som det mest verdifulle for egen del, er svaret enkelt:
– Det er et brev fra farmoren min, der hun på sett og vis oppsummerer livet sitt. Dette har vært veldig viktig for meg for å forstå en periode av livet hennes som jeg ikke visste mye om.
– Historien om henne er også veldig interessant, da hun gikk fra ikke å ha skolegang til å starte egen blomsterbutikk, der det på det meste var 13 ansatte. Før det tok hun på seg mange ekstravakter som hushjelp. Dette viser at hardt arbeid lønte seg, sier hun.
Farmoren skrev mye om barndommen i brevet.
– Blant annet kommer hun inn på en historie fra da hun som seksåring jobbet som gjeter for et ektepar. En gang ble hun sendt ut om natten for å lete etter kyrne. Ettersom det var bjørn i området, beskriver hun hvor skremmende opplevelsen var. Heldigvis ble hun hentet hjem senere, da arbeidsforholdene var dårlige, sier Liv Birgit Christensen.
Verdien for ettertiden
Det er jo ikke alle som tar vare på gamle dokumenter en har fått i arv. Noen har stor glede av det, mens andre ikke ser verdien. Som oftest er det kanskje en mellomting; man er nysgjerrig på materialet, men er usikker på om det likevel skal beholdes.
– Dette er jo opp til hver enkelt, og det kommer an på interessen. Men kaster man det, kan det fort hende at en vil angre på det senere, da mye kan ha en slektshistorisk verdi. Er man ikke interessert, kan en heller gi det til andre slektninger som ser verdien, eller andre som er interessert i slektshistorie, anbefaler hun.
At Liv Birgit Christensen tar godt vare på sitt eget familiearkiv, er det i alle fall ingen tvil om. Det blir litt som å gå på skattejakt i sitt eget hjem; plutselig er det ny informasjon å spore blant alle dokumentene, noe hun ikke har sett før.
– Og de gangene jeg får overbrakt «nye» gamle dokumenter av forfedrene fra nære eller fjerne slektninger, da er det bursdag og julaften på samme tid, avslutter hun.
Det er noe vi absolutt kan tro på.
Tre tips til hvordan ta vare på ditt familiearkiv:
- Struktur: Kjøp arkivbokser til oppbevaring av dokumentene dine. Strukturer slik at du vet hva du har hvor. Ha en liten lapp på utsiden som kort beskriver hva som befinner seg oppi boksen. Strukturen og innholdet kan også lagres digitalt på PC-en, slik at du har oversikten også der.
- Oppbevaring: Arkivmaterialet bør legges på et tørt og temperaturregulert, kjølig sted, slik at dokumentene ikke falmer eller blir fuktige. Ha de opp fra gulvet, gjerne på hyller.
- Digital kopi: Skann eller fotografer dokumentene, slik at du også har det digitalt. Da kan du også sende de til andre interesserte.
Toppbilde: Til venstre: Et av de mange brevene som Christensen har, er der hennes oldemor, Kristi, takker ja til oldefars frieri. Brevet er datert 11. januar 1880. Til høyre: Liv Birgit Christensen med arkivboks og farfars avgangseksamen i teknisk kjemi fra 1919. Foto: Knut S. Sørhusbakken / Slekt og Data