Skal du spore opp en slektning på flyttefot til utlandet, har du flere muligheter. Her skal jeg gi en kort oversikt over kilder i Norge, og som er bevart hos Arkivverket.

Husk at du også kan lete etter opplysninger i ankomstlandets arkiver og samlinger – enten det var snakk om USA eller andre steder i verden. 

Passprotokoller


Protokoller over utstedte pass, samt enkelte originalpass, finnes i politi- og fogdearkiver fra tidlig på 1800-tallet. Materialet bevares av statsarkivene, og inneholder opplysninger om hvem som fikk pass for å reise hvor og når. Det kan også stå noe om fysiske kjennetegn ved de som fikk pass.

I 1860 ble passtvangen opphevet for reiser både innenlands i Norge og til utlandet. Etter dette fikk passordningen mer karakter av det vi kjenner til i dag, at man måtte ha pass for å besøke andre land.

Mange passprotokoller er i dag skannet og tilgjengelige på Digitalarkivet. Det er 60 års klausul på dette materialet.

Kirkebøker

Etter en befaling av 1. desember 1812 skulle flytting til og fra prestegjeldet føres i kirkebøkene. Egne kolonner i kirkebøkene viser inn- og utflyttede, også til utlandet.

Oppføringene er langt ifra komplette, særlig etter at passplikten ble opphevet i 1860, men det finnes rikelig med spor etter utvandrere. Kirkebøkene er lett tilgjengelige på Digitalarkivet.

Lensmannsarkiv

Fra 1901 tok politiet, og senere folkeregisteret, over registreringen av flytting. Det er bevart mange slike inn- og utflyttingsprotokoller i lensmannsarkivene. Den siste tiden har en del av disse blitt skannet og gjort tilgjengelig på Digitalarkivet.

Folkeregister

Med folkeregisterloven av 1915 fikk folkeregistrene ansvar med å føre oversikt over inn- og utflytting. De aller fleste folkeregistrene ble imidlertid opprettet først under andre verdenskrig eller rett etterpå. I Hordaland fikk for eksempel Bergen folkeregister i 1912, deretter Odda noen år senere. Alle andre kommuner i Hordaland og Sogn og Fjordane fikk folkeregistre i perioden ca. 1942–47.

I Kristiania kom folkeregisteret allerede i 1906. I arkivet derfra finnes det en serie med registerkort over personer som har flyttet til utlandet. Dette ligger i Statsarkivet i Oslo, og opplysningene er underlagt 60 års sperrefrist. Materialet er skjørt, og lånes derfor ikke ut på lesesalen, men noe av det er publisert på Digitalarkivet.

Emigrantprotokoller

Emigrantprotokollene er en hovedkilde til personopplysninger om utvandring fra Norge. En provisorisk anordning av 1867, og senere «Lov om befordring av Udvandrere til fremmede Verdensdele», som kom to år senere, påla politimesterne å føre kontroll med utvandringen.

Emigranter måtte vise frem reisekontrakter til politiet, og det ble ført protokoller over de som reiste. Materialet, som ble ført kronologisk, inneholder ofte opplysninger om navn, alder, hjemsted, yrke/næringsvei, reisemål, skipets navn, hvem som betalte billetten, med mer. Det er likevel svært varierende med tanke på hvilken informasjon som er registrert.

Protokollene er ført siden slutten av 1860-tallet, og årgangene fra hele landet frem til 1930 er tilgjengelige på Digitalarkivet – disse er både skannet og gjort søkbare. I forbindelse med Migrasjon2025-jubileet kan du fra april finne digitaliserte og søkbare protokoller også for årgangene 1930–1964. Dette gjelder for de åtte byene Oslo, Larvik, Arendal, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Kristiansund og Trondheim. Det er 60 års klausul på emigrantprotokollene.

Mønstringsruller for sjøfolk

Mellom 1871 og 1915 rømte omkring 41 500 mann fra norske skip i havner i USA. Norske sjøfolk stakk av over hele verden, og mange kom aldri hjem igjen. Dette var ofte en utvandring «under radaren», som ikke ble fanget opp av lokale myndigheter.

Noen spor etter sjømenn på rømmen kan du likevel finne i protokoller over på- og avmønstrede sjøfolk. Fra 1860 ble alle sjøfolk i utenriksfart ført inn i sjøfartsruller. Rullene ligger i arkiver etter mønstrings- og sjømannskontorer. Mange av sjømannsrullene ligger skannet på Digitalarkivet. Noen er også søkbare på navn.

Konsulat- og utenriksvesen

En del nordmenn på vandring har etterlatt seg saker i arkivene etter norske konsulater og utenriksstasjoner ute i verden. Det kan være søkning etter savnede personer, folk som har havnet i fengsel og saker knyttet til dødsfall – samt påfølgende arveoppgjør. I tillegg kan det finnes registre over utstedte pass, matrikler over nordmenn som har oppholdt seg i det aktuelle landet/distriktet og andre typer materiale.

Norge fikk eget utenriksvesen etter 1905, men Riksarkivet har også noen arkiver etter norsk-svenske konsulater fra unionstiden. Sjekk Arkivportalen.no for kataloger over arkiver etter utenriksstasjoner. Her kan det gjelde sperrefrister på 60 år eller mer.

Skifter og dødsfallsprotokoller

Skifter og dødsfallsprotokoller kan også gi verdifulle spor av emigrantene. Skiftene gir en tilnærmet full oversikt over husstanden til den avdøde i Norge på det eksakte tidspunktet for skiftet, samt hva avdøde eide. Ved fordelingen av boet ble arverett og slektskapsforhold klarlagt og notert i skifteprotokollen.

Dersom en emigrant er oppført som arving etter et dødsfall i Norge, kan dokumentene gi informasjon om arvinger og deres oppholdssted, som for eksempel kunne være USA. Mange skifte- og dødsfallsprotokoller ligger skannet på Digitalarkivet. Skiftematerialet har 80 års sperrefrist, tilsvarende som dødsfall i kirkebøker.

Passasjerlister

Arkivverket har i svært liten grad skipenes passasjerlister. Listene ble oppfattet som «private», ført av agent, skipper eller rederi, og de dukker derfor sjelden opp i offentlige norske arkiver. I forbindelse med Migrasjon2025-jubileet er White Star Line sitt arkiv ved Statsarkivet i Oslo blitt skannet. Passasjerlistene er søkbare på navn på Digitalarkivet.

Et annet eksempel på private oversikter over emigranter, er Fritzøe Verk. Skipet Lolland dro fra Larvik 30. mai 1848 med omkring 120 passasjerer, som stort sett var fra Hjartdal i Telemark. Skipet ankom New York 14. august 1848. Papirene vedrørende disse emigrantene finnes skannet på Digitalarkivet.

Emigrantforbudsprotokoll

Det var ikke alle som ville emigrere som fikk lov til det. Ved Statsarkivet i Bergen er det bevart noen emigrantforbudsprotokoller, som du finner skannet på Digitalarkivet.

Dette er oversikt over personer som ønsket å emigrere, men som ble stoppet. En gjennomgående årsak til et slikt forbud, var gjerne at man skyldte penger, spesielt «opfostringsbidrag» er en gjenganger.

Du kan også lese mer om utvandringen i bygdebøker, emigrasjonsbøker, avisartikler og tidsskrifter i nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket.

---

Skrevet av: Renathe-Johanne Wågenes. Seniorrådgiver, Arkivverket, oppgaveleder søkbare data
Foto: Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum