Valgte å amerikanisere navnet
At oldemors bror Georg Bernhard August Madsen valgte å amerikanisere navnet sitt etter over 70 år på det nordamerikanske kontinentet er ikke så vanskelig å forstå. Skrivemåten George B. Matsen gjorde det trolig enklere å gli inn i det engelskspråklige samfunnet, og han slapp å måtte bokstavere navnet sitt til stadighet. Hvorfor en annen slektning, August Johansen, valgte å kalle seg Carl August Wickstrom under sitt 26 år lange USA-opphold er ikke like forståelig, og helt umulig å resonnere seg frem til; han hadde ingen nære slektninger med fornavnet Carl og heller ingen kjente forbindelser til noen Wickstrøm-familie.
I denne artikkelen skal vi se nærmere på noen vanlige navneendringsmønstre norske emigranter kunne inspireres av. Videre skal vi se på hvordan slike navnebytter kan påvirke informasjonen vi finner i det amerikanske kildematerialet, ikke bare om emigrantene selv, men også om deres norske opphav. Underveis vil vi komme inn på aktuelle kilder som forhåpentligvis kan lede oss på rett vei gjennom navneendringståken.
Navn ble ikke endret på Ellis Island
En svært seiglivet myte, både blant mange amerikanere og norske slektsforskere, er at det var på Ellis Island emigrantene fikk endret navnene sine til mer eller mindre gjenkjennelige, engelskinspirerte utgaver av originalen. Dette har absolutt ingen rot i virkeligheten; et faktum både forfattere av amerikanske bøker om slektsforskning og historikerne ved Ellis Island til stadighet forsøker å trekke frem, men som har vondt for å feste seg. Philip Sutton skriver om dette i blogginnlegget «Why Your Family Name Was Not Changed at Ellis Island (and One That Was)», publisert på New York Public Librarys nettsider. Her påpekes blant annet at funksjonærene på Ellis Island brukte utfylte lister fra de ulike skipene som grunnlag for sine ankomstregistreringer av passasjerene, og altså ikke noterte ned innvandrernes data selv. Når emigrantene likevel valgte å skifte navn og/eller registreres med ulike navneformer i engelske og norske kilder, har det andre årsaker.
En tilpasning til et nytt samfunn
En navneendring kunne i enkelte tilfeller skje allerede før avreisen fra gamlelandet, spesielt om andre slektninger hadde dratt i forveien. Hans Peter Christiansen kom fra en av Vister-gårdene i Hærland sokn i Eidsberg. Tidlig på 1880-tallet forlot han familien i Kristiania for å prøve lykken i Amerika. Våren 1882 var det på tide for konen Kaja å ta med seg de fem ungene og følge etter. I databasen «Emigranter over Kristiania 1871-1930, redigert utgave» i Digitalarkivet finner vi dem alle pent og pyntelig registrert – med det amerikaniserte etternavnet Wester. Her har opplagt brev mellom Hans og Kaja krysset Atlanterhavet! Norske Vister-gårder har sikkert gitt opphav til flere Vister- eller Wister-familier her til lands. At de også kan være bakgrunnen til det amerikanske slektsnavnet Wester er ikke så vanskelig å innse, når man bare har fasiten for hånden.
På samme måte er det med mange av navneendringene utvandrerne gjorde. Endringene er ikke nødvendigvis så store, men det gjelder å komme på dem! Tilfellet over med George B. Matsen er et eksempel på dette. En slik navneendring skaper heller ikke nevneverdige problemer når vi leter etter ham, så lenge vi tar høyde for ulike skrivemåter og feilstavinger av navn i ulike kilder. Legg merke til at han brukte en skrivemåte med den tradisjonelle norske endelsen -sen. Andre emigranter i Madsen-familien valgte, som så mange andre, mer engelskklingende navneformer med endelsen -son: Madson og Matson. Dette ble, uten egen medvirkning, sluttresultatet for George også. På gravminnet i Crown Hill Cemetery i Seattle, Washington kalles han nemlig feilaktig «George B. Matson».
