Hardt arbeid og dårlige vilkår

– Når jeg er ute og holder foredrag om tjenestefolk, har nesten alle i publikum en formor som var tjenestejente, sier Kari Telste, førstekonservator og etnolog ved Norsk Folkemuseum. Sammen med historiker Sølvi Sogner gav hun i 2005 ut boken Ut og søkje teneste: historia om tenestejentene.

For mange tjenestejenter ventet omsorg og gode relasjoner i familien de kom til, men det var også mye hardt arbeid og strev. I flere århundrer jobbet de også utelukkende for kost og losji, og kanskje noen klesplagg og et par med sko i løpet av året. Den lave økonomiske utgiftsposten gjorde at veldig mange familier hadde råd til å ha en tjenestejente. Vi skriver en, siden flesteparten av familiene bare hadde en.

– Det var bare de aller mest velstående som hadde flere enn en tjenestejente. For eksempel hadde Bogstad gård seks–sju tjenestejenter. Men de fleste familiene hadde en, og hun gjorde alt. På landsbygda havnet tjenestejentene ofte i familier som selv ikke hadde barn som kunne jobbe for seg. Og i byene startet ofte jentene i tjeneste hos slektninger før de byttet arbeidsgiver etter hvert. Når du hadde signert en avtale om tjeneste kunne du ikke si opp før tiden, uansett hvordan du hadde det. Det er mange eksempler på tjenestejenter som rømte fordi de hadde det så forferdelig, men da ble de bare sendt tilbake. Om de nektet kunne de i verste fall havne på tukthus. Du kunne først bryte tjenesten ved neste flyttedag, sier Telste.

Ifølge Christian Vs Norske Lov fra 1687 var flyttedagene satt til 14. april og 14. oktober. Da kunne du bytte arbeidsgiver eller bli værende om du og familien ønsket det. Lønn i penger ble vanlig først fra midten av 1800- tallet.

Rakk nesten ikke å sove

For tjenestejentene ventet stryking, vasking, matlaging og vannbæring, og mange andre oppgaver. Var du tjenestejente på landet måtte du i tillegg hjelpe til med husdyrestell, foredling av matprodukter etter høstslaktingen, og bidra i våronna. Men husdyrestell måtte de ofte også bidra med i byene. For det var ikke uvanlig at familier hadde en ku eller to i bakgården. Det var med andre ord hardt arbeid, ofte nesten døgnet rundt.

– I arkivmateriale jeg har lest, forteller tjenestejenter at de har vært ute klokken 03 om natten, på vei til en jobb. Og noen forteller om at de har bakt til klokken 02. Jeg har ofte lurt på når de sov. De hadde også bare fri en ettermiddag i uka, og da måtte de være inne til klokken 22 om kvelden, forteller Telste.

Når de først sov varierte det veldig hvor de gjorde det. I noen familier sov hele familien på ett rom, men etter hvert som velstanden økte hadde folk råd til større hus og mange bygde da eget rom for tjenestejentene.

– Disse pikeværelsene var ofte malt i en søtsupperød farge, og hadde så vidt plass til senga når den ble trukket ut. Men jeg har også lest om tjenestejenter som måtte sove i uthuset eller på kjøkkenbenken, sier Telste.

Måtte ta tjeneste

Noen vil kanskje spørre seg hvorfor så mange jenter gikk inn i en så hard jobb med så dårlige vilkår. En av hovedgrunnene var at det var lovpålagt. Fra midten av 1700-tallet og frem til 1854 sa loven at alle som ikke eide fast eiendom eller ikke hadde noen til å forsørge seg måtte ha fast arbeid. For menn var det gjerne mange ulike yrker å velge mellom, men for kvinner var det i stor grad tjenesteyrket som var alternativet. Noen havnet i det veldig ufrivillig.

– Jeg har jobbet mye med arkivmateriale etter rettssaker. Der kom jeg blant annet over en sak om døtrene til en enke som drev en vellykket slakterforretning i Hønefoss. De ønsket å hjelpe moren fremfor å ta tjeneste, men fikk ikke lov. Jeg fant også en annen sak, der en ung gutt ønsket å hjelpe svogeren sin, men måtte ta tjeneste isteden, sier Telste.

