Stillstand i over 1000 år

– Om vikingene tok en tidsreise frem til 1950-tallet, ville de kunne gjøre god nytte av seg i jordbruket der. Mye av utstyret var det samme, man tørket gress, melket kyr og brukte hesten i arbeidet. Det samme ville skjedd om en bonde fra 1950-tallet dro tilbake til vikingtiden, sier Reidar Almås. Han er professor emeritus i regionalpolitikk og bygdesosiologi, og var en av stifterne av Norsk senter for bygdeforskning, i dag Ruralis. Han var også redaktør av det store firebindsverket Norges landbrukshistorie, som kom ut på starten av 2000-tallet.

Landbruksnæringen var med andre ord i en slags stillstand i over 1000 år. Denne varte helt frem til 1960- og 70-tallet. Da skjedde det en rivende utvikling med mekanisering i form av traktor og skurtresker, kjølemuligheter som gav landbruksprodukter lengre liv, voksende samvirker, med mer. Alt ble forandret på bare et par tiår. Men denne nyere historien skal vi ikke gå så detaljert inn på i akkurat denne artikkelen. Vi fokuserer på tiden før 1950.

Noen få kyr og titalls mål

Det er vanskelig å si noe generelt over hvor store gårdene i Norge tradisjonelt har vært, og hva de har livnært seg av. Det har variert veldig fra landsdel til landsdel. Dessuten har det vært knapphet på dyrkbar jord. – De har alltid hatt større bruk i flatbygdene på Østlandet enn andre steder i landet, og der har de i tillegg kunne livnære seg av korn. På Vestlandet, i dalførene og nordpå har tilgangen på dyrkingsjord vært mer begrenset og gårdene var ofte mindre. I etterkrigstiden var det vanlig å ha mellom fem og 15 kyr, og 50 til 100 mål. Noen større bruk kunne ha opptil 200 mål. Langs kysten var gårdene ofte mindre, og der drev de i tillegg kombinasjonsbruk. Altså jordbruk kombinert med fiske. Der kunne de livnære seg på 25 til 30 mål. I skogsbygdene kombinerte småbrukerne landbruket med skogsarbeid. Andre bønder var for eksempel anleggsarbeidere, snekkere eller lærere på siden, sier Almås.

Strenge regler for hvem som gjorde hva

Noe som var svært forskjellig fra før og nå, var den strenge kjønnsarbeidsdelingen på en gård. Den holdt seg ganske lik gjennom flere hundre år og frem til 1960-tallet.

– Kvinnene hadde ansvar for matlaging, baking, ysting, foredling av slakt, fjøsstell, potetplukking og raking. Mennene hadde ansvar for det tyngste fysiske arbeidet, men hadde også ansvar for stell av hesten på gården, ølbryggingen og selve slaktingen. I tillegg bidro barna med steinplukking, tråing av høyet og luking. I intensive perioder, som slått og slakting, leide gårdene også inn arbeidskraft for å hjelpe til, sier Almås.

Kvinnene i husholdet stelte ofte for mange personer, for gårdsbrukene bestod gjerne av flere generasjoner. Barn, foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, og kanskje en tjenestejente eller to. Samt alle de som måtte være innleid på gården for øyeblikket. Storfamiliene med tre til fire generasjoner var vanlig på gårdene frem til 1960–70-tallet. Etter dette var det ofte bare kjernefamilien som bodde der.

Husmenn og innerster

Selv om Norge hadde mange selveiende bønder var det også mange som bare hadde jorda til låns, altså husmennene. En husmann fikk drive jorda mot arbeidsplikt, men eide den ikke. Noen gårder hadde også det vi kaller innerst. En innerst drev ikke jord, men bodde på gården som en leieboer og arbeidet for lønn hos andre. – Husmenn har man hatt i mange hundre år, men det ble en veldig vekst i antallet på 1700- og 1800-tallet, og da spesielt på slutten av 1800-tallet. Nedgang i barnedødeligheten skapte en stor befolkningsvekst og det ble mangel på jord. Dette var årsaken til stor utvandring både til USA og til byene, som fikk industri på denne tiden. Folkeveksten skapte også et stort press for å skaffe seg et levebrød på landet, som et husmannsbruk. I mange tilfeller var husmennene yngre søsken til den som drev gården, eller etterkommere etter husmenn. Det finnes også eksempler på at noen husmenn klarte å tjene nok penger til å kjøpe bruket. En kjenner tilfeller der bonden gikk konkurs eller at mange i brukerfamilien døde i ulike epidemier, og bruket ble kjøpt av eiendomsløse som hadde tjent penger i USA eller i industrien. At husmennene skulle få kjøpe seg fri var også viktig politikk for Venstre, og senere Arbeiderpariet. I 1928 fikk vi en jordlov som gjorde at bonden ble pliktig til å selge plassen til husmannen om han ønsket det, sier Almås. Med dette forsvant mesteparten av husmannsvesenet gradvis. I 1929 var det 6079 husmenn i Norge, mot 65 060 i 1885.

