At mange emigranter valgte å endre navn etter ankomst til Nord-Amerika er lett å forstå. Noen gjorde små justeringer, som å forkorte navnet eller tilpasse skrivemåten til engelsk uttale.

Andre valgte helt nye navn som passet bedre inn i det amerikanske samfunnet, til tross for at de ikke hadde noen slektsmessig tilknytning til sitt nye navn.

Mange emigranter fulgte etablerte navneendringsmønstre. Disse påvirket hvordan de ble registrert i amerikanske kilder, og dermed også hvordan vi finner igjen informasjon om dem.

Ingen navneendring på Ellis Island

En seiglivet myte hevder at emigranter fikk nye navn ved ankomst til Ellis Island. Dette stemmer ikke.

Immigrasjonsfunksjonærene brukte passasjerlistene fra skipene og noterte ikke navnene på nytt. Likevel valgte mange emigranter å tilpasse navnene sine etter ankomst av andre årsaker.

Tilpasning til et nytt samfunn

Noen endret navn allerede før avreise, særlig hvis slektninger hadde dratt i forveien og tatt i bruk nye navn i Amerika. Gårdsnavn eller stedsnavn kunne også inspirere til nye etternavn. For eksempel kunne gårdsnavn som Fisketjøn bli endret til Fisketjon, Guggedal til Gudgdal og Rokne til Rockne.

Mange gjorde kun små endringer, som å justere skrivemåten eller bytte ut endelser for å passe bedre inn i et engelskspråklig miljø. For eksempel ble den norske -sen-endelsen ofte til -son, mens lange eller vanskelige etternavn ble forenklet. Det kunne også forekomme at samme person ble registrert med ulike skrivemåter i forskjellige kilder, for eksempel i folketellinger og på gravsteinen.

Endring av fornavn

Vanlige fornavn fikk ofte engelske varianter. Andreas ble til Andrew, mens Per, Peder og Petter ble Peter. Kvinner kunne også oppleve store endringer – for eksempel kunne Guro bli til Julia og Sigrid til Sarah.

I tillegg til at noen bevisst valgte nye navn, fikk mange navnene sine endret av omgivelsene. Registreringer i offentlige dokumenter kunne avvike fra det personen faktisk brukte til daglig, noe som kan gjøre det utfordrende å finne slektninger i kilder.

Fra patronym til slektsnavn

I Norge brukte mange patronym – etternavn basert på fars fornavn. I USA, der faste slektsnavn var normen, ble ofte fars patronym tatt i bruk som slektsnavn av hele familien.

Dersom en mann med for eksempel patronymet Pedersen reiste til USA, kunne han for eksempel ta et fast etternavn som Peterson. Når kona og barna senere kom etter, tok de ofte det samme navnet. Også eldre slektninger som fulgte etter, som en gammel mor som var enke, kunne ende opp med det nye slektsnavnet selv om det opprinnelig var basert på ektemannens fornavn. Dette fenomenet ser vi spor av også i Norge, særlig i urbane strøk.

Endring av gårdsnavn

Mange emigranter forkortet eller forenklet gårdsnavn for å gjøre dem mer brukervennlige i en engelsk kontekst. Lange eller vanskelig uttalbare navn kunne reduseres til kortere varianter, eller engelske skrivemåter kunne tas i bruk.

Et godt tips for å spore slike navneendringer er å uttale det norske navnet høyt, både på norsk og engelsk, og deretter skrive det ned slik det høres ut på engelsk. For eksempel ble Lie ofte til Lee i Amerika.

Mange førstegenerasjonsinnvandrere levde i norskdominerte miljøer og beholdt derfor sine norske navn i dagligtalen. Samtidig kunne de bruke en mer engelskinspirert variant i møte med storsamfunnet. Det var derfor vanlig å ha to parallelle navn.

Norsk namnelag (NNL) har en artikkel av Olav Veka, som heter «Norske etternamn i Amerika», og gir flere eksempler og litteraturtips.

Uforutsigbare navneendringer

Hittil har vi sett på navnebytter der de norske navnene ble tilpasset engelsk. Men hva med dem som byttet navn fullstendig?

Dersom en hel familie ser ut til å ha forsvunnet fra kildene, kan det være nyttig å søke på foreldre eller søsken i amerikanske folketellinger. Ved å søke etter fornavnene og fødselsdatoene til familiemedlemmer, kan det være mulig å finne dem i USA – selv uten kjennskap til det nye etternavnet. Denne metoden kan være avgjørende, særlig når navnebyttet er uventet.

For enslige emigranter er det ofte vanskeligere. Noen tok et helt nytt navn uten noen tydelig forbindelse til sitt opprinnelige navn, noe som kan gjøre det utfordrende å spore dem opp. For å finne ut av slike endringer må ofte flere strategier tas i bruk.

Norsk skiftemateriale – en oversett ressurs

Norske skifter kan gi verdifulle spor. Selv om kontakten med gamlelandet ble svakere over tid, måtte emigranter noen ganger gjenoppta forbindelsen ved arv. Når et bo gikk til skifte, kan dokumentene inneholde fullmakter der utvandrerens amerikanske adresse og nye navn er oppgitt.

I tillegg til skifteprotokoller og bomapper kan anmeldte dødsfall hos lensmann eller sorenskriver være en gullgruve. Selv beskjedne dødsbo kan avsløre slektsbånd. Dersom en emigrant er oppført som arving etter et dødsfall i Norge, kan dokumentene gi avgjørende informasjon om hvor vedkommende bodde i Amerika og hvilket navn de brukte der.