Opplæring i å bli husmor

Da konfirmasjon ble obligatorisk i Norge fra 1736 fikk de fleste barn og unge en form for skolegang. Det gjorde at det ble vanlig å gå ut i tjeneste først etter konfirmasjonen, selv om det i enkelte tilfeller også var barn som jobbet som tjenestefolk. Uansett når de startet, var tjenesteyrket et tidsbegrenset yrke. De aller fleste gav seg da de giftet seg. Da var det det fint å ha med seg tjenestetiden inn i ekteskapet, for denne ble sett på som en opplæring i å bli en god husmor.

– Mange etterstrebet blant annet å ta tjeneste i en prestegård. Der lærte de masse, siden prestefruen involverte seg i alle deler av husholdet og det var nesten som en husstellskole og regne, sier Telste.

Ble kastet ut om de ble gravide

I noen slektstrær vil det dukke opp historier om tjenestejenter som ble gravid med mannen eller sønnen i huset. – Hvor vanlig det var er et stridsspørsmål, men når det først skjedde ble tjenestejentene stort sett kastet ut. Menn giftet seg heller sjelden under sin stand. Det varierte i tillegg hvor mye ansvar mannen tok. Det hendte blant annet at de fikk jenta giftet bort til en annen. Mange mener for eksempel det skjedde da Henrik Wergeland fikk barn med tjenestejenta i prestegården. Hun giftet seg senere med en bonde i området, sikkert mot en del penger. Om de ikke ble giftet bort, måtte tjenestejentene stort sett få familien til å ta vare på barnet eller få det satt bort. Bortsatte barn kan du finne informasjon om i folketellinger og rettssaker, blant annet. I kirkebøkene vil det stå om et barn er «uekte», altså født utenfor ekteskap, sier Telste.

Gradvis ble det mer og mer uvanlig å ha tjenestejenter, og mot 1940-tallet var det nesten ingen igjen. Omtrent samtidig klarte man endelig å stable på bena en organisering av yrkesgruppen.

Hvilke kilder kan du bruke for å finne tjenestefolk?

Det finnes få egne kilder som forteller om tjenestejenter og deres tjenestetid. Men en viktig kilde du kan finne dem i, er folketellingene. Der vil de stå om noen er tjenestejente. I kommunale folketellinger, som ble utført hyppigere, kan du også se om en tjenestejente byttet familie ofte. Det kan kanskje si noe om hvordan de hadde det. Når du har funnet ut dette kan du bruke andre kilder til å pusle sammen historien om dem. Blant annet kan du se om det finnes noe informasjon om gården eller huset de tjente ved i bygdebøkene.

Om personen bodde i en by kan du bruke lokalhistoriske bøker som tar for seg området der personen jobbet. Var området et fint strøk, eller var det et vanlig boområde der det primært var personer fra enklere kår som bodde? Du kan også se om det finnes et skifte etter husholdet for perioden de var der. Der vil du få en oversikt over hvor stor og velstående husstanden var.

Du kan også bruke litteratur som tar for seg tjenestejentenes arbeidsliv for å skape en ramme rundt hvordan de hadde der. Selv om det sikkert vil være forskjeller fra tjenestejente til tjenestejente, vil det også være mange likheter mellom tjenestejenters liv. Du kan også bruke minneoppgaver fra eldre. Om du ikke finner en minneoppgave fra personen du leter etter informasjon om, finnes det mange oppgaver fra kvinner som har vært tjenestejente som kan gi historien din en ramme. Det finnes også et tidsskrift som heter Husmoderen, som Nasjonalbiblioteket oppbevarer utgaver av. Disse bladene skrev ofte om tjenestejenter, for eksempel om en person hadde jubileum. Informasjon om tjenestejenter som rømte eller kom i konflikt med arbeidsgiver kan du finne i rettsmateriale, som politi- og forhørsprotokoller.