637 involverte dokumentert på 1500-tallet

Mange mennesker har vært involvert i bergverksnæringen som ansatte og leverandører av varer og tjenester. Bergverkene har etterlatt mange skriftlige kilder med personopplysninger. Likesom ved selve gruvedriften, kan det riktignok være nødvendig å grave dypt og lenge for å finne de «gullkorn» man søker. Vi kommer tilbake til konkrete kilder du kan bruke i slektsforskningen din på slutten av denne artikkelen.

Utvinning av stein til redskaper og bygningsformål har foregått så langt tilbake i forhistorien at enkeltpersoner ikke kan identifiseres. Den første statlige satsingen på malmer, utnyttbare metallholdige mineraler, kom på 1500-tallet. Kong Christian 3. satte etter maktovertakelsen i 1536–37 i gang bergverk i Telemark, Sandsvær og ved Oslo med tyske bergmenn. Satsingen ble oppgitt i 1549. I alt 637 involverte med ulike funksjoner er dokumentert, derav 403 tyske menn (Berg 2000).

Driften kulminerte i 1770

Kong Christian 4. startet etter 1600 opp flere bergverk og rekrutterte fagarbeidere, eksperter og ledere fra Tyskland. Størst ble Kongsberg Sølvverk (1623). Nordmenn fikk også arbeid, først som grovarbeidere, senere som fagarbeidere og i høyere stillinger. Flere private jernverk og noen kobberverk, med Røros (1644) og Løkken (1654) som de største, kom i drift. Også svensker ble ansatt. Best dokumentert er den tyske innvandringen, både til Kongsberg og til Røros – gjerne indirekte via Kongsberg og kobberverket på Kvikne (1632). Driften i tidlig nytid kulminerte i 1770, da det var ansatt 4075 arbeidere og funksjonærer ved Kongsberg Sølvverk. I tillegg til verkenes ansatte, kom tusenvis av bønder som drev med skogsarbeid, kullbrenning og kjøring til store og små verk.

Nord-Norge med fra 1800-tallet

På 1800-tallet var flere av de gamle bergverkene fortsatt i drift, og nye kom til. Modum Blåfargeverk, basert på koboltmalm, hadde vært drevet av staten fra 1776 og fikk en kortvarig storhetstid i privat eie fra 1822 til 1848 med opp mot 1200 ansatte. Nord-Norge kom nå med i bergverksdriften, med Kåfjord kobberverk i Alta som det første (650 arbeidere i 1840). Fra midten av århundret kom flere nikkelverk i drift. Sink og molybden ble også aktuelle metaller.

Svovelkis ga oppsving

Industrialiseringen skapte behov for nye råstoffer. For Norge ble svovelkis viktig fra 1860-årene. Svovelkis ble ofte utvunnet sammen med kobber og ga flere av de gamle kobberverkene et oppsving. Industrialiseringen med ny teknologi og elektrisk kraft skapte muligheter for utnyttelse av store jernmalmforekomster som i Sør- Varanger og Rana. På 1900-tallet kom dessuten andre forekomster i drift, både på malmer og industrimineraler som ilmenitt (Sokndal i Rogaland), olivin og kalkstein til sementproduksjon. Kull på Svalbard har blitt utvunnet i over hundre år. Sysselsettingen i bergverksdriften kulminerte omkring 1918 med over 10 000 ansatte, i tillegg til leverandører og andre involverte. De største bedriftene, A/S Sydvaranger og Sulitjelma gruver, hadde tidvis over 1500 ansatte. Fra 1975 ble de fleste malmgruvene nedlagt, og bare to er nå i drift (Titania AS i Sokndal og Rana Gruber AS). Mineralnæringen produserer i dag hovedsakelig pukk, grus, bygningsstein og industrimineraler.

Opplæring på ulike vis

Etter innvandringen i etableringsfasen ble de fleste arbeiderne rekruttert fra nærområdene. Noen arbeidere, eksperter og funksjonærer flyttet omkring mellom ulike verk. Fagkunnskap kunne erverves på tradisjonelt vis ved læring fra mann til mann, i noen fag på håndverksbasis, blant annet var mange smeder av ulik art knyttet til verksdriften. På 1700-tallet kom det i gang mer organisert utdanning av ledere og det som senere ble kalt bergingeniører ved Bergseminaret på Kongsberg (1757–1814). Utdanningen ble fra 1814 videreført med bergstudiet ved Universitetet i Oslo og fra 1910 ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim. På mellomnivå kom Bergskolen på Kongsberg med utdanning av stigere og bergteknikere i gang i 1866, fra 1957 videreført i Trondheim.

