Viktig næring

Skogen har vært meget viktig i norsk økonomi, både på mikro- og makronivå. Når vi ser på den materielle virkeligheten folk her til lands levde i før vår tid, er skogens og trevirkets betydning for menneskene iøynefallende. Både som økosystem med muligheter for sanking, jakt, fangst og beitebruk, og som reservoar av materialer som folk var avhengige av i dagliglivet.

I Norge har tre vært det viktigste materialet i bygningskonstruksjoner i all overskuelig fortid. Enhver som har besøkt norske folkemuseer eller bladd litt i gamle skifteregistreringsprotokoller vil også ha lagt merke til at det meste folk for noen generasjoner siden hadde av redskaper og utstyr, både utendørs og innendørs, hadde trevirke som hovedmateriale. Treet har også hatt enorm betydning som brensel i et land der vinterklimaet kan være temmelig kaldt. Lenge var det nettopp slik – til husbruk – mesteparten av det norske trevirket ble brukt. I tillegg besto handelsflåten lenge av treskuter, og i fiskerinæringa ble det også brukt farkoster og emballasje – tønner – av tre.

Viktig eksport

Norske skoger har også vært sentrale i utenriksøkonomien. I tider da skogene i land som Danmark, Nederland, Frankrike og England gradvis måtte vike plassen for åkerarealer som skulle brødfø voksende befolkninger, oppsto det et internasjonalt marked for tømmer og trelast. Her lå Norge gunstig til, for det var nesten alltid god bør for seilskutene over Nordsjøen, mens tømmerreservene i Sverige, Finland og Baltikum lenge var vanskeligere tilgjengelig for kjøperne. Norge hadde også en annen fordel.

Her til lands var det flust med vannfall som kunne drive oppgangssager, en nyvinning som ble kjent i vår del av verden for om lag 500 år siden. Fløtbare elver med energirike fosser var også en viktig forutsetning for at Norge tidlig fikk en treforedlingsindustri, der tømmeret ble malt eller hogd til flis og kokt i kjemikalieblandinger som gav tremasse og cellulose, råstoff til kartong og papir. Tømmer og ulike produkter basert på råstoff fra skogene var lenge de viktigste salgs- og eksportartiklene fra Østlandet og fra innlandsbygdene i Trøndelag og på Helgeland. Dette gjenspeiles blant annet av at de fleste byene i disse regionene ligger der hvor fløtingsvassdragene nådde kysten.

Driftsrettigheter

All virksomheten knyttet til skog og produkter som kunne lages av tømmer berørte store befolkningsgrupper, om enn på ulike måter. Skogen ble forvaltet lokalt, men etter regler som var fastsatt i et lovverk med landsdekkende, eller i sjeldnere tilfeller regional gyldighet. Tidlig på 1900-tallet kom det riktignok en god del skogvedtekter på herredsnivå, men fra 1930-åra og framover er det i hovedsak et nasjonalt lovverk som har regulert virksomheten. I allmenningsskog hadde folk som soknet til allmenningene rett til å hente seg husbehovsvirke – bygnings- og gjerdematerialer, skigardsstaur og ved – men de kunne ikke hogge tømmer fra slik skog for salg på det kommersielle trelastmarkedet. Liknende premisser gjaldt for eiendommer som ble drevet av leilendinger. Her var det i eiernes interesse at brukerne tok det virket som måtte til for å holde eiendommene i hevd, men tømmersalget ville landherrene ha kontroll med. Gjennom sorenskriverembetenes arkiver kan vi se hvordan mengden leilendingsgods sank fra 1660 og framover mot slutten av 1700-tallet. Der finner vi også en rekke utskiftningforretninger fra sameieskog, utmark som var blitt liggende som felleseie etter tidligere gårddelinger. En del trelasthandlere og verkseiere greide å skape seg store skogkomplekser gjennom oppkjøp.

