Første universitet i 1811

Norge fikk sitt første universitet i 1811, Det Kgl. Frederiks Universitet, nesten 200 år etter de første ønskene om eget universitet ble fremmet på 1600-tallet. Før 1811 måtte de som ønsket en akademisk utdannelse reise til København. I 1939 endret Det Kgl. Frederiks Universitet navn til Universitetet i Oslo. Først i 1946 fikk Norge sitt andre universitet, i Bergen.

– For å bli opptatt ved universitetet måtte du ha examen artium. De som fikk mulighet til å ta dette varelever ved det vi kan kalle «lærde skoler»; katedralskoler eller lignende, som tilsvarer det senere gymnaset og dagens videregående skole. De var svært få, så det ble en forventning om at de skulle gå videre på universitetet etter endt skolegang. For vel 100 år siden utgjorde disse elevene en til to prosent av aldersgruppen 15 til 19 år, sier Jan Eivind Myhre. Han er professor i historie ved Universitetet i Oslo og har jobbet med vitenskapshistorie gjennom mange år. Han har også skrevet boken Making a modern university. The University of Oslo 1811– 2018.

Måtte finansiere livsoppholdet selv

 Om du fikk mulighet til å begynne på et universitet, måtte du først gjennom examen philosophicum (ex. phil.), altså en forberedende eksamen i filosofi og en rekke andre fag.

 – På 1800-tallet var ex.phil en stor sak, og det tok ofte halvannet år å komme gjennom. Denne eksamen ble ofte kalt andreeksamen, der examen artium ble kalt førsteeksamen. Men etter skolereformen i 1896, som utvidet pensum på gymnaset betraktelig, ble ex.phil. redusert til det lille studiet dagens studenter tar, sier Myhre.

Selv om universitetsutdannelse i Norge alltid har vært gratis, er studiestøtte et moderne fenomen. Statens lånekasse for utdanning kom først i 1947 og rabatterte studentboliger ble først utbredt på 1960- og 1970-tallet. På 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet fantes det dermed få goder for studenter. Dette begrenset lenge hvem som fikk mulighet til å studere. Enten måtte du har foreldre som betalte livets opphold for deg, eller bo kummerlig og ha en jobb på si. De som måtte ta til takke med sistnevnte tok gjerne jobb som privatlærer.

– Norge ble styrt av en utdanningselite: Embetsstanden, folk med høyere utdanning, spesielt jurister, prester og medisinere. De dominerte Stortinget og forvaltningen. Det var deres sønner som i størst grad fikk mulighet til å gå på universitetet på 1800-tallet. Om jeg skal gjøre en generalisering vil jeg si at halvparten av alle de som begynte på universitetet frem til 1870-1880-årene var sønner av embetsmenn. En fjerdedel var sønner velstående forretningsdrivende, og den siste fjerdedelen var sønner av håndverkere, lavere funksjonærer, lærere og bønder. Arbeidersønner kom ikke inn i bildet før utover 1900-tallet, sier Myhre.

Annet løp for studenter fra bygdene

Bondestudentene, som Arne Garborg har skildret livet til i boken Bondestudentar, hadde sjelden tilgang til katedralskoler og lignende skoler. Deres vei til høyere utdannelse ble derfor noe annerledes enn de andre gruppenes.

– Noen av dem ble undervist privat, for eksempel sønner av storbønder. Men mer vanlig var det at disse guttene ble oppdaget av en lokal prest og gitt undervisning av ham. De fikk så mulighet til å ta artium på norsk, og uten latin i motsetning til resten av elevene som begynte på universitetet. De ble kalt preliminarister («præler» i dagligspråk) og ble ikke regnet som skikkelige studenter av latinerne. De hadde for eksempel ikke adgang til Studentersamfundet. De kunne studere medisin og jus og nå langt, men de ville aldri få de høyeste stillingene og heller ikke bli prest. Da måtte du ha latin. De fleste av disse bondestudentene tok det vi kan kalle «brødstudier», altså studier som var nyttige og gav mat på bordet. Det gjaldt for øvrig mange andre studenter også. Gjennom hele 1800-tallet var disse studiene teologi, jus og medisin. Realfag og filologi kom for alvor mot slutten av århundret, og hadde sammenheng med at staten satset mye på skole og utvidet denne. Det gav et stort behov for flere lærere, sier Myhre.

Med kvinnene?

Kvinner fikk adgang til å ta artium i 1882 og til å ta embetseksamen i 1884. – Disse kvinnene kom fra embetsstanden og var kremen av sin generasjon. De scoret høyere på artium enn mennene og valgte stort sett medisin og realfag. Når filologien senere vokste frem tok mange kvinner dette, og spesielt språkstudier, sier Myhre.

Kilder til studenter

Arkivene etter universiteter og høyskoler

I disse arkivene kan det finnes eksamensprotokoller, eksamensbesvarelser, karakterer og oversikt over studenter. Noen av disse arkivene ligger i Riksarkivet, noen i statsarkivene og noe materiale kan også fremdeles ligge hos skoleinstitusjonen. For å få en oversikt over hva som ligger hvor kan det være lurt å søke på Arkivportalen.no.

• Studentjubileumsbøker. Dette er virkelig en god kilde til studenters liv. Her er det ofte med bilder, navn, yrkeskarriere, informasjon om familie, interesser, verv og reiser. Stort sett er teksten skrevet av studenten selv, og i noen bøker har de også sendt inn svar på noen spørsmål. Som «Hva er ditt livsmotto?» og «Har du en drøm?». Mange bøker finnes på Nasjonalbibliotekets nettside og heter ofte «Studentene fra».
• Oppslagsverk om yrkesgrupper. Det er gitt ut mange oversikter over folk som jobber i bestemte yrkesgrupper. Som for eksempel «Norges leger» og «Norges realister og filologer». Disse inneholder ofte personopplysninger og bilder.
• Norsk biografisk leksikon. Kom ut i 19 bind mellom 1921 og 1983. Mange som tok høyere utdannelse ble senere synlig i samfunnsliv og arbeidsliv, og havnet dermed i dette leksikonet.
• Studentoppgaver. Flere universitet har databaser der de publiserer digitaliserte studentoppgaver, også noen fra langt tilbake i tid. Du kan blant annet finne digitaliserte arbeider i DUO (Universitetet i Oslo), NORA (felles portal for ti utdanningsinstitusjoner, men primært oppgaver fra de siste årene) og BORA (Universitetet i Bergen). Slike oppgaver kan finnes også i universitetsbibliotekene