Vokste frem fra 1840-årene

I 1840-årene vokste det fram en egen industri i Norge. Fabrikkproduksjonen, hovedsakelig innenfor tekstil- og metallindustrien, begynte i det små, men spredte seg gradvis rundt om i landet. Samtidig vokste etterspørselen etter arbeidskraft, og stadig flere arbeidere ble involvert i virksomheten. Industrien oppsto i byene, først og fremst Kristiania (Oslo). Kraftkilden var elver og fossefall. I Kristiania foregikk industriutbyggingen hovedsakelig langs Akerselva.

Forlot landsbygda for å bli fabrikkarbeidere

Gjennom 1890-årene skjøt utviklingen fart. Industriproduksjonen ble mangedoblet. Mange forlot landsbygda der de bodde og flyttet til byene for å bli fabrikkarbeidere. Befolkningen i Kristiania vokste fra 77 000 i 1876 til 230 000 i 1900. Samtidig var forholdene for arbeiderne dårlige. Betalingen var så som så, arbeidstiden lang, barnearbeid florerte og mange arbeidere var utsatt for skader på arbeidsplassen.

Kjønnsskille i arbeidsstokken

Fra industrialiseringens tidlige fase i 1840-50-årene og til begynnelsen av 1900-tallet ble det særlig skapt mange nye virksomheter og arbeidsplasser innen tekstilindustri (veverier, spinnerier etc.) og mekanisk industri (mekaniske verksteder, verktøymaskinfabrikker, verft etc.). I disse bransjene var det et svært tydelig kjønnsskille i arbeidsstokken. Tekstilindustrien var dominert av store virksomheter med mange arbeidere, og her var det en klar overvekt av kvinner. Mekanisk industri var også preget av store virksomheter, men her er det nok riktig å si at det knapt fantes kvinnelige arbeidere overhodet. Til de ulike yrkesgruppene i de mekaniske verkstedene ble det stort sett bare rekruttert menn. I fyrstikkindustrien var bildet mer sammensatt. Her jobbet det både menn og kvinner, men med noe ulike oppgaver. Fra de siste tiårene av 1800-tallet ble trykkeridelen av avisbransjen mekanisert og industrialisert. I disse virksomhetene var det en økende andel kvinner fram mot begynnelsen av 1900-tallet.

Fagforeninger fra 1870-årene

 Fra 1870-årene begynte arbeiderne å organisere seg i fagforeninger. Dermed kunne de forhandle med arbeidsgiverne om lønn og arbeidsvilkår. Etter hvert oppsto det også en politisk arbeiderbevegelse. Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Fra århundreskiftet og fram mot første verdenskrig vokste arbeiderbevegelsen. Stadig flere arbeidere, både kvinner og menn, ble engasjert i politisk og faglig arbeid. Det skjedde samtidig med at industrien både ekspanderte og endret karakter. Med selskaper som Norsk Hydro vokste det fram en ny type storindustri basert på elektrisk kraft.

Krise på krise

Etter 1. verdenskrig ble det slutt på oppgangen for industrien i Norge. Gjennom 1920- og første halvdel av 1930-årene kom krise på krise. Streiker og konflikter dominerte arbeidslivet. Produksjonen falt. Arbeidsledigheten økte, samtidig som antallet organiserte arbeidere gikk ned. Forholdene for arbeiderne var vanskelige. Fra 1935 endret dette seg. Konfliktnivået mellom partene i arbeidslivet sank. Den nye samforståelsen fikk drahjelp av økt etterspørsel internasjonalt og utviklingen av ny forbruksvareindustri beregnet for hjemmemarkedet. På nytt steg industriproduksjonen. Arbeidsstokken økte, selv om det fremdeles var en del arbeidsledige. På denne tiden opplevde arbeiderbevegelsen en veldig framgang. Antallet fagorganiserte økte kraftig, samtidig som det utviklet seg et omfattende idrettskultur- og organisasjonsliv i arbeiderbevegelsens regi. Alle slags organisasjoner ble opprettet, fra radiolytterklubber til foreninger for arkitekter og ingeniører.

Voksende byer i takt med økt industriproduksjon

Etter 2. verdenskrig fortsatte veksten for industrien i Norge. Årene fra 1945 til 1980 var en typisk industriperiode. Over hele landet vokste byene i takt med den økte industriproduksjonen. Bybefolkningen steg fra omtrent 900 000 i 1945 til 1,8 millioner i 1980. Samtidig vokste tallet på industriarbeidere fra ca. 140 000 til ca. 400 000 i samme tidsrom. Mange av disse arbeiderne ble med i arbeiderbevegelsen, selv om det svært varierte organisasjonslivet fra 1930-årene gradvis forsvant.

Kilder til fabrikkarbeidere

Hos Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo finnes det et omfattende kildemateriale fra norsk arbeiderbevegelse, som er samlet inn helt fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag. For den som er på jakt etter opplysninger om bestemte personer kan arkivets 8000 hyllemeter med arkiver framstå som en gullgruve. Det er som regel vanskelig å finne noe særlig kilder om ordinære medlemmer av fagforeninger og partilag. Men har noen hatt verv eller utmerket seg på en eller annen måte i en av arbeiderbevegelsens mange organisasjoner, er det sannsynligvis dokumentert i interne publikasjoner eller kilder.

Arkiver fra industribedrifter er i svært liten grad bevart. Teknisk museum har likevel noen; for eksempel arkivene etter Hjula veveri, Vøien bomullsspinneri, Akers mekaniske verksted, Elektrisk bureau og Tandberg radiofabrikk. I slektsforskningssammenheng kan det gjøres interessante funn i slike arkiver. De kan inneholde oversikter over ansatte og lønningslister – men også dokumentasjon på arbeidskonflikter og reaksjoner mot arbeidere som har deltatt i streiker og andre former for aksjoner.

Tilsvarende kildemateriale kan også finnes i fagorganisasjonsarkiver ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek eller lokale arbeiderbevegelsens arkiver, statsarkiver og lignende utover landet. Bruk gjerne Arkivportalen.no for å finne ut hva som finnes hvor.

I tillegg til å bevare materiale fra arbeiderbevegelsens sentrale organisasjoner og partier, fungerer Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo som et lokalarkiv for Oslo, Akershus og Buskerud. Rundt om i landet er det også bygget opp lokale arkiver for arbeiderbevegelsen. Samlingene befinner seg ofte på Statsarkivet, slik som i Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Tromsø, eller på andre arkivinstitusjoner som for eksempel Bergen byarkiv, Vestfoldarkivet og Opplandsarkivet.

I Skien og Hamar drifter arbeiderbevegelsen sine egne arkivsamlinger. Vil du forsøke å finne opplysninger om slektninger eller andre personer som har vært aktive innenfor arbeiderbevegelsen, er disse stedene verdt å kontakte. Uansett vil Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo kunne gi deg svar på spørsmål.