Barnehjem fra 1800-tallet

De første barnehjemmene her til lands ble opprettet på 1800-tallet. Målet var å gi et tilbud til barn som kom fra dårlige levekår, barn født utenfor ekteskap og barn som hadde mistet foreldrene sine. Det hadde eksistert noen lignende institusjoner tidligere, for eksempel Christiania Opfostringshus i Oslo og Waisenhuset i Trondheim. Men fremveksten av barnehjem kom altså først på midten av 1800-tallet. Mange av hjemmene var private, men det fantes også offentlige barnehjem.

– Før barnehjemmenes tid ble foreldreløse barn og andre barn som ikke kunne bo hjemme ofte behandlet som voksne. De ble plassert på fattighus eller lagt på legd. Det var også svært vanlig at de ble satt bort til fremmede. Det var ikke uvanlig at barn ble auksjonert bort på kirkebakken, til den som kunne ta dem til lavest pris, sier Kjersti Ericsson, professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun utgav i 2009 boken Samfunnets stebarn om hvordan ulike grupper av særlig utsatte barn er blitt behandlet opp gjennom historien.

I arbeidet sitt har hun særlig brukt de sju granskingsrapportene om norske barnehjem som ble utarbeidet på starten av 2000-tallet. Her ble mange tidligere barnehjemsbarn intervjuet, og målet var å finne ut om det var begått overgrep på barnehjemmene i området granskingsrapportene dekket. Dette la igjen grunnlag for en statlig erstatningsordning for tidligere barnehjemsbarn.

Hadde alle det dårlig?

Når man leser om barnehjemshistorien og tidligere barnehjemsbarn er det lett å få inntrykk av at de hadde en jevnt over grusom oppvekst. I Brennpunkt-dokumentaren Et godt hjem, fra 2003, beskriver et av intervjuobjektene barnehjemmet han var på slik: «Hjem? Det var ikke et hjem, det var en barnebosshaug». Dokumentaren forteller videre om misbruk, fysisk avstraffelse og strenge hiarkier barnehjemsbarna mellom. Men hadde alle barnehjemsbarn en like dårlig oppvekst?

– Det er vanskelig å si hvor mange som hadde det dårlig. Granskingenes oppdrag var å undersøke overgrep, mishandling og omsorgssvikt på barnehjemmene. Mange av de historiene som har kommet frem handler derfor om barn som har hatt det vondt, mens de som har hatt det helt greit eller godt kanskje ikke har delt så mye offentlig. Bildet er nok sammensatt og barn kan ha opplevd en slik oppvekst ulikt, også barn som har vært på samme hjem til samme tid. Man må også huske på at mange av barna kom fra svært vanskelige forhold. For eksempel gjennomalkoholiserte hjem eller hjem der de manglet det helt grunnleggende. Så for noen barn kunne nok det å bli flyttet til et barnehjem bety at de for første gang i livet fikk nok mat, at de fikk feire sin første julaften eller oppleve ordentlige rammer rundt seg, sier Ericsson.

En faktor som påvirket hvordan barna hadde det var de ansatte, og da spesielt styreren.

– Her var det stor forskjell på barnehjemmene, og det var også forskjell på de ansatte. Mange tidligere barnehjemsbarn forteller for eksempel at det gjerne var enkelte ansatte som skilte seg ut, at de var mye snillere enn de andre. Ellers var det jo ikke noe krav til utdannelse for å kunne jobbe på barnehjem, dette ble først profesjonalisert på 60-70-tallet, sier Ericsson.

Institusjonstanken ble diskutert

Utover 1900-tallet begynte samfunnet å diskutere om barn faktisk burde bo på barnehjem.

– På 1950-tallet var dette en pågående diskusjon, om institusjoner eller fosterhjem var det beste for barna. Noen argumenterte for at det var enklere å kontrollere hvordan barna hadde det på et barnehjem, mens andre mente at institusjoner var en unaturlig måte å vokse opp på. Mange barn var det jeg kaller «barnehjemsnomader», hvor de gjerne først bodde hos biologiske foreldre, var litt på barnehjem, kanskje tilbake til barnehjemmet og deretter i fosterhjem, sier Ericsson.

