– I 1910 hadde Norge rundt 2,4 millioner innbyggere, altså litt under halvparten av det vi har i dag. Folk bodde stort sett på landet, litt under 40 prosent bodde i byene. Fra 1905 hadde man hatt en god økonomisk utvikling, etter en lang periode med dårlige tider og enorm utvandring på grunn av dette. Det var nå ganske store muligheter for å komme seg opp og fram i samfunnet, sier Finn Erhard Johannessen, professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Tydelige klasseforskjeller

Samfunnet hadde altså utviklet seg i den retningen at man kunne bygge opp landet, fremfor å måtte dra ut for å bygge opp sitt eget liv. Likevel. Klasseskillet var veldig tydelig på denne tiden.

– I byene var det store klasseforskjeller. Man hadde arbeidergårdene i Oslo øst og fine leiligheter på Frogner. Noen opplever fremdeles et skille mellom bydeler øst og vest i Oslo, men på denne tiden var det mye tydeligere. Enten hørte man til de «dannede» eller så hørte man til de «andre», og det var lite kontakt mellom de to gruppene. Et eksempel jeg av og til trekker fram for å illustrere dette handler om en lærerinne som drev en privatskole og kom på toget. Hun hadde månedskort, men hadde glemt dette hjemme. Konduktøren kom og krevde likevel betaling selv om hun forklarte situasjonen. Da sa hun «De mangler konduite min gode mann». Han skjønte ikke hva hun mente og svarte «Je vet ikke hva je mangler, men je vet at du mangler billett». Bare språket, det at han ikke skjønte hva hun sa, viser godt de to klassene på denne tiden. Likevel kunne det finnes eksempel der de to gruppene møttes og stod på likefot. Et var på jakt. Noen dannede dro på jakt og kunne der omgås lokale menn fra bygda. Der stod de på likefot med de dannede fordi de var kjent for å være dyktige jegere. Ellers på landsbygda hadde det vært et sterkt klasseskille mellom bønder og husmenn. Embetsmenn som prest og leger skilte seg sterkt ut fra bondebefolkningen, men kan ha hatt sosial omgang med storbøndene.

Skole for alle, men ikke like bra

Lærerinnen i historien drev en egen privatskole. Det var hun ikke alene om.

– Fram til 1. verdenskrig var det vanlig med privatskoler for de som hadde råd. Det var obligatorisk skolegang på sju år og en forventning om at folk skulle gå på skole, men de private skolene var et mye bedre tilbud enn de offentlige. Man lærte også andre ting der enn på de offentlige skolene, som fremmedspråk.

I dag er videregående skole for alle, noe de fleste tar. I 1910 var dette for en elite. Dette påvirket også tallet på hvor mange som fikk mulighet til å studere. Likevel fantes det muligheter om man ville det nok, og var flink nok.

– Arne Garborg skriver om dette i Bondestudentar. Om talentfulle bondegutter som kom til byen, levde primitivt og ofte i nød, og klarte å slite seg fram til en embetseksamen – eller gikk til grunne. Det var altså muligheter, men forutsetningene vi har i dag manglet, som studielån.

Studielån manglet altså. Men hva med andre sosiale retter, som vi i dag tar som en selvfølge?

– På begynnelsen av 1910–tallet var man inne i en utvikling der kommunene ekspanderte og utviklet flere tjenester enn før. Helsetjenester, vannforsyning og elektrisitet kommer på denne tiden. Før handlet det mest om å holde liv i de aller fattigste, mens man fra 1910 begynte å se tegn til noe som lignet på en velferdsstat, bare i kommunal regi.

Hjelp med bismak

Om man ikke hadde mulighet til å jobbe fantes det ikke noe sykespenger slik som i dag, dette kom i seinere.

– Staten tok ikke vare på deg i så stor grad som den gjør i dag. Du var overlatt til deg selv, familien eller privat understøttelse. De som var litt finere hadde legater de kunne søke på. Men på denne tiden var det ikke som i dag, at man hadde retter og krav. Det kunne være ydmykende og pinlig å be om hjelp, sier Johannessen.

Faktisk kunne man på denne tiden også bli fratatt stemmeretten om man mottok støtte fra staten, da det ble sett på som et krav at man skulle være uavhengig for å kunne stemme – noe man ikke var om man fikk hjelp til livets opphold.

