Ingress (ca 100-200 tegn inkl. mellomrom)
På 1800- og 1900-tallet var Nord-Amerika stedet man reiste til i jakt på en ny framtid og et bedre liv. Men visste du at Nederland hadde denne rollen på 1500-, 1600- og 1700-tallet?
Toppbilde
Bilde
Hovedinnhold

Møtte en metropol

– Vi anslår at hollendertiden varte mellom 1550 og 1750. Kontakten med Nederland begynte mye før og varte mye lenger enn dette, men hollendertiden var landets storhetstid, med et attraktivt arbeidsmarked for nordmenn, forteller Margit Løyland. Hun er førstearkivar ved Riks- arkivet og gav ut boka «Hollendertida i Norge» i 2012.

Nordmennene som dro kom fra hele kysten, men Rogaland og Vest-Agder utmerket seg spesielt som utvandrerfylker. Som med mye annen utvandring var det mennene som dro først.

– For menn var det lett å få hyre som sjøfolk på hollandske skuter. Kvinner dro primært for å jobbe på land. Noen dro ned med hele familien sin, men de fleste reiste alene. Kanskje ble de med en av de mange hollandske skipperne som kom til Norge for å hente tømmer. De ble liggende i norske småhavner i flere uker mens de losset og lastet skipene sine, og fikk ofte god kontakt med lokalbefolkningen. De kunne også komme tilbake flere ganger i løpet av sommerhalvåret og tok gjerne med passasjerer på overfarten. For en norsk kvinne var det derfor ganske enkelt å komme over til Nederland som tjenestejente, eller for å selge ting hun hadde produsert på lokale markeder. Da kunne hun ofte dra på kortere turer, for det var det også mange som gjorde, sier Margit Løyland.

Hun legger til at man ikke vet hvor mange som dro, ei heller hvor mange som kom tilbake til Norge. På denne tiden manglet man både passordninger og emigrasjonsregister. Det eneste man trengte var en attest fra presten, som fortalte at du gikk til nattverd og deltok i menigheten. Slike reisepass kan man slumpe til å finne i lokale lensmannsarkiv.

Nederland påvirket levesettet i Norge

Løyland viser til den betydningsfulle forskningen historikerne Sølvi Sogner og Oddleif Hodne har gjort på feltet gjennom flere tiår. De brukte begge lysningsregistrene i Amsterdam i arbeidet sitt. Sølvi Sogner har i tillegg gjort en stor jobb med å lenke opplysninger om norske brudefolk, transkribere materialet og få det hele inn i en base. Dette materialet har hun formidlet i mange forskningsrapporter, både norske og internasjonale. Hun gav i 2012 ut boka «Og skuta lå i Amsterdam. Et glemt norsk innvandrersamfunn i Amsterdam 1621-1720». Her kan du lese mer om de som utvandret til Nederland i denne perioden.

Nederland påvirket mye av levesettet i Norge. Man fikk mange nye produkter derifra, tekstiler og møbler, og som nevnt fikk mange norske familier også god kontakt med hollenderne som kom til landet. Dette gjorde det mindre dramatisk å dra. Samfunnet som møtte de norske innvandrerne var på mange måter mer moderne og friere enn i Norge. Metropolen Amsterdam var en frihavn for mange religiøse grupper. Dette var en kontrast til Norge, hvor den lutherske lære var det eneste som gjaldt.

Kvinnene endte primært i Amsterdam

Kariin Sundsback har skrevet en avhandling om kvinnene som dro på 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Hun forteller at disse kvinnene som regel endte opp i Amsterdam.

– Jeg har sett i arkivmateriale fra andre nederlandske byer som mange norske menn dro til, som Rotterdam og Delft. Her fikk mennene lett jobb på et skip eller ved en havn, men jeg har ikke funnet mange norske kvinner i disse byene. Jeg har også forsket på havnebyen Hoorn, der jeg fant noen hundre kvinner fra Norge på 1600- og 1700-tallet. Amsterdam var kjent i hele Europa som en rik, velstående by med mer enn nok arbeid for alle. Selv om dette sikkert var en overdrivelse, tiltrakk dette mange.

Dessuten var det relativt lett å finne en båt til Amsterdam, siden handelen mellom områdene langs norskekysten og Amsterdam var ganske utbredt.

Kariin Sundsback forteller videre at alle typer kvinner dro, i alle aldre. I tillegg til de unge kvinnene som dro alene på jakt etter et bedre liv, var det barn som dro med foreldrene, gifte kvinner med ektemennene sine og eldre enker på jakt etter en ny ektemann.