Endring av fornavn
Liv Marit Haakenstad har i sin bok Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825-1930 et eget kapittel nettopp om navn. Her gjør hun rede for navnelovgivningen i USA, eller snarere mangelen på en sådan, samt kommer med opplistinger av vanlige navneendringer og amerikaniseringer. At Andreas kunne bli hetende Andrew, mens Per, Peder og Petter alle måtte samses om å kalles Peter, er ikke så vanskelig å tenke seg til. At Guro kunne ende opp som Julia og Sigrid som Sarah, er kanskje ikke like innlysende. Selv lette jeg lenge med lys og lykte etter oldemors halvsøster Gina Mathea Andreasdatter Sammerud fra Skiptvet. Hun ble til Jennie M. Anderson før hun ved ekteskap fikk helt nye slektsnavn. Hvordan vi kan finne frem til kvinner som får nytt slektsnavn i forbindelse med giftermål skal vi se nærmere på mot slutten av artikkelen.
Endring av –sen navn
Vi har allerede sett hvordan Madsen kunne bli til Madson i USA, på samme måte som at Johansen eller Johannesen ofte endte opp som Johnson. En ting det er viktig å huske på er at under den store utvandringsperioden hadde mange mennesker i Norge fortsatt patronymikon konstruert av fars fornavn pluss endelsen -sen eller -datter. Noe tilsvarende var ikke i bruk dit de kom. I det engelskspråklige USA hadde folk faste slektsnavn. En utvandrergruppe bestående av foreldre og barn endte derfor ofte opp med å ta i bruk fars opprinnelige patronymikon som fast slektsnavn for alle i det nye landet.
I mange familier foregikk emigrasjonen i puljer. Først reiste en familiefar, kone og unger fulgte etter noen år senere. Eller kanskje var det eldstemann i en stor søskenflokk, Johannes Pedersen, som var først ute, før yngre søsken kunne følge på i tur og orden. Til slutt var det bare foreldrene Peder Olsen og Kari Gulbrandsdatter igjen i Norge. Her døde Peder etter noen år. Fra Amerika kom det brev til mor Kari om at nå måtte hun reise over til sønnen John Peterson, som han kalte seg, og bo hos ham på sine gamle dager. Omstillingen var sikkert stor for Kari Gulbrandsdatter, og nytt navn fikk hun også. I Amerika, med faste slektsnavn, kunne jo ikke Mr. Petersons mor heter noe annet enn, ja hva da? Mrs. Peterson så klart! Sånn fikk Kari fast slektsnavn utledet av sin egen manns fornavn. Dette kan virke sært, men samme fenomen ser vi iblant her til lands også, spesielt i urbane strøk, og det er omtalt i Ivar Utnes bok Hva er et navn?
Endring av gårdsnavn
Husk at mange emigranter forkortet lange og håpløse slektsnavn utledet av norske gårdsnavn, akkurat som vi ser gjort her hjemme på berget. På denne måten kunne den norsk-amerikanske presten og formannen i Den forenede (norsk-lutherske) kirke i Amerika, Theodor Halvorsen Smaadahl – fra gården Smådal i Båstad sokn i Trøgstad – bli kjent som Theodor H. Dahl. Legg merke til at han selv beholdt fornavnet uforandret. Her ville en typisk amerikansk tilpasning selvsagt vært Theodore, og det er vi nødt til å ta høyde for dersom vi leter etter ham; én ting er hvilke aktive navneendringer emigrantene selv gjorde, noe annet hvilke varianter av navnene deres vi gjenfinner i amerikanske kilder. Selv i den norsk-amerikanske ukeavisen Nordisk Tidende er fornavnet hans delvis, men ikke gjennomgående, skrevet «Theodore» i minneordet som stod på trykk 25. januar 1923. Avisen når vi enkelt via Nasjonalbibliotekets nettsider.
Et godt råd, spesielt når det gjelder etternavnsendringer, er å forsøke og si det opprinnelige navnet høyt for seg selv, gjerne både på norsk og på engelsk, og deretter skrive det ned på engelsk slik som det høres ut. Med denne strategien knekker vi enkelt nøtten med det norske slektsnavnet Lie som i Amerika endte opp som Lee.
Det er verdt å merke seg at mange av førstegenerasjonsinnvandrerne levde i sterkt norskdominerte miljøer. Her bød ikke særnorske navn og navnetradisjoner på videre problemer i hverdagen. Mange beholdt derfor sine vante norske navn i en slik sammenheng, mens de etter hvert brukte mer engelsktilpassede varianter i møtet med det amerikanske storsamfunnet. Folk kunne derfor godt ha to parallelle navn i bruk samtidig, alt avhengig av situasjon. Norsk namnelag (NNL) har på sine hjemmesider en artikkel av Olav Veka om «Norske etternamn i Amerika» som er vel verdt å lese. Her gis også flere litteraturtips.
