Gode kilder

Disse skattemanntallene er gode kilder for slektsforskerne. For det første kan personer lokaliseres til en bestemt gård eller et bestemt prestegjeld på et tidspunkt. For det andre kan de fortelle om eierforhold, om økonomi og levestandard. På gårdene kan vi følge brukere og eiere. 

Koppskatten1645

Koppskatten er en skatt som lagt på alle personer over 15 år (skatt per hode, av tysk Kopf). Skatten omfattet alle, bønder, tjenestefolk, koner og barn over 15 år.

Koppskatten for Røros gir navnene på de 16 personene over 15 år som bodde på vidda i 1645, omtrent da Kobberverket ble stiftet. Manntallet 1701 viser at det 56 år senere bodde rundt 1500-1700 mennesker på Røros. Koppskatten bidrar derfor til å dokumentere den enorme folkeflyttingen til Bergstaden over et halvt århundre. 

Skoskatten 1711

Den såkalte skoskatten fra 1711 er en mer kuriøs kilde. Alle mennesker ble telt opp, men det er bare bonden og noen husmenn som blir navngitt, for eksempel "huusmand Ole og qvinde 2 par sko". Hver person på gården skal betale skatt for ett par sko, antall personer sees derfor som "12 par sko". Unntatt var de militære.

På gårdene Borgen og Holmen i Aker slapp to husmenn "som ere enroulerede til Land Dragoner og derfor med andre Soldater ere fri". På Ris var det "tvende fattige smaa børn som intet have at gifve af", på Voksen "den tredje huusmand er nu betler og forarmet".

Mennene skulle også betale skatt for parykker, kvinnene for fontanger, en vifteformet hodepynt, som trolig gikk ut av bruk i Norden rundt 1750. Arbeidsgiverne skulle betale skatt av folkenes lønn og en karjol hvis de hadde det.

På Østre Skøyen i Aker betalte stiftsskriver Schøiendahl tre riksdaler for en parykk, "hans kiereste" det samme for en fontange, fire riksdaler for en karjol, i alt ti riksdaler og to ort av folkenes lønn på 64 riksdaler. På Bredtvet, Nedre Foss og Grorud betalte eieren også ekstraskatt av en karjol. På Bredtvet betalte far og sønn skatt for å bære parykk, mens Lars på Aasen slapp parykkskatt av medisinske årsaker; han "bærer peruque formedelst svaghed i hovedet, som forordninger befrier", og eieren på Ekeberg "bærer peruque for alderdoms skyld".

Listen over skoskatten er også en verdifull kilde i dag, fordi den forteller hvor mange husmenn det var på hver gård.

Ekstraskatten 1762

Ekstraskatten av 1762 ble pålagt på ubestemt tid for å dekke gjelden etter utrustning og forsterkning av krigsmakten.

Alle personer over 12 år skulle svare åtte skilling i måneden, og skatten skulle betales månedsvis i byene, kvartalsvis på landet. Fogden på landet og magistraten/byfogden på landet ble pålagt å utarbeide et fullstendig hovedmanntall og skatteregister. Hver hovedperson skulle oppgi alle i sin husholdning over 12 år og være ansvarlig for at det ble betalt skatt for dem.

Uformuende og fattige skulle ikke forbigås i manntallene; hver kjøpstad og hvert sogn skulle tilveiebringe det manglende beløp for de fattige. I realiteten er ekstraskatten en folketelling over alle personer over 12 år, kvinner som menn. Både skattepliktige og fattige som ble fritatt for skatten, er med. Manntallet har faste rubrikker for hver gård, antall bruk, antall barn over 12 år, tjenestefolk og andre som bor på gården. 

Ekstraskatten av 1762 er den rikeste personalhistoriske kilden blant skattemanntallene. Materialet gir oss et fyldig og trolig ganske korrekt bilde av befolkning, familier og slektskapsforhold på 1760-tallet. I tillegg får vi opplysning om folks flyttinger (Stoa-Sandberg, s. 117).

For noen prestegjeld har vi lister for 1762, 1766 og 1767. Da ser vi litt om utviklingen i disse årene, dødsfall og barn som har blitt 12 år, skattepliktig alder. Ekstraskattlisten kan brukes som kontroll av kirkeboka og av slektskap.

For Aker er det to lister for 1762. Den ene gir gårdens og oppsitterens navn og så antallet personer på gården, mann og hustru, tjenestedrenger og - piker, husmenn, innerster og andre som bor på gården. Den andre listen er den viktige for slektsforskere. Først oppgis gårdens eier, så navnet på brukerparet, og videre navnene på alle andre over 12 år som hører til på gården. Her står også navnene på brukerens barn over 12 år og "de fattige som ej kand betale, Deres tilstand og Omstendigheder".

