Utbyggingen skjøt fart på 1800-tallet

Da Norge skilte lag med Danmark i 1814, ble det opprettet en Kanal- og Havneinspektør. I 1821 fikk embetet også ansvar for fyr- og merketjenesten. I årene som fulgte ble det et økende fokus på utbyggingen av navigasjonshjelpemidler langs kysten, deriblant fyr. I 1841 ble forvaltningen delt i to embeter: Havne- og kanaldirektøren og Fyrdirektøren. Dette er første gang direktørtittelen brukes i norsk forvaltning, og dermed også direktorat. Direktoratene var underlagt Marinedepartementet. I årene som fulgte ble de mer og mer uavhengige av sitt fagdepartement når det gjaldt prosjekt og prioriteringer.

Fra 1830-tallet begynte den franske ingeniøren Augustin Fresnells fyrlinse å gjøre sitt inntog på fyrene. Det første norske fyret med fyrlinse fra Fresnell ble satt opp på Oksøy ved Kristiansand i 1832. Med det var Norge det tredje landet i verden der teknologien ble tatt i bruk. Linseteknologien førte til at lyssettingen av fyrene ble sterkere og mer stabil. Videre utvikling av teknologien førte til at man kunne regulere lyskarakteren i større grad enn tidligere. Med lys, blink og formørking kunne lyset i hvert enkelt fyr skille seg fra fyrene i nærområdet. Fagfolk i ledelsen, spesialiserte arbeidslag og tilegnelse av ny teknologi, gjorde at utbyggingen av fyr langs Norges kyst skjøt fart. I første omgang var det den sørlige landsdelen som ble dekket. Etter opprettelsen av Fyrdirektoratet i 1841 økte antallet fyrstasjoner ytterligere. Utvikling av teknologi førte til at man mot slutten av 1880-årene kunne bygge ut fyrlykter i et mye større omfang enn tidligere. I 1893 var kysten såpass godt lyssatt at den muliggjorde faste dampskipsruter med anløp både dag og natt. Det året startet også Hurtigruten.

Sunnmørsk spesialitet

Den storstilte utbyggingen ble ledet fra Oslo, men arbeidskraften ble hentet andre steder. Lokale arbeidsfolk ble brukt i en viss utstrekning, men etter hvert skulle fyrbyggingen bli en sunnmørsk spesialitet. Etter sigende kan kontakten mellom Fyrdirektoratet i Oslo og sunnmøringene ha tatt til i 1838. Da ble Ole Gammelsen Mork antatt som formann for et arbeidslag som skulle sette ned fortøyningsfester. Mork var minerer, en som jobber med å bryte i fjell, og en erfaren steinarbeider. I 1825-26 hadde Mork deltatt i byggingen av Runde fyr. Etterpå hadde han om somrene deltatt i vei- og brobygging, og om vinteren drev han fiske. Sammen med sine kollegaer må de ha gjort et godt inntrykk på direktoratet, og etter hvert skulle de og deres sambygdinger danne arbeidslag, som sommer etter sommer reiste ut fra Sunnmøre. De dro nord- eller sydover for å utføre oppdrag med bygging av fyrstasjoner, havner, merking av leder og nedsetting av fortøyningsfester. Gårdsarbeidet fikk kvinnene ta seg av. I mange år var det 15 til 20 arbeidslag i gang, 150 til 200 mann. Sunnmøringene kom til å sette sitt preg på Fyrvesenet og senere Kystverket.

Et lite hovedkontor

Fyrdirektoratet hadde et lite hovedkontor, som styrte drift, planlegging og tegning av nye fyrstasjoner og sjømerker. Første fyrdirektør var Oluf Arntzen (1841- 1855), før den mer kjente Carl Fredrik Diriks (1855- 1882) tok over. Følgende direktører var Diderik Rye (1882-1909), Trygve Holst (1909-1930), Peder Horn (1930-1946) og Fridtjof Hasund (1946-1968). Hovedkontoret hadde få ansatte. Fra 1841-1877 hadde man to sjøkyndige assistenter. Kontorpersonalet ble ikke skilt ut i budsjettet før 1879/80, da med to personer, en kopist, i dag kalt sekretær eller assistent, og en bokholder. I 1866 og frem til sin død i 1885 jobbet en danskfødt mann med etternavnet Le Maire som bygningskyndig assistent. Det vil si at han var med på både å tegne og lede byggingen av fyrstasjoner. I 1883 ble den første tekniske assistenten, Ole Østensjø ansatt. Med Saraldo Binfield (Andersen) fra 1893 og Carl Fridtjof Rode fra 1891 fikk man et lite fagmiljø av ingeniører. De tegnet og planla utbyggingen av fyr, fyrlykter og sjømerker over hele landet.