Det vi ikke kan resonnere oss frem til
Så langt har vi i denne artikkelen beskjeftiget oss mest med navnebytter hvor norske for- og etternavn på ett eller annet vis er modifisert og tilpasset det engelskspråklige samfunnet emigrantene møtte. Hva da med navneendringer vi ikke har mulighet – eller fantasi – til å resonnere oss frem til?
En god strategi om vi mister en hel familiegruppe av syne er å gjøre én eller annen form for foreldre- eller søskensøk hos et nettsted som tilbyr søk i amerikanske folketellinger. I familien Wester ble for eksempel seks barn født før far Hans forlot Norge. En sønn døde tidlig. Ved å lete etter fornavnene og fødselsdataene til foreldrene og de andre fem ungene i ulike kombinasjoner er det mulig å finne familien igjen i USA, selv uten å kjenne det nye etternavnet Wester. Det var faktisk på denne måten jeg i sin tid lokaliserte dem, og deretter klarte å finne mor og barn registret som utvandret i norske kilder. Verre kan det være med enslige emigranter, som August Johansen/Carl August Wickstrom. Her må ofte andre strategier tas i bruk.
Norsk skiftemateriale
En kildetype vi gjør dumt i å glemme i jakten vår er norsk skiftemateriale. Om kontakten var blitt sparsom med årene ble det ofte nødvendig å gjenoppta forbindelsen når en gammel mor eller en barnløs bror i gamlelandet døde. Særlig rikt flyter selvsagt opplysningene om boet gikk hele veien til skifte, da kan skriftlige fullmakter til slektninger i Norge inneholde både utvandrernes adresser og nye navneformer. I tillegg til ulike serier med skifteprotokoller og bomapper med løse vedlegg, er det imidlertid også all grunn til å sjekke anmeldte dødsfall hos lensmann eller sorenskriver. Selv om boet ikke inneholdt store verdier å fordele på arvingene kan vi allikevel være heldige og finne den ene brikken vi mangler for å fullføre puslespillet. Da den ugifte husholdersken Anne Henrikke Arnesen døde i Horten 79 år gammel i 1925 og etterlot seg «Bankbok kr. 618,- intet testamente» er det søsken og avdøde søskens barn som listes opp som arvinger i dødsfallsprotokollen for Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Blant disse finner vi også broren Hans Arnesen i San Francisco, «har intet hørt fra ham på 20 år». Dette bekreftet en teori jeg lenge hadde hatt om at Hans Bernhard Arnesen endte opp nettopp i San Francisco, California.
Proklama og arveinnkallelser fra søkbare utgaver av Norsk Kundgjørelsestidende (senere kalt Norsk Kunngjørelsestidende og Norsk Lysingsblad) kan være en sann gullgruve og nyttig snarvei. Igjen er det Nasjonalbibliotekets nettsider som er stedet å gå. La oss si at vi leter etter en mann som i Norge het Carl August Larsen Bjerke. I Norsk Kundgjørelsestidende for 4. juli 1892 får vi treff. Det viser seg at en Carl August Larsen Bjerke var arving i dødsboet etter onkelen, orgelbyggerarbeider Lars Hansen i Kristiania. I den forbindelse ble avdødes fraværende arvinger, deriblant søstersønnen Carl August Larsen Bjerke, innkalt. Han var bosatt i Minneapolis, Minnesota og kalte seg Charles Burke.
Amerikanske statsborgerskapspapirer
Mange emigranter startet papirmøllen med å få statsborgerskap etter noen år på amerikansk jord. Tiltaket satte spor i flere kildeserier. Etter 1906 vil vi i dette materialet kunne finne detaljert informasjon både om personens fødselsdato og -sted, innvandringstidspunkt og -sted, flyttinger under prosessens gang, ektefelle og barn, samt – ikke minst – eventuelle navneforandringer underveis. Siden opplysningene om ankomsten til Amerika måtte dokumenteres, vil vi nemlig få vite både hvilket navn en person den gang hadde benyttet og hvilket navn personen nå brukte.