I skogen

Avstanden mellom menneskene som eide og drev skogene i norske bygder og det internasjonale markedet for trelast og treforedlingsprodukter var lang, så handelen med tømmeret forutsatte et omfattende organisatorisk apparat. En skogeier som trengte kontanter og ville skaffe seg det ved å sette i gang hogst, gjorde gjerne avtale med en trelasthandler når han var på bytur, eller kanskje med en representant – en «tømmerbetinger» – kjøperen hadde i skogeierens egen region. Partene ble enige om kvanta og priser. De trærne som skulle hogges ble merket, «blinket», med et øksebless i barken, omtrent i brysthøyde. Når høsten og kuldegradene kom, og all avling var i hus, kunne hogsten starte.

På små eiendommer var det gjerne skogeieren sjøl og andre mannlige medlemmer av husholdet hans som sto for arbeidet. Når driftene var større, ble det leid inn mannskap som var innstilt på å arbeide i tømmerskogen for å tjene litt til seg og sine. Det de meldte seg til var et hardt kroppslig slit med enkle håndredskaper. Lenge var øksa universalredskapet, skjønt mange skogsarbeidere hadde to: Ei som var smal, men tung, og dermed «beit» godt i frossen ved når treet skulle felles og den groveste kvisten skulle hogges av, og ei noe lettere, bredere øks, som egnet seg ved barking. Først ved overgangen fra 1800- til 1900-tallet kom «svansen», ei enmanns tømmersag av valsestål, og barkespaden inn i utstyrssortimentet.

Barkinga av tømmerstokkene ble utført for at stokkene skulle gli lettere på snøen og tørke litt før fløtinga startet, noe som reduserte faren for at de sank i vassdragene før de nådde sagbruk eller papirfabrikker nærmere kysten. Første fase i denne transporten besto i at tømmeret ble samlet i hauger – «lunner» – i skogen. Derfra ble de hentet og transportert med hest til nærmeste fløtingsvassdrag, og i nyere tid stadig oftere til nærmeste bilveg. Redskapen som ble brukt under slik kjøring varierte, både etter skogsterrengets karakter, fra region til region og over tid. Skogsarbeiderne satte prikker på ei såkalt stikkfjøl for hvert tre av en viss dimensjon de felte, kvistet og barket. Disse var utgangspunkt for lønnsutbetalinger. Kjørerne, som ofte var småbrukere med egen hest, hadde daglønn og var underlagt et betydelig ansvar for at alt tømmeret kom fram til fløtingsvassdrag eller bilveg før førefallet om våren

Bodde i koier og skogstuer

Tradisjonelt var tømmerhogst, lunning og kjøring høstog vinterarbeid, og svært ofte foregikk driftene langt fra bygdene der skogsarbeiderne bodde. For å nytte den korte dagslysperioden så effektivt som mulig, ble de oftest innkvartert i koier eller skogstuer. Dette var enkle husværer, gjerne med en åpen ild eller ovn midt i rommet og sitte- og liggebrisker langs veggene, der karene kvilte med granbar som madrass, striesekker som laken og med en gammel vinterfrakk som dyne. Matstellet var enkelt, med mye kaffe, flesk og hermetikk, som en etter en tilberedte på det nevnte ildstedet. Her luktet det ikke bare mat, men også svette, for karene hadde ikke noe annet sted å tørke våte klær og skotøy, og de fikk ikke vasket seg skikkelig før de kom hjem i helga. Først i 1940-åra kom det påbud om at koiene skulle ha egne tørkerom. Da kom også de første motorsagene, og etter hvert overtok landbrukstraktorene stadig mer av tømmerkjøringa.