Kunne bo flere familier på fyrene

Fyrstasjonene ble befolket av fyrvoktere og assistenter. De ble rekruttert fra forskjellige yrkesgrupper, men en stor del av dem hadde bakgrunn fra maritime yrker. Det var fiskere, sjøfolk og folk fra marinen. En og annen fyrbygger kunne også gå over til en karriere som fyrvokter. Ole Gammelsen Mork er et eksempel på det. For Mork var det stort for en mann med lite utdannelse å få bli statens mann. De minste stasjonene ble bemannet av en mann og hans familie, mens det på de større kystfyrene kunne bo flere familier, samt ugifte assistenter og guvernanter. Så lenge fyrene var «familiebedrifter, var de også hjem for familiene som bodde på dem. Av praktiske grunner måtte barna reise av sted for skole og utdannelse etter hvert, men fruene bodde på stasjonene sammen med sine ektemenn. Mange av dem ble etter hvert like kunnskapsrike om fyrdriften som sine menn og kunne steppe inn om nødvendig. Dette mønsteret var vanlig frem til 1950- og 60-tallet, da stasjonene etter hvert ble omgjort til tørnstasjoner. Familiene fikk flytte på land og fyrvokterne jobbet turnus.

Fyr-, havne- og losvesen i arkivene

I 2008 ble Kystverkmusea, Kystverkets etatsmuseum opprettet. Kystverkmusea er et museum organisert i et nettverk. Opprinnelig bestod det av Lindesnes fyrmuseum, Jærmuseet (Tungenes fyr), Sunnmøre museum (Dalsfjord fyrmuseum) og Museum Nord (Lofotmuseet). I 2015 ble Kystverkmusea utvidet med Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark – Kystmuseene. Ved museene finnes kompetanse innenfor Kystverkregionene de er plassert i, men også på forskjellige nisjer: Lindesnes fyrmuseum har fyrhistorie, Tungenes fyr har losvesen og VTS (sjøtrafikkovervåkning). Dalsfjord fyrmuseum har fyrbyggere, fyrhistorie og fyrvesenets fartøy og Lofotmuseet har havnehistorie. Kystmuseene i Finnmark har ikke et spesielt fagområde ennå.

Kystverkmusea får stadig henvendelser fra folk som har hatt en slektning på et eller annet fyr. Vi gjør så godt vi kan for å hjelpe. Dessverre har ikke museene noe register tilgjengelig digitalt, men i bind 2 av tobindsverket Norges fyr av Birger Bjørkhaug og Svein Poulsson finnes det en oversikt over fyrforvaltere, fyrvoktere og fyrmestere ved de fleste fyrene fra 1842 til 1986. Dette bokverket er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider. Assistenter og reserveassistenter er ikke med i denne oversikten, så det betyr at personene som nevnes bare kan følges så lenge de hadde «lederansvar» ved en fyrstasjon.

Arkivene fra de enkelte fyrstasjonene skal være overlevert statsarkivene, men dessverre er det ikke alltid slik. En del arkiv har aldri kommet dit og enkelte kan være tapt. Kystdirektoratet (senere Kystverket) avleverte mellom 1983 og 1985 127 hyllemeter med arkiver etter Fyrdirektoratet. Dette er registrert i katalog 1287.2/11, bind I og II. Der er kopibøker og journaler tilbake til 1841. Kopibøkene går fram til 1963 og journalene til 1951. Senere er ytterligere 41 hyllemeter med arkiv overlevert.

Når det gjelder ansatte i fyrvesenet så vet man at noen utførlige protokoller finnes, men de er ennå ikke skannet. Fyrdirektoratets arkiv er arkivert hos Riksarkivet (RA/S-1602 – Fyrdirektoratet). I dette arkivet finnes blant annet informasjon om personalet i fyrvesenet RA/S-1602 Arkivdel 1 P Personalforvaltning. Mesteparten av materialet innen temaet finnes hos Riksarkivet.

Arkivene fra Statens havnevesen skal være overlevert de respektive statsarkivene. I alle fall er arkiv fra til 1., 3. og 4. distrikt overlevert Statsarkivene i henholdsvis Kristiansand og Trondheim. Riksarkivet har også en samling fotografier fra Havnevesenet.

Arkivsaker gjeldende Fyr- og Havnevesen kan forøvrig finnes i arkivene knyttet til Losvesenet, som også er å finne hos Arkivverket. Arkiv fra Losvesenet finnes i likhet med de øvrige arkivene både i statsarkivene og sentralt ved Riksarkivet, i både Forsvarsdepartementets arkiv og arkivene etter Fiskeridepartementet. Her kan du blant annet finne informasjon om ansatte. I 2020 er det for øvrig 300 år siden den første norske losforordningen forelå. Kystverkmusea vil markere dette med et forskningsprosjekt, formidling og ulike arrangement i samarbeid med blant annet Kystverket.

Av litteratur kan vi foruten Bjørkhaug og Poulssons tobindsverk om Norges fyr anbefale Ole Kolsruds bok Moderniseringsstaten 1800-tallets direktorater, og Jostein Nerbøvik sin bok Holmgang med havet 1838-1914 om fyrbyggerne fra Volda. Den sistnevnte boka er i likhet med Norges fyr tilgjengelig digitalt på Nasjonalbibliotekets nettsider.

Vi anbefaler også søk i folketellingen fra 1910, hvor både fyrvokter, havnearbeider, los og dykker er relevante yrker å søke i.