Farfars utvandrede bror

Farfar og hans søsken holdt seg stort sett i Trøgstad-området, men en av brødrene hans, Steffen, hadde større utferdstrang enn de andre. I 1927 emigrerte han til USA. Helt fra jeg var liten var det snakk om denne onkelen i USA, og selv om jeg ikke var gamle karen, så husker jeg det var det stor ståhei da hans kone – tante Konstanse – besøkte Norge for første gang på 40 år, i 1968.

Jeg visste at hun var enke da hun besøkte Norge, men hadde ikke noe informasjon om når Steffen døde, og heller ikke når hun selv gikk bort. Det eneste jeg visste var at de hele livet hadde bodd i Cleveland i Ohio og jeg tok derfor kontakt med The Cleveland Public Library, Center for Local & Global History for å høre om de kunne bidra med informasjon. Det kunne de – i form av dødsannonsene deres fra The Cleveland Press i henholdsvis 1956 og 1972. Særlig Konstanses dødsannonse interesserte meg, da det der var oppgitt at hun var mor til en reverend Harry Eriksen fra McKeesport, samt bestemor til fem.

Jeg forsøkte å finne ut mer om denne reverend Harry, da jeg tenkte at han kanskje var en offentlig kjent person i Ohio. Dette ga ikke mye resultater, for jeg hadde ikke tatt med i beregningen at Ohio er et skikkelig bibelbelte, og at det finnes tusenvis av reverender, altså pastorer, som virker rundt omkring.

Brukte Facebook

Jeg satte derfor inn et innlegg i en slektsforskergruppe på Facebook, der jeg etterlyste mer informasjon rundt denne pastoren og hans fem barn. Jeg fikk svar veldig fort, og etter at navnene på de fem barna var avdekket, viste det seg at i hvert fall en av dem var på Facebook. Jeg tok straks kontakt med henne, og senere fikk jeg også kontakt med hennes søsken. Dette var i juni 2018 og jeg kan fortelle at det i løpet av sommeren og høsten ble utvekslet veldig mange meldinger og eposter med historikk og bilder mellom oss seks.

Steffen og Konstanses sønn John Harry Eriksen hadde giftet seg med Evelyn Latz. Sammen fikk de barna Joy, Sharon, Rebecka, Stephen og Deborah.

Livet i USA

Om Steffen og Konstanses liv i USA vet vi følgende: Steffen var utdannet snekker og jobbet både med det og som vaktmester. De hadde i en lengre periode vaktmesterleilighet i en stor boligblokk i Cleveland. Konstanse jobbet for det meste som vaskehjelp og gjorde rent hos folk. De var enkle mennesker med en sterk gudstro. Bibel og salmebok hadde de med seg fra Norge, og disse ble flittig brukt i alle år og har gått i arv til barnebarna. De var fornøyde med å jobbe for andre og å bo blokkleilighet, de hadde aldri sitt eget hus. Konstanse hadde med seg norske matvaner til USA og barnebarna kan huske at de fikk servert både fiskeboller og krumkaker når de var på besøk. En jul hadde Konstanse tilberedt ansjos, dette falt ikke i smak. Konstanse snakket engelsk med norsk aksent, men var helt flytende i sitt nye hjemlands språk allikevel. Hun var alltid sysselsatt med håndarbeide og barnebarna lærte både å strikke og brodere av henne.

Hun hadde mange norske venner i USA, og seg i mellom snakket de nok norsk. Når hun snakket norsk hjemme, sa Steffen «snakk engelsk – vi er amerikanere nå» med et lite smil. Da hun besøkte Norge i 1968 ble min mor tilkalt som tolk, i tilfelle den amerikanske gjesten bare snakket engelsk. Det ble ikke nødvendig med noen oversettelse, Konstanse snakket norsk helt fullstendig flytende fremdeles i 1968, førti år etter at hun emigrerte. Norgesbesøket hennes ble jevnt fordelt på Oslo (der hun hadde søsken) og Trøgstad (der hun hadde svigerinner). Hun hadde mange ganger snakket om å reise på besøk til gamlelandet, men det passet liksom aldri. Da hun var blitt 72 år fikk hun streng beskjed av familien at nå «måtte hun bare besøke Norge», og slik ble det. Litt ny garderobe og et frisørbesøk ble ordnet, flybillett bestilt og hun fikk et fantastisk hyggelig opphold i Norge. Hun skulle nok gjerne hatt med seg Steffen også, men han hadde dessverre gått bort 12 år tidligere.

Velsignelse for slektsforskere

Etter besøket stoppet kontakten mellom landegrensene gradvis og inntil for halvannet år siden visste jeg omtrent ingenting om pappas utvandrede onkel og tante – nå vet jeg masse og har god kontakt med alle deres fem barnebarn. Ett av dem, Stephen, kom til og med på besøk i sommer og fikk møte storfamilien. Spesielt artig var det at flere eldre familiemedlemmer i Trøgstad fremdeles hadde både julegaver og kort som hadde blitt sendt dem fra USA-slektningene på 40- og 50-tallet. Og min gamle tante på snart 93 år synes det var storveis å få møte barnebarnet til sin onkel, for han hadde hun aldri møtt. Facebook og andre sosiale medier er med andre ord være en velsignelse for oss slektsforskere og kan føre familier sammen igjen etter mange års fravær.