Selv i de tilfellene hvor ikke de aktuelle dokumentene ligger tilgjengelig online, kan bare et register være til hjelp. Om broren til min samboers oldefar opplyses det at han i 1922 kalte seg «Oluf Gilbertsen» og bodde på adressen 2635 W. North Ave. i Chicago, Illinois. Ved emigrasjonen i 1910 var han imidlertid registrert som «Gulbrandsen». Det oppgis videre at han var født i Norge 29. april 1875, noe som stemmer med kirkebøkene for Nes på Romerike. En liten stavefeil har dog sneket seg inn i fornavnet på registerkortet. På et foto sendt til en nevø i Norge på samme tid underskrev han med navnet Olaf – ikke Oluf – og det er også som «Olaf Gulbrandsen» han er å finne på skipsmanifestet fra SS «C. F. Tietgen» som ble innlevert på Ellis Island våren 1910.
Andre kilder med eksakt fødselsdato
Generelt er enhver søkbar kilde med eksakt fødselsdato oppgitt til stor hjelp i letingen etter forsvunne emigranter. Dette kan være registreringer gjort i forbindelse med 1. eller 2. verdenskrig, søknader om sosialforsikringsnummer og mye annet. Som i all slektsgransking er det viktig å huske på at ikke alle nødvendigvis visste når de selv var født eller brukte én og samme fødselsdag gjennom hele livet. Særlig gjelder dette for de tidlige emigrantenes del.
Dødssertifikater er i mange tilfeller en utmerket kilde til å få vite en persons eksakte fødselsdato, men ofte ikke søkbare. Ytterligere et usikkerhetsmoment som spiller inn ved bruk av nettopp denne kildetypen er at hovedpersonen selv jo er død. Hvor sikre kan vi være på at informasjonen kone, barn eller en ansatt på et sykehus ga er korrekt? Én ting det er viktig å ha klart for seg er at den amerikanske selvfølgeligheten med faste slektsnavn spøker i kulissene når de pårørende ble spurt etter opplysninger om avdødes foreldre. Dersom norskfødte Hans P. Ericksons far i en slik kilde opplyses å være «Erick Erickson», eller en hvilken som helst annen kombinasjon hvor fornavn og etternavn er utledet av samme navn, bør det ringe et par varselbjeller. Selvsagt kan det stemme. Det finnes faktisk nordmenn som heter Erik Eriksen. Men det kan like gjerne være slik at Hans P. Ericksons far riktignok het Erik til fornavn, men at etternavnet «Erickson» i hans tilfelle er et fast amerikansk slektsnavn gitt tilbakevirkende kraft, og dannet av Eriks eget fornavn. I virkeligheten het «Erick Erickson» kanskje Erik Asgrimsen eller Olsen! For å bekrefte dét må annet kildemateriale trekkes inn i undersøkelsene våre.
I tilfellet med Hans Bernhard Arnesen, som altså bodde i San Francisco, visste jeg fra norske kilder at han var født 28. mai 1857 på Røre på Borre, Horten, som sønn av Maren Madsdatter Bastø og Erik Arnesen. Kanskje ville skiftepapirene etter søsteren Henrikke i Horten ha gitt meg opplysningene jeg higet etter for sikkert å kunne identifisere ham, for eksempel en eksakt adresse. Jeg bestemte meg imidlertid for å gå en annen vei, og bestilte dødssertifikatet til min «heteste» kandidat i San Francisco: Henry B. Arnesen, født i Norge i mai 1857 og død 9. januar 1929. At Henry hadde brukt fornavnet Hans visste jeg fra utallige folketellinger, siste gang i 1920, så akkurat dén navneendringen hadde kommet svært sent i livet. Dog står han helt konsekvent som Henry i alle kilder vedrørende dødsfallet, også dødsannonser – som dessverre ikke bekrefter opphavet i Norge. Etter en stund kom svaret. Dødssertifikatet oppga at Henry B. Arnesen var født i Norge 28. mai 1857 som sønn av «Eric Arnesen» og «Mary Matsen». Det var ikke rom for tvil, både fødselsdato og navn på foreldre – i lett amerikanisert utgave – stemte. Senere skulle det vise seg at etterkommerne ikke hadde fått med seg når bestefaren døde, kanskje nettopp på grunn av overgangen til fornavnet Henry i møtet med det amerikanske samfunnet. På hjemmebane het han garantert Hans til sin døende dag.