Proklama og arveinnkallelser i Norsk Kundgjørelsestidende (senere Norsk Lysingsblad) kan også være nyttige. Disse inneholder ofte navn, bosteder og detaljer om emigranter som ellers er vanskelige å finne. For eksempel viser en kunngjøring fra 4. april 1914 at Anders Andersen Skoug, bosatt i Rockwell City i Iowa, hadde endret navn til Andrew Wood.

Amerikanske statsborgerskapspapirer

Mange emigranter søkte om amerikansk statsborgerskap etter noen år, og disse dokumentene kan gi detaljert informasjon om fødselsdato, innvandringstidspunkt, bosteder, ektefelle og barn. De kan også avsløre navneendringer, siden søkeren måtte oppgi både sitt opprinnelige navn og sitt nåværende navn.

Selv om dokumentene ikke alltid er tilgjengelige digitalt, kan registeroppføringer gi viktige ledetråder. Dersom en person er registrert med et annet navn enn ved emigrasjonen, kan det være mulig å bekrefte identiteten ved hjelp av fødselsdato og opplysninger fra kirkebøker i Norge.

Andre kilder med eksakt fødselsdato

Generelt er enhver søkbar kilde med eksakt fødselsdato svært nyttig i letingen etter forsvunne emigranter. Dette kan være registreringer gjort i forbindelse med første eller andre verdenskrig, søknader om sosialforsikringsnummer og andre offisielle dokumenter. Som i all slektsforskning er det viktig å huske at ikke alle nødvendigvis visste når de selv var født eller brukte samme fødselsdato gjennom hele livet. Dette gjelder særlig for tidlige emigranter.

Dødssertifikater er ofte en god kilde for å finne en persons fødselsdato, men de er sjelden søkbare. Et annet usikkerhetsmoment er at informasjonen i slike dokumenter kommer fra pårørende eller sykehusansatte, noe som øker risikoen for feil.

En viktig faktor er den amerikanske tradisjonen med faste slektsnavn. I norske kilder ble etternavn ofte dannet som patronymer, for eksempel at sønnen til Hans Olsen het Gustav Hansen. I amerikanske kilder ble norske patronymer ofte tolket som faste slektsnavn. I noen tilfeller kan dette ha ført til feilaktig tilbakekonstruering av farens etternavn i amerikanske dødssertifikater.

Dersom Gustav Hanson er oppført med en far ved navn Hans Hanson, kan farens opprinnelige etternavn i realiteten ha vært noe helt annet, for eksempel Hans Pettersen eller Hans Gulbrandsen. Navnet Hanson, som opprinnelig var et patronym basert på farens fornavn, er i dette tilfellet feilaktig brukt til å konstruere et etternavn for faren. Slike tilfeller er vanlige ved navn som for eksempel Peter Peterson eller Halvor Halvorson.

For å bekrefte opplysningene i slike kilder er det viktig å sammenligne med norske dåps- og folketellingsmateriale, samt andre dokumenter som kan vise farens faktiske navn. I tillegg kan fødselsdatoen være en nøkkel. Dersom den stemmer overens i amerikanske og norske kilder, er sannsynligheten stor for at det er samme person – selv om navnet er annerledes.

Kvinners nye slektsnavn ved giftermål

Denne formen for navnebytte skiller seg fra de andre vi har sett på. Ved giftermål endres kvinners etternavn, og hendelsen registreres i ulike arkiver, som vigselssertifikater, norsk-amerikanske lutherske kirkebøker og andre kilder. Her kan vi finne både brudens pikenavn og hennes nye slektsnavn.

Likevel kan det iblant være vanskelig å være sikker på om vi har funnet riktig person. I slike tilfeller, eller når vi står fast med «håpløse» mannlige navnebytter, kan amerikanske aviser være til stor hjelp.

Amerikanske «dødsannonser»

De amerikanske motstykkene til dødsannonser – «obituaries» og «death notices» – er ofte uvurderlige i slektsforskningen. «Obituaries» minner om nekrologer, mens «death notices» er kortere, mer formelle meldinger, ofte brukt i storbyaviser.

Felles for dem er at de omtaler de nærmeste pårørende, inkludert ektefelle, barn og søsken. Ofte nevnes også allerede avdøde slektninger, noe som kan være nyttig for å bekrefte slektsforhold.

Døtre og ektefeller kan imidlertid være utfordrende å identifisere, ettersom kvinner ofte ble omtalt med ektemannens navn. En kvinne som het Anna Hansen kunne for eksempel bli omtalt som «Mrs. John Hansen». Står det kun initialer, kan det være enda mer utfordrende – for eksempel kunne en enke etter Carl Hansen bli kalt «Mrs. C. Hansen».

Moderne dødsannonser er ofte mer informative og oppgir både kvinnenes fornavn og ektemannens navn, som i «Anna (John) Hansen».

Noen siste råd

For å lykkes i jakten på emigranter som byttet navn, må du favne vidt i slektsforskningen. Om du ikke finner personen du leter etter, kan en følge en bror, ugift tante eller inngiftet svoger.

Man må også være utholdende og tålmodig. Fant du ingenting i dag, kan du prøve igjen om et halvt år. Kanskje har akkurat den ene kilden du trenger da blitt søkbar og lagt ut på nett. Lykke til!

---

Kilder:

• Carmack, S.D. The Family Tree Guide To Finding Your Ellis Island Ancestors. 2005.
• Haakenstad, L.M. Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825–1930. 2013.
• Morgan, G.G. How to do Everything with your Genealogy. 2004.
• Smolenyak, M. Hey, America, Your Roots Are Showing. 2012.
• Szucs, L.D. They Became Americans. 1997. 
• Utne, I. Hva er et navn? 2011.

Toppbilde: Familiebilde av emigranter + postkort fra emigrerte vadsøværinger i USA til slekt og venner i Norge. Eier: Finnmark fylkesbibliotek