Åtte episoder

Da Josefine ble funnet var foreldrene sporløst forsvunnet og babyen, som ble kalt Josefine de første dagene av sitt liv, fikk en ny familie og navnet Ingrid. Gjennom åtte episoder har Åsted Norge fulgt Ingrids jakt på sine biologiske foreldre, 29 år etter hun ble funnet. En som har vært sentral i dette arbeidet er slektsforsker David Widerberg Howden. Han jobber i Norsk Slektshistorisk Forening og har blant annet stått for utgivelsen av den norske versjonen av boken Släktforska med DNA.

En måned - ett mål

Åsted Norge kontaktet Howden og gav han ett oppdrag: Å finne en av Ingrids slektninger i løpet av en måned.
– Da hadde de allerede sendt inn en autosomal DNAtest til MyHeritage, og overført resultatet til FamilyTree DNA. Om en skal bruke DNA i slektsforskningen sin og få flest mulig matcher kan det lønne seg å ha en DNA-test i begge databaser, da det er disse to databasene flest nordmenn og skandinaviere bruker, sier han. En autosomal test gir treff på både mor- og farsside og er litt som å kaste ut et snøre og se hva som dukker opp.

Over 8000 treff, men ingen spesielt nære

Totalt satt Howden igjen med over 8000 treff da resultatene av DNA-testene kom. Han jobbet videre med de 80 nærmeste treffene. Altså de treffene som viste nærmest estimert slektskap. Men ingen av disse treffene var spesielt nære.
– Da de nærmeste var beregnet til 1c2r-2c2r, som betyr søskenbarn eller tremenning til en av Ingrids besteforeldre, måtte det et større kartleggingsarbeid til med triangulering av både DNA og 80 slektstrær. Om en hadde hatt et nærmere treff, for eksempel et søskenbarn eller til og med moren selv, hadde det vært mye enklere å løse saken. Men en vet aldri på forhånd hvilke resultater en kan få, sier Howden.

Triangulering kan være litt komplisert for en nybegynner i DNA. Men det handler om at du sammenligner flere personer som har treff med både deg selv og med hverandre. Da er det mulig å danne grupper av treff som igjen kan brukes til å rekonstruere et slektstre. Mange treff kan godt dele en felles ane i sine trær, men det betyr ikke at det er denne som er felles med den som er testet. Dermed må du bruke både slektstrær og sammenligne om de som er etterkommere etter denne felles anen deler den samme delen av DNA-et som også deles med den testede. Vil du lese mer om dette finnes det en detaljert artikkel med illustrasjoner på nettsiden Your DNA Guide.

Avhør og DNA-treff ledet vei

Det som ble utslagsgivende i Josefine-saken, var et kriminalteknisk bevis kombinert med DNA-resultatene. Da Ingrid ble funnet denne augustdagen i 1990 ble det naturligvis gjennomført avhør av dem som bodde i nærheten av containeren. En av kvinnene som ble avhørt var på besøk i byen. I DNA-resultatet fikk Ingrid treff med mange personer fra stedet hvor hun kom fra. Da programlederne leste gjennom avhøret av henne igjen falt mye på plass. I etasjen hvor kvinnene bodde ble det funnet blod og oppkast på fellestoalettet i gangen. Den ene kvinnen fortalte at hun hadde vært på byen kvelden før, men forlot selskapet før de andre fordi hun følte seg dårlig. Hun kastet senere opp. Hun fortalte også at blodsporene kanskje stammet fra henne, siden hun hadde menstruasjon. Fellestoalettet viste seg å være det eneste stedet politiet fant blod i løpet av etterforskningen.
– Om vi ikke hadde hatt dette kriminaltekniske sporet, ville vi nok ikke klart å løse saken så fort som vi gjorde ved bruk av DNA. Saken kunne blitt løst med treffene vi hadde, men med bedre treff hadde det vært enklere. Nå skal det sies at det aller nærmeste treffet vi fikk på Ingrids DNA-test kom underveis i produksjonen, så ting kan fort endre seg, sier Howden.

Begynte å snevre inn søket

Mistankene mot kvinnen som hadde kastet opp var såpass sterke at han begynte å snevre inn søket rundt. I hele prosessen kombinerte han DNA-resultatene med tradisjonell slektsforskning.
– Jeg tok blant annet utgangspunkt i slektstrærne som folk hadde lastet opp som vedlegg til DNA-testen sin på MyHeritage og FamilyTreeDNA. I tillegg brukte jeg mange ulike kilder i letearbeidet. Siden dette er en sak fra nyere tid er mesteparten av kildene sperret. Men noe finnes. Jeg brukte blant annet bygdebøker og aviser som jeg fant på Nasjonalbibliotekets nettsider, nyere skattelister som ligger på nettsiden til avisa Sagat og slektstrær på Geni og MyHeritage, forteller Howden. I tillegg kartla han de 80 treffenes slektstrær tilbake til tippoldeforeldre-generasjonen og brukte da tradisjonelle kilder som kirkebøker og folketellinger.

For selv om DNA-testing nå finnes som et verktøy, erstatter det i de fleste tilfeller ikke tradisjonell slektsforskning. Selvsagt kan du få treff med akkurat den du er på jakt etter, men stort sett er det ikke sånn.
– Det viktigste bruksområdet til DNA er å få kontakt med slektninger du har mistet kontakt med eller for å finne nye slektninger du ikke vet om. I slektsforskningen min bruker jeg også DNA-resultatet til å sjekke at min egen forskning og de skriftlige kildene stemmer, sier han. Antagelsene om at den besøkende kvinnen kunne være moren viste seg å stemme. Dette var Ingrids mor. Hun kan ikke bli straffet for det hun gjorde, og ville heller ikke blitt straffet for 29 år siden på grunn av en spesiell lovbestemmelse.

Alltid etisk riktig å spore opp biologisk opphav?

Saken om Ingrid er naturligvis ganske enestående, men historier om barn som har vokst opp uten sine biologiske foreldre finnes det selvsagt mange av. Er det da alltid etisk riktig å spore opp sine biologiske foreldre eller bør en la historien ligge?
– Det er alltid etisk utfordrende sider i slike saker og det kan føre til konflikter. For eksempel om noen har adoptert bort et barn og ikke fortalt familien sin om det. Eller om det viser seg at far i huset ikke har fortalt at han har et barn på si. For den som leter etter røttene sine, kan historien om hvorfor en ble gitt bort være vond. For eksempel at den biologiske forelderen har tatt livet sitt og barnet derfor har blitt adoptert bort. Dette gjør at en bør være forberedt på at det kan dukke opp ting en ikke er forberedt på før en tester seg, sier Howden. Han er en del av en gruppe som har utarbeidet en rekke retningslinjer for bruk av DNA i slektsforskning.