Til tjeneste, fra langt av gårde

I folketellingene får vi oversikt over hvem som bodde hvor. Ofte kan det bo veldig mange i hvert hus, spesielt i byene.

– Det er helt utrolig hvor trangt folk bodde, masse folk i små leiligheter. Når natten kom rigga de seg til og sov overalt, ofte flere i en seng, sier Johannessen, som legger til at man til tross for de kummerlige og trange forholdene ofte satte av en stue som skulle være til stas og for å beholde litt selvrespekt når det kom besøk. Han forteller videre at det på landet var mindre trangbodd enn i byene.

I folketellingene kan det også dukke opp en «pike» eller «dreng». Hvem var disse personene?

– Før flyttet barn hjemmefra mye tidligere enn nå. Det var en gammel tradisjon at unge tok tjeneste, og i 1910 var det spesielt vanlig at jenter var hushjelper. De reiste til Kristiania fra steder langt borte, fra Gudbrandsdalen og Sørlandet med kofferten sin for å jobbe. I håndverksbedrifter som skomakerverkstedene var det vanlig at guttene som gikk i lære bodde i samme hus som mestrene.

Mer kjærlighet dess mindre du eide?

Slik bodde man til man giftet seg. Men hvordan var det egentlig med «kjærleiken» på denne tiden? Var det hjertet du fulgte eller var det fornuften?

– Vi har aldri hatt noen store tradisjoner for arrangerte ekteskap her i Norge, så i 1910 var det nok mest romantiske ekteskap. På landet var selvsagt det at man kunne gifte seg til en god gård en betraktning som var fremme, så kanskje det gamle hang mer igjen der. Mer fornuft. Ulempen med å gifte seg, eller rettere sagt å eie ting, er at man binder seg. Jeg har en teori om at husmennene i større grad kunne tillate seg å gifte seg romantisk fordi de ikke eide noe. Det samme gjaldt arbeiderklassen i byen, sier Johannessen.

Stadig på flyttefot

Selv om du giftet deg betydde det ikke at du ble boende på et sted resten av livet.

– På denne tiden var det mye mer flytting enn det vi er vant til i dag. Folk byttet leilighet veldig ofte, men flyttet også langt for å finne jobb. Med større velferd og bedre levestandard kan man tillate seg å bli boende fast på et sted, før måtte man tilpasse seg mer og bo der det var mulig å skaffe seg livberging.

Lokaltog skapte forstadsutvikling

Stedene det kunne finnes arbeid var de gryende industristedene, som Odda, Notodden og Rjukan. For ved siden av primærnæringene hadde også Norge begynt å bygge opp en egen industri. I tillegg til dette hadde man også begynt å få en infrastruktur som bandt sammen landet.

– Man bygde jernbane, hadde dampskipsruter og dreiv vegutbygging. Jernbanen var for folk flest, men det var opprinnelig ment for gods. På denne tiden hadde man også noen få biler og busser med plass til åtte personer, men overklassen begynte først å skaffe biler på 1920–tallet. Derfor gjaldt hest og kjerre fremdeles. Jernbanen gikk langdistanse, men man hadde også lokaltog inn til Oslo. Som en konsekvens av dette fikk man også en forstadsutvikling på denne tiden.

Stor optimisme fikk dramatisk slutt

I dag når verdensnyheter oss så raskt at vi nesten ikke rekker å blunke. Slik var det ikke før. Likevel hadde man også da tilgang til nyheter fra inn– og utland.

– Av saker som folk var opptatt av finner vi blant annet en stor lockout, en arbeidskonflikt, i 1911. Ellers fikk også Roald Amundsens ferd til Sydpolen mye oppmerksomhet. Det som preget samfunnet i både Norge og Europa var en fremtidsoptimisme og tanke om at det nå bare gikk fremover. Man hadde knekt alvorlige sykdommer, utviklet et internasjonalt samarbeid og hadde vareutbytte på høyde med i dag. Alt fikk en dramatisk slutt i 1914. I starten gikk det greit med Norge, siden det var etterspørsel etter norske varer, men senere ble også Norge rammet hardt av krigen. Det oppstod stor matmangel, verre enn under 2. verdenskrig, og mangel på brensel. Vi fikk ikke en tilsvarende optimisme igjen før på 1950–tallet.

Kilde: Slekt og Data nr 2/2016. Side 6-10.