Mot markedet

Når våren nærmet seg kom «annammerne», karene som skulle måle tømmeret på vegne av kjøperne. «Stikkbøkene» med oppgaver over antall stokker fordelt på ulike dimensjoner ble grunnlag for tømmeroppgjøret. Hver enkelt tømmerstokk ble påslått øksemerker med former som tjente som adressemarkører – «støvelen» skulle til Skotfos Bruk i Skien, «dasslokket» til Borregaard i Sarpsborg. Lenge var det oppdriften i vannet som skulle bære de tunge tømmerstokkene nedover bekker og elver og over innsjøer mot sagbrukene og treforedlingsindustrien, som for det meste lå i kystsonen. Når isen gikk, og vannføringa i vassdragene steg, begynte tømmerfløtinga. Mannskapene var gjerne mange av de samme karene som hadde drevet med hogst og tømmerkjøring i vintersesongen, men nå hadde de ikke lenger individuelle arbeidsavtaler med skogeierne – nå arbeidet de i lag som hadde påtatt seg fløting ved lisitasjon – et anbudssystem. Lagsarbeidet gav en helt annen forhandlingsposisjon, og på landsbygda ble mange av de store kampene for lønn og ordnede arbeidsvilkår ført ved fløtingsvassdragene.

Mekanisering

Etter 2. verdenskrig var markedet for trelast og papir nesten umettelig, og folketellinga i 1950 registrerte bortimot 40 000 som hadde skogen som arbeidsplass. Stadig flere av dem hadde skogsarbeid som helårsyrke, for nå skulle ikke skogen bare høstes, den skulle dyrkes med planting og pleie som skulle øke produktiviteten i næringa. Mange av arbeidsprosessene ble mekaniserte og yrket fikk sin egen fagutdanning. Samtidig, i 1950- og 60-åra, kom skogbruket litt på defensiven i kampen om ledige hender i et arbeidsmarked med stadig flere muligheter. I slutten av 1970-åra kom de første skogsmaskinene til Norge. De var kostbare i innkjøp, men arbeidet som fem–seks mann. Var oppdragsmengden stor nok, kunne de gjerne gå dobbelte skift, uten menneskelige behov for kvile. I konkurransen med slikt utstyr krympet antallet skogsarbeidere raskt, og mange av dem som ble igjen var mer maskinførere enn kroppsarbeidere.

Hvordan finner vi skogens folk i arkivkildene?

Som i alle andre miljøer er det også de aktørene som befant seg øverst i det sosiale hierarkiet som er lettest å spore. I skogbruket var det tømmerkjøperne – de sagbrukseiende trelasthandlerne og seinere industrigründerne i treforedlingsindustrien som var de mest framtredende. Mange av dem levde prangende liv og hadde også offentlige posisjoner ved siden av sine forretningsaktiviteter. Slike personer er det ofte enkelt å finne informasjon om, både i historisk litteratur og i arkivkilder.

Fra andre halvdel av 1800-tallet fikk Norge også en skogakademisk skolert elite, «forstmenn», som fikk lederoppgaver i den statlige skogadministrasjonen og på de største skogeiendommene. For denne gruppa finnes det flere bokutgivelser med karriererelevant informasjon om hver enkelt, kull for kull fra 1850-tallet og fram til 1974. En bok er for eksempel Norske forstmenn fra 1853 til 1928. Flere av skogfunksjonærene har også etterlatt seg interessant rapportmateriale fra sitt faglige virke. Mesteparten av privatskogen i Norge var gardsskog. Eiere er ofte omtalt i bygdebøker, og utdypende informasjon finnes blant annet i statsarkivenes materiale fra sorenskriverembetene. Det er betydelig vanskeligere å finne informasjon om enkeltindivider blant skogsarbeiderne. I mange tilfeller kan det til og med være vanskelig å dokumentere at en person var skogsarbeider, fordi dette for manges vedkommende bare var en av flere sesongaktiviteter som gav et hardt tilkjempet inntektsgrunnlag, som ofte ble sammenfattet i en diffus yrkeskategori som «dagarbeider». Privatarkiver fra skogeiendommer inneholder ofte informasjon om økonomiske mellomværender mellom skogeieren og dem som deltok i driftene.

Og Arbeiderbevegelses arkiv og bibliotek har en del materiale som forteller noe om virksomheten til arbeidere som var aktive i fagorganisasjonen Skog og land. Enkelte museer har også intervjumateriale med skogsfolk som forteller fra egne arbeidsliv. Men dessverre er det bare en ørliten andel av de mange som hadde skogen som arbeidsplass som er representert i denne typen minnemateriale.