Ble møtt av slektninger

Margit Løyland sier at kvinner som dro alene i jakt på et bedre liv, gjerne slo følge med noen de kjente, eller ble møtt av en bror eller svigerinne som bodde der fra før. Det var vanlig at mange hadde slektninger som hadde emigrert tidligere. Det kan man også se i skiftene, der det kan stå at en sønn er på et hollandsk skip, mens en datter jobber som tjenestejente i Amsterdam.

– De nye kunne møte slektninger som bodde i havneområdene. Så begynte man å oppsøke steder for å få en jobb, om man ikke var der for å selge varer på et marked. Jobber kunne man for eksempel finne ved å oppsøke det norske miljøet i byen, blant annet den norske menigheten.

Ikke et bedre liv

Kariin Sundsback forteller at det er veldig vanskelig å finne ut hva disse kvinnene endte opp med å gjøre i Amsterdam. Men drømmen om et bedre liv enn det man hadde hjemme, forble med drømmen for de aller fleste.

– De fleste var veldig fattige og endte opp i uregistrerte yrker som tjenestepiker, rengjøringshjelper eller barne- vakter. Jeg har gått gjennom kriminelt kildemateriale, der både nasjonalitet og yrke ble notert når folk ble brakt inn for avhør. Det virker som om mange hadde vanskeligheter med å få seg en skikkelig og godt betalt jobb.

Margit Løyland viser til Sølvi Sogners forskning på årene mellom 1621 og 1720, og sier at kvinnene gjerne ble mer integrerte i sitt nye hjemland enn mennene. De holdt seg i land og jobbet ofte i nederlandske hjem. Men en god del kvinner reiste også hjem etter noen år i Nederland. Flere steder på Sørlandet ble det sagt at norske familier gjerne ville ha tjenestejenter som hadde jobbet i Nederland, fordi de der hadde lært mer om hygiene. Mange hadde nok også tatt med seg nye kokekunster hjem, etter å ha laget mat i et kjøkken med mye større tilgang på ingredienser som var vanskelig å få tak i hjemme i Norge.

4083 ble gift

Selv om vi ikke helt vet hva kvinnene endte opp med å gjøre, vet vi at mange av de norske kvinnene giftet seg. Kariin Sundsback har funnet ut at det i perioden 1600– 1750 var 4083 kvinner som tok ut lysning til sitt første ekteskap i Nederland. Enker som giftet seg på nytt er ikke tatt med.

– Kvinnene giftet seg helst med menn som kom fra samme land eller fra Tyskland. Det var ikke snakk om særlig sosial mobilitet, forteller hun.

Da de ble gift og etter hvert fikk barn, valgte noen få å reise tilbake til hjembygda. Noen dro senere, når pliktene kalte i hjemlandet.

– Dette er noe vi kan finne i skiftene. En arving som har vært ute i 15 eller 20 år, er kommet hjem for å ta over gården. De var kanskje lite kjent i hjembygda etter alle disse årene, men kom likevel hjem for å overta, forteller Margit Løyland.

Noe kildemateriale

Nå sitter du kanskje og lurer på hvordan du skal klare å finne disse kvinnene, og ikke minst i hvilke kilder. Siden dette er så pass langt tilbake, er det ikke mengder av informasjon man kan finne, men noe er det. La oss først ta for oss de norske kildene. Vi har allerede nevnt skiftene, der man kan se om en person er utenlands på skiftetidspunktet. I folketellingene kan man være heldig å lese at en person er til sjøs eller født i Nederland. Fra 1600- og 1700-tallet kan rettsmateriale være en innfallsvinkel, og i tingbøkene kan man av og til se at en person som skal i retten har rømt utenlands, eller at vedkommende befinner seg i Nederland. Eldre diplommateriale, som man for eksempel finner i Diplomatarium Norvegicum og Regesta, kan gi spredte glimt av handel og annen økonomisk, sosial og politisk kontakt mellom Norge og nederlandske områder. Et diplom er et dokument fra tiden før vi bevarte lengre kildeserier. Mye finnes digitalt.

Ble sjelden registrerte

Kariin Sundsback forteller at det med få unntak kan være vanskelig å finne norske kvinner fra denne perioden i nederlandske kilder.

– De fleste var fattige og ble ikke registrert i mange kilder. I tillegg er man avhengig av kildemateriale der det eksplisitt blir nevnt at kvinnene kommer fra Norge. De eneste kildene vi har til vår rådighet er kirkeregistrene og avhørsbøker. I kirkeregistrene er det bare i lysningsregistrene og i medlemsregistrene at nasjonalitet blir nevnt. De fleste kildene ligger på Stadsarchief Amsterdam. Det var der jeg gjorde mye av forskningen min.

Kun for medlemmer