Bygdeboka for Drangedal er syltynn i omtalen av husmannsfamiliene; men i listen for ekstraskatten står navn på alle husmennene med kone og barn. Alle brukerne i innlandsbygda Drangedal er selveiere i kontrast til Aker, nabobygda til Christiania, der mange av gårdene eies av borgere i hovedstaden. Opplysningene kan være knappe og brutale. I Drangedal er en av storbøndene oppført med kone, en sønn over 12 år, tjenestefolk og husmannsfamilier. I margen ut for sønnen står det "døv og dum fød".

For Bergstaden Røros er manntallet ført opp først med personer som er under kobberverkets jurisdiksjon og ikke bor på matrikulerte plasser, dvs. alle som bor i selve staden.Alle husene er nummerert, og listen er mønstergyldig satt opp. Det er også ført lister for 1766 og 1767, men med en annen nummerering.

Her kan du lese mer om folketellinger. 

Innvandring

På 1600- og 1700-tallet skjer det innvandring til Norge, dels av flyktninger, dels av folk som søker sin lykke her. De kan ha kommet på egen hånd eller blitt hentet hit som spesialarbeidere. I folketellingen 1701 kan vi finne utlendinger ved sølvverket på Kongsberg og kobberverket på Røros. Norges første glasshytte ble anlagt på Nøstetangen i Hokksund i 1741. Ekstraskatten for Nøstetangen 1762 viser hvordan glasshytta har hentet glassblåsere og gravører fra England og Tyskland.

Her kan du lese mer om innvandring til Norge.

Formueskatten 1789

I 1789 skulle alle innbyggere betale ½ prosent i skatt av sin formue fratrukket gjeld. Egne møbler og husgeråd var unntatt. Innkomstskatten var på fem prosent, og her var inntekt fra jordbruk og fiske unntatt. Skatteprotokollene ble trykt med rubrikker for skatt av formue, av embetsinnkomst, av annen innkomst og av næring. Opplysningene ble for landdistriktene innhentet muntlig. Det var trykt selvangivelser, som ble brukt i byene, og skjemaer for klager på skatten.Her kan det stå at en person er "uformuende" eller at han er "fattig og kand ei betale det aller mindste". Protokoller og selvangivelser for formuesskatten fins i serien Skatteregnskap i Riksarkivet.

Innkomstskatten 1810

Oppgavene her ligner på formuesskatten. Bare hovedpersonenes navn er oppgitt, mange husmenn nevnes ikke fordi de er fattige og faller utenfor. Innkomstoppgavene kan være muntlige eller skriftlige. Mange selvangivelser ligger i pakkene. Nå skulle også bøndene betale skatt av inntekter i jordbruket. Skatten her var på to prosent. Oppgavene var fremdeles muntlige for landdistriktene.

Formuesskatten 1789 og innkomstskatten 1810 har begrenset verdi for slektsgranskerne. De gir ingen opplysning om slektskap, bare om hva personene eide og hva de tjente. Vi må sammenligne disse oppgavene for våre aner med hva andre eide og tjente.

Sølvskatten 1816

Sølvskatten var med å etablere Norges Bank, og er en vanlig betegnelse for det tvungne innskudd som ble utskrevet i 1816 for å skaffe et grunnfond på 2 millioner speciedaler til den nyopprettede Norges Bank. Sølvskatten ble utlignet etter formue. Den kunne opprinnelig betales bare i sølv og gull (mynter eller gjenstander), men det ble i perioder også tillatt å betale innskuddene med gamle pengesedler.Innskuddene ble ført i protokoller. Protokollene var lenge forvart i kjelleren til Norges Bank, men i 2012 ble de skannet i samarbeid med Riksarkivet. Dermed ble de også tilgjengelige for allmennheten. I 2015 ble personinformasjonen i protokollene søkbar i Digitalarkivet. I 2015 ble sølvskattprotokollene søkbare og finnes på Digitalarkivet. (Kilde Norges Bank). 

Kilde: Finn Holden er Cand. philol. med historie hovedfag fra Universitetet i Oslo, tidligere lektor, studieinspektør, lærebokforfatter. Nå pensjonist. Artikkelen stod på trykk i medlemsbladet Slekt og Data nr. 1/2003. Informasjon om Sølvskatten er hentet fra Norges Bank.