Fra selvberging til handelsjordbruk

Etter som bybefolkningen vokste, ble det å drive handel med det man produserte gradvis vanligere. Handelsjordbruket spredte seg fra byene og langs de første jernbanestrekningene som ble utbygd i andre halvdel av 1800-tallet. – Tidligere var det lite som var innkjøpt på gårdene, mesteparten av mat og klær var laget der. Det eneste de kjøpte utenfra var salt, sukker, kaffe og noen få andre varer. Men fra slutten av 1800-tallet gikk norske gårdsbruk gradvis over fra full selvberging til handelsjordbruk. Salget foregikk i starten ganske «primitivt». Bøndene solgte videre tømmer til bygningsmateriale eller slakt fra dyr som de dro innover til byene for å selge på torget. De fleste byene hadde torg, slike som Østbanetorget i Oslo. Noe salg foregikk også via oppkjøpere som dro rundt på gårdene og kjøpte levende dyr. Men denne handelen ble gradvis mer formalisert da meierier og slakterier organisert av bøndene som samvirker, vokste frem.

– De første samvirkene kom på slutten av 1800-tallet, men det var da snakk om små, lokale meierier og slakterier. I mellomkrigstida fikk samvirkene lovbeskyttelse (Omsetningsloven) og fikk delta i regulering av matmarkedene for å stabilisere prisene. Etter andre verdenskrig ble samvirkene større og regionale, før de ble landsomfattende mot 1990-tallet (som Tine og Nortura). Samvirkene sparte bøndene for mange arbeidsoppgaver, som slakt, foredling av produkter og omsetning av disse. Det gav også bonden større sikkerhet. Han slapp nå å reise inn til hovedstaden med oksen og risikere å måtte ta den med seg hjem igjen om den ikke ble solgt, sier SLEKT OG DATA 4/2018 A 12 Almås. Over tid var ulempen et begrenset vareutvalg i store volumer, noe som førte til etterspørsel etter lokalmat i nyere tid.

Landbruksskolene vokser frem

Når det gjelder høyere utdannelse, ble det fra midt på 1800-tallet etablert en rekke landbruksskoler, skogsskoler, hagebruksskoler og meieriskoler over hele landet. Den mest kjente er Den Høiere landbruksskole på Ås, i dag kjent som Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Den ble etablert i 1859. Moderne landbruk basert på vitenskapelige metoder ble spredt blant bøndene via elevene på landbruksskolene og forsøksringer. Husdyravlen ble fremmet på lokale og regionale dyreutstillinger, og kunnskap om maskiner og utstyr ble formidlet på store landbruksutstillinger.

De norske landbrukslovene

Et særtrekk ved måten norsk landbruk er organisert på, er at vi har beholdt odelsloven, en germansk rettstradisjon som nå bare finnes her, på Island og på Færøyene. Opprinnelig sa denne loven at eldste sønn skulle arve gården, og dersom det ikke var etterkommere eller etterkommerne ikke ville ha gården, ble den nærmeste slektningen arveberettiget. Kvinner arvet først etter at alle brødre eventuelt hadde sagt fra seg gården. De fleste kvinner som har drevet gård tidligere har vært enker. Odelsloven ble endret i 1974, slik at jenter har lik odelsrett som gutter for alle som er født etter 1965. I dag eies om lag 25 prosent av alle gårdsbruk av kvinner. I de senere årene har Stortinget innskrenket kretsen av odelsberettigede i slekta, slik at det nå bare er direkte etterkommere av siste eier som har odelsrett. En slekt uten odel på et bruk opparbeider odelsrett etter 20 års eie.

Kilder til bønder og landbruk

Folketellinger

Folketellingene gir en oversikt over menneskene på en gård og i mange tilfeller deres relasjon. Du finner søk- bare folketellinger på Digitalarkivet.no. Folketellingene i 1865 og 1875 har omfattende opplysninger om jordbruksproduksjonen på de enkelte gårdsbruk.

Skifter

Et skifte gir en oversikt over fordelingen av en persons eiendeler, for eksempel etter vedkommendes død. I skiftet kan du se hvem som tok over en gård og de tilhørende eiendelene til denne. Du finner skifter i statsarkivene, noen ligger også digitalisert på Digitalarkivet.no.

Jordebøker og matrikler

De eldste nedtegnelser over eiendommer finnes i de gamle jordebøkene. Det eldste kjente eksemplaret er fra 1100-tallet. Informasjon om produksjonsverdien på en gård finner du i matriklene. Både jordebøker og matrikler finner du flere av på Digitalarkivet.no.