Om kildene

Kildedekningen er best for de statlige bergverkene, men også fra private bergverk som Røros, flere jernverk og bedrifter på 1900-tallet er det bevart gode arkiver. Vanlige personalhistoriske kilder er regnskaper med lønningslister. De gir god informasjon om stillinger og arbeidsoppgaver, lønn og andre ytelser, inkludert pensjoner og andre sosiale ordninger. Rekonstruksjon av livsløp i arbeidsforholdene lar seg gjøre, men krever stor arbeidsinnsats og fagkunnskaper. Det var for eksempel mange ulike yrkesbetegnelser både nede i gruvene og ved de ulike daganleggene der malmen ble behandlet og servicefunksjoner utført.

For funksjonærer var det et komplekst hierarki av stillinger. Det finnes litteratur til hjelp, blant annet verkshistorier og noen personalhistoriske arbeider. For 1700-tallet tillater forfatteren seg å nevne sin egen bok Glemte mennesker som følger noen innflyttede hedmarkinger til Kongsberg gjennom tre generasjoner som arbeidere ved Sølvverket i ulike stillinger, deres familier, bolig- og øvrige leveforhold. Per R. Mikkelsens Bergverksfortellinger gir mange gode historier knyttet til bergverksfolk rundt om i landet til ulike tider. For noen bedrifter finnes det personalhistoriske kilder med opplysninger utover lønn og stillinger.

Ved Kongsberg Sølvverk ble det på ulike tidspunkt tatt opp manntall der det ble notert forhold som fødested, alder, tjenestetid, bosted og annen personinformasjon. Tre av manntallene er av Norsk Bergverksmuseum nylig lagt ut søkbare på Digitalarkivet.no (1711, 1724 og 1765), mens to andre er publisert i museets skriftserie (1732, 1805). Flere manntall finnes i verksarkivet som nå er under ordning på Statsarkivet i Kongsberg. Det er ukjent om så gode manntall finnes for andre bergverk, men det finnes lignende lister i noen arkiver, for eksempel over tilgang og avgang av arbeidere. Oversikt over statlige funksjonærer tilknyttet Sølvverket og Bergamtene som hadde forvaltning av næringen, er til dels publisert (T. Weidling: Eneveldets menn i Norge) og til dels registrert i et kartotek på Norsk Bergverksmuseum etter et eldre manuskript (Brünnich: Norges Berg-Etat).

De mange, gode kildene gjør bergverksdriften til en av de best dokumenterte virksomhetene i norsk historie, også på individnivå. Det vi kan kalle «vanlige folk» med tilknytning til bergverk har etterlatt seg langt bedre spor her enn i mange andre deler av samfunnet.

Litteratur:

• B.I. Berg (red.) m.fl.: Bergverk i Norge. Kulturminner og historie, Fagbokforlaget 2016

• B.I. Berg: Eksaminasjonsmanntall Kongsberg Sølvverk 1732, Bergverks- museet Skrift nr. 1, Kongsberg 1983 • B.I. Berg: Glemte mennesker. Bergmannsslekten Bratteberg på Kongsberg 1742– 1812, Novus, Oslo 2005

• B.I. Berg: Tyskere ved norske bergverk på 1500-tallet, BVM arbeidsnotat 1/2000, Norsk Bergverksmuseum, Kongsberg

• W. Hervig: Avskjedigelsesmanntall Kongsberg Sølvverk 1805, Bergverks- museet Skrift nr. 8, Kongsberg 1993 • Huhnhäuser: Die deutsche Einwanderung in Kongsberg, Oslo 1944

• P.R. Mikkelsen: Bergverksfortellinger. Introduksjon til norsk bergverkshistorie, Montanus forlag 2018 • V. Seresse: Tysk bergverkstradisjon ved Røros kobberverk 1671–1685, DKNVS Skrifter 2/1992, Tapir, Trondheim

• T. Weidling: Eneveldets menn i Norge, Riksarkivaren Skriftserie 7, Oslo 2000