Kvinner som får nytt slektsnavn i forbindelse med giftermål
Denne varianten av navnebytte er selvsagt litt annerledes enn de andre tilfellene vi har vært innom. Når noen gifter seg nedfelles hendelsen i flere typer arkivmateriale vi kan lete i. Det kan være registre over vigselsertifikater, norsk-amerikanske lutherske kirkebøker og mange andre kildetyper. Her får vi vite begge kontrahenters navn, og dermed også brudens nye slektsnavn som gift. Allikevel kan det iblant være vanskelig å være sikker på om det er riktig person vi har funnet. Både i slike tilfeller, og i mange tilfeller av «håpløse» mannlige navnebytter, vil amerikanske aviser kunne hjelpe oss på vei.
Amerikanske «dødsannonser»
De amerikanske motsvarighetene til dødsannonser – obituaries og death notices – kommer oss ofte til unnsetning i slektsgranskingen. Den første varianten likner kanskje mer på det vi i Norge ville kalt en nekrolog, i tillegg til at den rommer informasjon om begravelsestidspunkt og så videre. Den sistnevnte typen er mer kortfattet, og forekommer helst i de større byenes aviser. Felles for dem begge er at de nærmeste pårørende omtales, også med etternavn. Det er videre typisk at ikke bare ektefelle, barn og barnebarn regnes til de nærmeste pårørende, men også søsken. Svigerbarn ble derimot ofte stemoderlig behandlet i eldre tider. Et annet særtrekk er at allerede avdøde slektninger listes opp.
Vi skal se på et eksempel: Da Louise Olsen, født Mathilde Louise Øhrn og opprinnelig fra Kristiansand, døde 75 år gammel i Brooklyn, New York sommeren 1945 vet avisen Brooklyn Eagle å fortelle at hun var enke etter Bendix Olsen og mor til «Mrs. Martina Thorsen, Mrs. Martha Larsen, Gunda, Hilda, and Bendix Olsen» i tillegg til at flere andre slektninger nevnes summarisk. I dette tilfellet er vi heldige og finner døtrenes fornavn skrevet i klartekst. Slik er det ikke alltid. Vi kunne like gjerne ha opplevd et scenario à la «Mrs. C. Thorsen, Mrs. H. Larsen, Gunda, Hilda, and Bendix Olsen». Hvordan kan det ha seg? Initialene stemmer jo overhodet ikke! Årsaken er at gifte kvinner ofte ble titulert som «fru-sin-mann», i dette tenkte tilfellet Mrs. Carl Thorsen og Mrs. Hans Larsen. Dersom mannen døde kunne de igjen bli «fru-seg-selv», nemlig Mrs. M. Thorsen og Mrs. M. Larsen. I USA kan dette fenomenet forekomme ennå i dag. Hvis Louise Olsen hadde dødd nå i 2017 ville opplistingen imidlertid typisk ha sett slik ut i en moderne dødsannonse: «Martina (Carl) Thorsen, Martha (Hans) Larsen, Gunda, Hilda, and Bendix Olsen».
Noen siste råd på veien
For å lykkes i jakten på folk som byttet navn da de kom til Amerika er det viktig å favne vidt i slektsgranskingen vår. Finner vi ikke personen vi leter etter må vi kanskje følge opp livene til en bror, ugift tante eller inngiftet svoger. Vi er også nødt til å være sta og ha litt tålmodighet. Fant du ingen ting i dag? Forsøk igjen om et halvt år! Kanskje er den ene kilden som gir deg tråden du trenger for å nøste videre da blitt søkbar og kommet på nett. Lykke til med en garantert spennende jakt!
Kilder:
Sharon DeBartolo Carmack: The Family Tree Guide To Finding Your Ellis Island Ancestors, Cincinnati, OH 2005. Liv Marit Haakenstad: Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825-1930, Bergen 2013. George G. Morgan: How to do Everything with your Genealogy, Emeryville, CA 2004. Megan Smolenyak2: Hey, America, Your Roots Are Showing, New York, NY 2012. Loretto Dennis Szucs: They Became Americans. Salt Lake City, UT 1997. Ivar Utne: Hva er et navn? Oslo 2011.