Skattelister

Skattelister gir også informasjon om eiendomsverdier. Arkivmateriale etter innkreving av kvegskatt, odelsskatt og drengskatt er bare noen av de relevante skattelistene du finner på Digitalarkivet.no.

Protokoller fra kommunestyrer og formannskap

Kommunestyrene var svært viktige både når det gjaldt avskaffelse av husmannsvesenet, bureising i mellomkrigstiden og støtte og garantier til bruksutbygging og nydyrking. Disse protokollene finnes i de kommunale arkivene. I mange tilfeller ligger disse i et interkommunalt arkiv

Jordbrukstelling

Jordbrukstellinger har blitt gjort siden 1835. De sju første tellingene ble gjort samtidig som folketellingene. Etter dette ble tellingene gjort separat. Riksarkivet oppbevarer tellinger fra 1929 og fremover. Disse ble gjort hvert tiende år. Jordbrukstellingene har 60 års sperrefrist.

Seterlister

Mellom 1928 og 1939 ble det gjort en stor undersøkelse av seterdriften i Norge, der setre over hele landet ble registrert. Undersøkelsen, også kalt seterlister, finnes digitalisert på Digitalarkivet.no og er en svært interessant kilde. Her får du informasjon om de ulike setrene, alt fra beliggenhet til navn de går under.

Jordstyre

Jordstyrene, som kom fra 1920, skulle bestå av jordbrukskyndige menn, og det skulle være et jordstyre i hvert herred eller sogn. Den viktigste oppgaven til jordstyret var at det skulle ansette det nødvendige personalet til å planlegge og kontrollere jorddyrkingsarbeidet i herredet. Jordstyret arbeidet også med å fordele jorda innen herredet, slik at bygdefolk som manglet eller hadde for lite jord, skulle få jord til rådighet. I den grad dette lot seg gjøre. Etter 1945 ble det også vanlig at jordstyrene uttalte seg i konsesjonssaker. Videre ble det arbeidet med tilskuddsordninger til driftsbygninger, grøfting, overflatedyrking, gjødseloppsamlingsanlegg, silobygg med mer. Forløperen til jordstyrene var næringsnemda. Du finner arkivmateriale etter begge i de kommunale arkivene.

Kjøttkontroll

Utover 1800-tallet ble det innført kjøttkontroll for slaktehus og kjøttutsalg. Arkivmateriale etter kontrollen finnes i de kommunale arkivene.

Beiteråd 

Fra 1961 fikk vi beiteråd i norske kommuner. Disse skulle stå for organiseringen av beiter i sitt område. Du finner arkivmateriale etter dette i de kommunale arkivene.

Arkiver etter slakteri, møller og meieri

Det er bevart en rekke arkiver etter slakteri, møller og meieri. Du finner en oversikt over hva som finnes hvor ved å søke på Arkivportalen.no

Dyrevernsnemd

I 1935 ble kommunestyrer over hele landet pålagt å opprette en dyrevernsnemnd som sammen med politiet skulle holde tilsyn med dyreholdet i kommunen. Arkivmaterialet etter dyrevernsnemndene finnes i de kommunale arkivene.

Trekkraftnemd/Hestenemnd

I 1943 ble det opprettet kommunale hestenemnder i Norge. De hadde som hovedoppgave å sørge for at ledig hestekraft ble utnyttet beste mulig, samt sørge for at gjeldende prisvedtekter for salg av hester ble overholdt. Dette arkivet befinner seg i de kommunale arkivene.

Litteratur

Bygdebøker og årbøker

Bygdebøker og historielags årbøker kan være gode kilder til historien til en gård og menneskene som bodde på denne. Mange av bøkene ligger digitalisert på Nasjonalbibliotekets nettsider. Mange bygdebøker har aktivt benyttet det kildematerialet som finnes om jordbruksproduksjon og eiendommer, men husk alltid å sjekke informasjonen du finner der opp mot andre kilder.

Bokverkene Norges Landbrukshistorie og Norske gardsbruk

Norges Landbrukshistorie ble gjennomført som et stort forskningsprosjekt og tar for seg historien helt tilbake til middelalderen. Bokverket finnes i fire bind. Norske gardsbruk omfatter en stor del av norske jordbrukseiendommer. Opplysningene omfatter som oftest jordbruksareal, skog og andre arealer på eiendommen. Videre er det med opplysninger om bygninger, produksjon, familie og slekt. Opplysningene er vanligvis gitt av eieren selv, men sjekk også opplysningene her opp mot andre kilder.

KILDE: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene – Liv Mykdalen og Kjell-Olav Masdalen