I Brennpunkt-dokumentaren fra 2003 kritiserer en av de tidligere barnehjemsbarna at det aldri var noe tilsyn på barnehjemmet. Og at om det var det, var det aldri noen barn som bodde der som ble spurt om hvordan de hadde det. Men loven sa at det skulle føres tilsyn.

– Å få til et godt fungerende tilsyn har vært et problem gjennom hele barnevernets historie, og er det til dels fortsatt. Mange steder har det nok ikke blitt gjort tilsyn. Det samme gjaldt pleiebarn og fosterbarn, sier Ericsson.

Hva kan finnes i arkivene?

En som har jobbet mye med barnehjemsarkivene er Maria Storhaug-Meyer, kulturhistoriker og ansvarlig for barnehjemsarkivene i Oslo byarkiv. Skjønt, for de få arkivene som finnes fra barnehjem i Oslo-området. For siden mange av barnehjemmene var private var de ikke underlagt noen avleveringslov. Så det er litt varierende hvor mye informasjon som finnes om tidligere barnehjemsbarn i norske arkiver.

– Vi har noen ganske få klientmapper, men disse er av nyere dato. Altså barn som er født på 70- og 80-tallet. Ellers finnes det tidvis helsekort fra når barna kom inn, men stort sett er den eneste informasjonen vi har om barn, når de kom og når de dro, og hvor de eventuelt dro, sier Storhaug-Meyer.

Det kan dog finnes noe materiale i arkivene etter de som plasserte barna på hjemmene. Merk at det var flere ulike aktører som tok denne rollen.

– En av etatene som plasserte barn på barnehjem var vergerådet, som hadde den rollen barnevernet har i dag. I referatene fra møtene deres kan det finnes noe informasjon, men det er ofte bare kortfattede vedtak om at et barn har blitt plassert etter den og den loven. Noen ganger kan det finnes enkelte referater fra møter mellom foreldre og vergerådet, som kan si noe om situasjonen hjemme, men ikke alltid, sier Storhaug-Meyer.

Vanskeligere blir det å finne informasjon om barna ble plassert av foreldrene selv. Det var ikke uvanlig. Årsaker kunne være fattigdom, at de ikke kunne kombinere det å ha barn med det å ha en jobb, eller andre grunner. Noen av disse barna ble bare midlertidig plassert på hjem i påvente av at hjemmesituasjonen endret seg.

– Det kan man av og til se i vedtaket, er at barna er blitt plassert midlertidig. Det kan også stå at barna er plassert på barnehjem for å kunne se om de kan passe inn i et permanent fosterhjem, sier Storhaug-Meyer.

En liten oppsummering

Kort oppsummert kan det være vanskelig å finne mer informasjon om enkeltbarns opplevelser av en oppvekst på barnehjem. Om du skal gå frem for å finne det som eventuelt finnes kan du begynne med å sjekke om det finnes et arkiv etter barnehjemmet på Arkivportalen og søke innsyn i materialet som finnes der.

Du kan deretter søke innsyn i arkivet etter vergerådet for området hvor barnet bodde og se om det finnes en sak der. Disse arkivene ligger i de kommunale arkivene og du finner en oversikt på arkivportalen.no. Deretter kan du undersøke om det finnes noe informasjon i gamle aviser eller bøker på Nasjonalbiblioteket om barnehjemmet din slektning var på, om du vet dette. Kanskje avisen har vært innom på en julereportasje og fotografert barna, eller kanskje det er laget en bok i forbindelse med at hjemmet hadde jubileum.

Et siste steg på veien er å lese granskingsrapporten som dekker det området hvor barnehjemmet din slektning var på lå. Som nevnt vil det være vanskelig å si noe om hvordan akkurat din formor eller forfar hadde det på hjemmet, men det gir et innblikk i hvordan hverdagen var på hjemmet da rapportene dels er basert på intervjuer med tidligere barnehjemsbarn.